Da var jeg omsider kommet meg tilbake til Bergen etter en lang og uproduktiv ferie. De siste to ukene har jeg vært i Oslo på besøk hos mine brødre. Jeg har og en del venner i Oslo og har vært sosial og truffet venner ofte.

Gjør enda litt LP når det trengs, men formen er som regel akkurat god nok til at jeg kommer meg ut en liten tur. Dermed blir det ikke alltid LP når jeg bør, men jeg må si jeg har reflektert noen ganger over hvor bra det er at jeg faktisk kan bevege meg rundt en del uten at jeg trenger å gjøre LP eller bli helt slått ut. Det skaper optimisme for fremtiden.

Kroppen min har også gjennomgått to påkjenninger den siste tiden; mitt første allergiutbrudd noengang (mot støv/kattehår), samt omgangsyka. Lå rett ut, men har kommet meg kjapt etter begge delene. Skal likevel innrømme noen små bekymringstanker ift. M.E snek seg inn i blant.

På alle områder bortsett fra (å ha en tipptopp) helse, behandler livet meg veldig bra. Gleder meg både til det ene og det andre, og jeg er overbevist om at dette har en effekt på helsa. 

Både takket være LP som sikkerhetsnett og en del sykdomserfaring har jeg nå blitt litt mindre pysete ift. hva jeg begir meg ut på av diverse utfordringer. Før unngikk jeg f.eks for å si ja til å bli med innom en ekstra butikk på vei hjem, eller gå i trapper når det ikke var heis. Nå har jeg skjønt at jeg tåler mer, og er ikke redd for å strekke grensa litt.

Jeg vil ooog være med og leke i snøen, og har bestemt meg for å hive meg ut på min største fysiske utfordring siden jeg fikk diagnosen; nemlig en dag på snowboard!

Planen er å kjøre på med LP, og NLP-teknikkene “brain rehearsal” og “futurepacing” både før og etter jeg skal i bakken.

Både ho mor og han far var sjokkert/glade da jeg ringte hjem og spurte om de kunne ta med seg snowboard og støvler til meg. Om ikke dette er en slags milepæl så vet ikke jeg

Tut og kjør!

Del dette

Ønsker dere alle en varm og fredfull jul!

Jeg “gjør” avslappet, glad og tilfreds. Ahh. Håper dere gjør det samme!

Del dette

Denne uken har jeg vært så heldig at jeg at fått lov til å være observatør på et Lightning Process-kurs i Kristiansand! En av mine studievenninner, Eirin Fidje Wessaman har nå startet opp, og holder LP-kurs i hjembyen. Da vi studerte i London var det obligatorisk å være observatør på to LP-kurs. Ettersom jeg mest sannsynlig selv skal bli coach, så var dette en kjempemulighet for meg. I tillegg var det godt å få frisket opp litt, og bli påminnet mye av det som har gått litt i glemmeboken.

Eirin, som nå er instruktør, var veldig flink. Hun er rolig, kan det hun leverer, og ikke minst er hun en snill og varm person. Dette gjør at man som klient blir mer trygg i en kanskje noe fremmed situasjon.

For min del har dette kurset gitt meg en ny boost. Jeg ble påminnet hvor utrolig viktig det er å være konsekvent. Eirin kom med et godt eksempel på hvorfor; Om man ikke vil ha en hund som tigger ved bordet, må man være konsekvent med den. Om man sniker til en matbit og sier “fy” annehver gang man spiser middag, vil hunden fortsette å tigge. Man må si nei (stopp) hver gang, til hunden er innlært.

Ellers var det kjempegøy å se forandringer i klienten hun hadde. I løpet av de tre dagene merket vi til og med hvordan han gikk fra å hoste mye første dagen, til å kremte litt av og til tredje dagen. Sånt er gøy!

For dere som bor i Kristiansand, så vil jeg anbefale Eirin. Ta en titt på hennes hjemmeside, og se om det kanskje kan være noe for deg?

www.goodloop.no

Kom inn i en “good loop”!

Del dette

Hei

Nå er det over et år siden jeg ble kjent med LP, og når jeg ser tilbake på livet før og etter, ser jeg igjen hvordan prosessen har påvirket det til det positive. Sammenligning fra år til år, setter det hele litt i perspektiv, og det blir tydeligere hvordan livet har utviklet seg.

For et år siden gikk jeg enda på kurs i London. Kjenner at jeg savner tilbake til LP-miljøet og det spennende kurset. For noen dager siden var jeg sammen med to av de jentene jeg gikk sammen med på instruktørkurset. De har nå startet opp LP-kurs i Oslo, under Senter for Livsmestring. Dette er et kjempetilbud jeg vil anbefale på det sterkeste, og jentene er gode som gull. Dette tilbudet finnes også i Bergen (hvor hovedkontoret er). Ellers er det nå LP-kurs å finne flere steder i Norge ettersom de jeg studerte sammen med nå er ferdig utdannet!

Etter å ha snakket med venninnene mine, er jeg atter en gang inpirert til å selv bli coach. Erfraingen min kan kanskje være god å ha i den jobben. Men uansett vil jeg først bli ferdig med bachelorgraden min

Ellers humper det og går med meg. Jeg balanserer LP og hviling, og har et relativt aktivt og sosialt liv! Jeg ble faktisk nettopp ferdig med eksamen (yey!), så juleferien er allerede i gang for meg. Etter eksamen hadde jeg storebroren min på besøk i Bergen, og vi fant på mye gøy. Nå har jeg reist til Oslo for å besøke venner og familie, for å gå på konsert, café og shoppe. Siden jeg kom hit for en uke siden, har jeg gjort noe morsomt hver dag. Har brukt LP endel og hvilt litt på dagtid. Det er gøy å kunne være med på så mye som jeg er.

Om noen dager pakker jeg sammen her, og drar hjem til Kristiansand for jul! Gleder meg til å bake julekaker og komme i julestemning.

Ønsker dere alle en avslappende og varm førjulstid! <3

Del dette

Hei igjen!

Tusen takk for kommentarer. Det er virkelig hyggelig at så mange av dere følger med på meg!

Beklager at jeg ikke har skrevet på en stund. Jeg har ikke helt visst hva jeg skulle skrive, ettersom jeg ikke har så mye nytt å komme med. Men jeg kan uansett gi en liten oppdatering

Nå er det faktisk over ett år siden jeg tok kurset i London. 1 år, og 2 måneder snart.

Jeg kan si at jeg er mye bedre enn jeg var for ett år siden, og jeg tror ikke jeg ville vært tilbake i Bergen og igang med studier igjen, hade det ikke vært for LP. Antageligvis ville jeg enda ligget hjemme på sofaen til mine foreldre i Krsand, vært relativt ensom, og ferdig med å se alt som var av serier og filmer!

Nå er jeg som sagt tilbake i Bergen, og fortsetter med deltidstudie i sosiologi. Dvs, jeg tar ett emne pr. semester, som teller 15 studiepoeng.

Nå får jeg derfor 50% støtte fra Nav og 50% lån/stipend. Dermed har jeg samme inntekt som fulltidsstudenter (uten deltidsjobb), og er veldig glad for denne ordningen. En liten økonomi må til når jeg skal betale husleie, mat og diverse nødvendigheter som er kjedelig å bruke penger på.

For de av dere som husker/har lest hvordan jeg brukte funksjonsnivå (FuN) for å vise hvordan jeg lå an “m.e-messig”, kan jeg si at jeg nå varierer mellom 50%-70%. Har av og til nedturer til 30%, og oppturer til 90%.

Ellers bor jeg i et kollektiv sammen med to andre. Tidvis må jeg trekke meg inn på rommet og være for meg selv, men er jevnt over mye mer sosial enn jeg har vært på lenge. Det er jeg veldig glad for!

Jeg gjør LP når jeg trenger det mest, men ikke så konsekvent som jeg burde. Likevel aksepterer jeg hvordan det er og tar, som Katrine skriver om i kommentarfeltet på forrige innlegg, det hele i mitt tempo ved å ikke legge forventningene til meg selv altfor høyt.

Som konklusjon kan jeg si at det humper og går, mener er bedre dette semesteret enn jeg var i forrige.

Her har dere meg på fest i leiligheten vi bor i:

Ha en koselig høsttid alle sammen!

Del dette

Hei Hei

Da var sommeren godt i gang. Siden sist har jeg kommet i gang med Lp igjen, som jeg lovet meg selv. Jeg er ikke flink nok til å gjøre LP så hyppig som jeg burde, men jeg gjør det nok til å holde meg oppegående og frisk nok til å nyte sol og sommer. Jeg har vært med venner, vært på hytta vår ved sjøen, vært i båt, på homeltur, gått på Quartfestival, på fest, og på shopping. Ikke alt på en gang, men med litt mellomrom. Jeg er veldig glad jeg har LP jeg kan gjøre, så jeg kan være med på mer denne sommeren.

Det som er oppløftende for meg er at jeg tror all jobbingen med LP fra august i fjor til februar har gjort at hjernen min lettere finner tilbake til den “stien” jeg hadde trøkket opp, når jeg nå er litt igang igjen. Jeg har gjort LP mye mentalt, og ikke så mye fysisk. Mange ganger har jeg kun fått sjans til å bruke første del av teknikken pga omstendigheter og ditraheringer. Likevel har dette hjulpet, selv om det er en liten stund siden jeg sist jobbet ordentlig med LP. Det er derfor tror jeg at de sporene jeg gikk opp, er lettere å finne tilbake til pga mye jobbing tidligere.

Flere av mine nærmeste har kommentert: “om ikke du er helt i toppform, er du hvertfall mye friskere enn du var i fjor!”

Det er så sant, og godt å få en påminnelse om det.

Forrige sommer så jeg sola mest gjennom vinduet. I år kan jeg nyte den, og ta del i sommer og sørlandsidyll i langt større grad.

Som Anne R skriver i sin kommentar til forrige innlegg, er det viktig å trene litt hver dag, og holde de positive tankemønsterene ved like. Det er herved min intensjon!

Takk for påminnelsen

Del dette

Hei hei !

Jeg har lest noen steder at M.E- rammede gjerne har felles og bestemte personlighetstrekk. Dette er jeg litt nysgjerrig på. LP- coachen min i London fortalte meg at deres (LP-practitioners) felles oppfatning av M.E syke, var at de var “highly intelligent”, som hun sa.

I tillegg har jeg lest at det også er andre personlighetstrekk man ofte finner hos M.E- syke. Mellommenneskelig intelligente, følsomme/varme, “sårbare”, stor empatisk evne, perfeksjonister (eks. har vanskelig for å slutte på en oppgave om den ikke er helt ferdig/bra nok), og de har som regel høy selvinnsikt.

Dette er ting jeg har lest og hørt fra ulike kilder, og “I stand corrected” som det heter.

Vegard B.Wyller, nevner dette såvidt i denne artikkelen, der han sier at forskning viser at M.E- syke gjerne har bestemte personlighetstrekk som kan være utløsende faktorer i tillegg til andre ting.

Som sagt er jeg veldig nysgjerrig på dette, og bruker derfor bloggen min i et forsøk på å høre hva dere “der ute” tror/ mener om denne sammenhengen.

Om du har hatt/har M.E - er dette personlighetstrekk som særlig gjelder for deg? Er det ikke det? Dersom du som leser ikke personlig har erfaring med M.E, men kjenner eller vet om noen med M.E - er dette trekk ved denne personen som passer?

Håper du som leser kunne tatt deg tid til å svare kort på dette. Et aldri så lite “ja” eller “nei” i kommentarfeltet er mer enn nok!

På forhånd takk

Del dette

Hei hei

Da er det en stund siden jeg sist skrev. Dette er mest fordi jeg har hatt eksamen og innleveringer å tenke på.

I skrivende øyeblikk er jeg litt stolt av meg selv. Den siste måneden som har gått, har det vært mye jobb og lesing med studiet mitt. Jeg har både hatt hjemmeeksamen og eksamen. Det har vært dager hvor jeg trodde jeg ikke skulle klare det. Var svimmel, følte trykket i hodet, og var utmattet som fy. Ble litt blod, svette og tårer, men jeg gjennomførte! Eksamen gikk til og med ganske greit!

Noen av dere lurer nok på hvorfor i all verden jeg ikke bare gjorde LP. Jeg har lurt litt på det samme selv, men en samtale med min mor, som var med på LP-kurset i London, ga meg et ganske godt svar på det. Hun har prøvd det selv, og sa at LP krever så mye utrolig mental kraft, fokus, og besluttsomhet at det nok gjør at jeg vegrer meg for å sette i gang. Særlig under eksamenstider.

Jeg har altså ikke gjort så mye lp, selv om jeg hadde follow up call. Jeg er litt lei, for å være ærlig, og bestemte meg for å ta en pause fra LP- Jeg ville utsette det atter en gang til jeg var ferdig med eksamen. Har slitt litt med å hente frem sterk nok motivasjon.

Likevel begynner jeg nå å kjenne den komme tilbake. Jeg er helt gåen etter å ha lest og jobbet inntenst i tre uker, og merker at sykdommen holder meg inne i dette fine været. Det er så farlig deilig å slappe av på sofaen nå.

Uansett, så har jeg ingen planer om å ligge her lenge. Denne sommeren skal jeg nyte, og være sammen med venner i motsetning til forrige sommer hvor jeg var inneburet. Om jeg skal klare det, så må jeg gjøre LP. LP gjør meg kvikk, det vet jeg. Motivasjonen er derfor snart fullstendig tilbake. Jeg vil ikke gå inn i et halvhjertet forsøk, så jeg avventer til jeg har fått slappet av litt til på sofaen. “Unner” meg selv å se litt på daytime-tv igjen mens vennene mine enda sitter inne og leser til eksamen

Del dette

Hei igjen.

For noen dager siden hadde jeg en lang samtale med Maxine. Jeg var faktisk litt usikker på hva jeg skulle si var grunnen til at jeg ringte. Jeg følte det ble litt meningsløst å ringe henne bare for fortelle at jeg var i Pit’en. Jeg vet jo hva jeg skal gjøre da, og det var det hun mest sannsynligvis kom til å si jeg måtte gjøre.

Jeg gikk noen runder med meg selv for å finne ut av hva det var jeg ville be henne hjelpe meg med. Hvor det var det stoppet opp?Jeg kom frem til at det hele trolig lå på mine “beliefs”. Etter å ha gjort prosessen mye i et halvt år, begynte jeg å bli lei av at jeg enda måtte gjøre den, og at jeg enda opplevde symptomer. Det er ganske vanlig å tro noe er en sannhet etter å ha erfart at noe gjentar seg gang på gang. Jeg har/hadde nok mistet litt troen på at jeg faktisk var fullstendig frisk. Min nye (begrensende) “belief”, var at ettersom jeg måtte jobbe for å være frisk, var jeg ikke “ekte frisk”. Når jeg ikke er “ekte” frisk, tør jeg ikke begi meg ut på livets mange utfordringer, eller eksponere meg for en deltidsjobb, fulltidstudie, sosiale forpliktelser ..ansvar for livet mitt. Lp var som et sikkerhetsnett, men nå var jeg så lei av å hele tiden bruke dette sikkerhetsnettet. Jeg ville være frisk, konstant, og ikke falle ned i pit’en, for så å bruke sikkerhetsnettet, nok en gang.

Dette ble jeg frustrert over.Da jeg ringte Maxine, visste jeg at jeg skulle si at jeg hadde vanskeligheter for å tro det jeg burde tro, ettersom erfaringen min tilsa noe annet. Jeg visste at det jeg nå var overbevist om, hvertfall ikke gjorde meg, eller situasjonen noe bedre. Dette går igjen på Placebo-effekten. Når jeg ikke tror effekten av Lp kommer vil vare lenge, og at jeg snart må gjøre den mye igjen for å holde meg noenlunde frisk, så er det nettopp det som vil skje. Jeg vet om en som hadde M.E, og nå, ett år senere, er frisk og trener håndball hver dag. Jeg spurte han hvordan han hadde det, og han sa han var frisk, og hadde noen dårligere dager. Jeg er mer på den andre siden, desverre. Min “belief” er at jeg har en underliggende kronisk sykdom, men har ofte gode dager.Desverre kan en ikke tvinge seg selv til å tro noe som helst. Det jeg derfor trengte hjelp av Maxine til, var dette med å forandre tro/”belief”,  og få med hele seg selv på det.Hun minnet meg på mye av det vi hadde snakket om på kurset i forhold til nettopp dette. Hun minnet meg også på at jeg hadde vært helt frisk etter kurset og en stund etter. Hun minnet meg også på hvor lett det er å forandre belief. Barn gjør det på et sekund, når de f.eks oppdager at julenissen ikke finnes.

En “belief” som er veldig vanlig, er at det ikke er lett å forandre på “beliefen” 

Den stod hvertfall jeg inne for da jeg ringte henne. Maxine fikk løsnet litt på det, og hjalp meg til å tro at jeg er, og kan være like frisk som den neste. Friske folk anstrenger seg da ikke for å være friske? Det trenger ikke jeg heller å gjøre..

I samtalen oppdaget vi også et perfeksjonistmønster hos meg. Det jeg gjør blir aldri bra nok, det kan alltid være bedre. Jeg gjør aldri prosessen bra nok, osv. Dette i seg selv er slitsomt å leve med  -i alle settinger, og kanskje fører det til og med til at jeg gir opp å gjøre prosessen. Kanskje det også bidrar til at jeg aldri føler jeg er frisk nok? Maxine påpekte hvertfall at det nå var viktig for meg å bruke prosessen på nettopp dette også. Jeg må lære meg å være fornøyd og tilfreds.

Alt i alt er jeg glad jeg tok denne samtalen, selv om jeg ble påminnet mye jeg allerede visste veldig godt. Jeg føler det har løsnet litt for meg nå, og det er jeg glad for

Nå er det eksamensinnspurt! Wish me luck!

Del dette

Skal innrømme med en gang at jeg har ikke “reist meg” helt, og startet opp med å gjøre prosessen jevnlig. Jeg har ikke noe godt svar på hvorfor, men ved å prøve å se dette i perspektiv, har jeg gjort meg opp noen tanker og teorier rundt hva som skjer.

1) Jeg er lei av, og frykter skuffelsen hver gang jeg kjenner syptomer komme tilbake, etter å ha jobbet med prosessen. Det jeg nok gjør “feil” er å gjøre den mye i perioder, og stopper opp når jeg føler meg bra. Jeg fortsetter som vanlig, uten å gjøre prosessen på en stund, og da opplever jeg til slutt “krasjperioder”.

2) Jeg er kanskje ubevisst “redd” for å være helt frisk, p.g.a de eksterne forventningene det medfører. Forventningene “slapp jeg unna” etter at legene omsider fikk stilt en diagnose, og jeg hadde bevis for at jeg var syk.

Saboterer jeg ubevisst for meg selv? Det tror jeg, og det kan godt være, men jeg klarer ikke helt å peke på hvordan.

3) Det er nå gått snart åtte måneder siden jeg var på kurs. Mye av det vi lærte rundt selve prosessen har jeg ikke like klart for meg lenger, og mye er kanskje glemt? Altså, er jeg kanskje ikke like bevisst på uheldige mønster o.l.

Til tross for at jeg ikke gjør hele prosessen jevnlig, skal det likevel sies at jeg har gjort første delen av prosessen en god del. Den er kjapp, og kan gjøres overalt og når som helst. Den krever også mindre konsentrasjon. Dette har hatt effekt der og da, og jeg merker at mer er automatisert enn jeg har trodd.

Om et par uker skal jeg ha en follow up call med coachen min, Maxine Henk igjen. Hun kan hjelpe meg å se de adferd-, og tankemønster som jeg skjønner jeg har falt litt tilbake i. Det er ikke alltid like lett å se dem selv.

Planen min er, at jeg etter å ha pratet med henne, skal hente frem kursmappe, LP- cd’er og alt jeg kan finne av suksesshistorier. Jeg har troa på at jeg skal få troa igjen

Del dette

Hei igjen.

Nå har jeg kommet i gang med studier og det er gøy å være student igjen, i den grad jeg har vært det. Jeg tar bare ett fag (vanlig med to fag) dette semesteret ettersom jeg gikk på kurs i London i tillegg. Baktanken var å ikke påta meg for mye i det jeg skulle “tilbake til livet”.

Jeg har og fått meg kjæreste, som bor i Oslo. Det er kjempekoselig, og jeg har det veldig fint når jeg er på besøk. Samtidig er det litt ubeleilig ettersom det har blitt litt farting mellom Oslo og Bergen. Jeg har såvidt kommet i gang, og fått bena på bakken i Bergen, før jeg reiser til Oslo, og vice versa. Det kan bli litt slitsomt, men hvor og når kjærleiken oppstår, er jo ikke alltid lett å kontrollere.

Ellers kan jeg fortelle at jeg har bestemt meg for å avvente med coaching-utdannelsen. Det viser seg at man må jobbe mye med dette både under og etter man er ferdig med kurset. Enten var det sosiologistudiet, eller coachingkurset som måtte settes på vent. Jeg måtte ta et valg, og kom frem til at jeg ville få meg en akademisk utdannelse ved Universitetet, før jeg (evt.) går tilbake til coaching senere.

En annen faktor som spilte inn i denne avgjørelsen, var min egen helse. Den må jeg ivareta, før jeg kan hjelpe andre, og ved å “ta permisjon” fra kurset i London, blir det mindre press og stress i forhold til hva jeg må prestere dette halvåret.

I det siste har det altså vært litt mye som har skjedd. Flytting til Bergen, studier og oppgaveskriving, reising til og fra Oslo, avsluttet kurs i London, og overgang fra en beskyttende boble, til kollektiv og fattig student -tilværelsen. Det meste har vært kjempe gøy, men samtidig har det tatt litt på tror jeg.

I løpet av den siste tiden har jeg merket(/gjort)  noe utmattelse, verking, og hodepine. I begynnelsen ignorerte jeg dette. Det skjedde så mye, og jeg ville ikke at det skulle være sant at jeg nå begynte å få symptomer igjen. Nå som jeg endelig var i gang. Symptomene var ikke “ille nok” til at jeg gjorde så mye med det enda. Om det ble for plagsomt på morgenene gikk jeg kjapt gjennom prosessen et par ganger før jeg gikk ut.

Jeg var ikke så konsekvent. Jeg kunne gjort det oftere. Skyldfølelsen er der, og den tynger.

(Det er mange som bruker dette med skyld som et argument mot LP. Det blir helt feil. Det må jeg få sagt. Skyldfølelsen er en irriterende bifaktor som hiver seg med når vi lærer at det nå er oss selv som kan, og skal, ta ansvar for helsa vår. Ansvaret får vi, fordi vi ikke kan ha en coach med oss rundt til alle tider. Det er opp til oss selv hvor mye arbeid vi legger i det, og er vår egen coach. Dette må bli en del av The Lightning Process for at den skal kan være noen vits i å lære vekk.)

Ansvaret vi får er et stort ansvar. Det krever så mye jobb at jeg noen ganger føler for å gi opp. Men konsekvensene av å gi opp, er at jeg havner tilbake på sofaen hjemme hos mine foreldre i Kristiansand og ligger der dag ut, og dag inn. Hvor tid står stille, og den eneste kontakten jeg har med omverdenen er gjennom laptopen.

Aldri i livet om jeg vil tilbake til det.

Det er likevel ikke lett å skulle komme i gang med prosessen igjen, når man tror det hele endelig er automatisert. Samtidig som jeg er så utrolig glad for at jeg har lært LP som jeg alltid kan ha i bakhånd, og som et sikkerhetsnett, skulle jeg så inderlig ønske jeg kunne være frisk konstant, uten å gjøre noe som helst for det.

Den siste tiden har derfor ikke vært så lett, og jeg har vært frustrert og ganske nedfor. Jeg vet jeg bare må komme i gang igjen og gjøre prosessen konsekvent. Det er veldig viktig å ikke slurve unna om man vil være frisk. Det kan ta tid å automatisere. Det vet jeg så godt. Samtidig er jeg i en periode (pit) nå hvor jeg synes det er ganske tøft å jobbe med prosessen, og ta meg selv i nakken. Etter å ha gjort det noen ganger, merker jeg at påståeligheten avtar litt. Det å gjøre prosessen i rykk og napp som jeg har gjort i det siste, er nok ikke helt riktig måte å bruke den på for at den skal bli automatisert.Når jeg får samlet litt mot, og setter inn skuddet igjen, går jeg for tålmodighet og kontinuitet.

Akkurat nå, velger jeg å være i dumpa en liten stund til. Jeg skal reise meg snart, bare gi meg et par dager.

Del dette

Tid for bittelitt oppsummering og refleksjon.

Nå er jeg tilbake, og i gang med studier i Bergen!

Det er en fryd, og samtidig rart å være tilbake som student her.

Siste året-halvåret jeg studerte i Bergen før jeg ble sykemeldt, var jeg syk uten å vite det. Jeg slet med å komme meg gjennom studier, være sosial, og generelt fylle dagene med innhold.

Jeg flyttet hjem til mine foreldre i Kristiansand. På sommeren kollapset jeg, og ble sofafaliggende.

…ett og et halvt år passerte.

Etter mye venting dro jeg til London og tok Lightning Process kurs. Jeg gjorde meg selv frisk.

Mine holdninger til livet endret seg på mange måter, og dette kurset ville jeg aldri vært foruten.

Nå er jeg tilbake i samme setting som for to år siden, men er innstilt på å leve ut en litt annen handling her denne gangen

Så snart jeg har fått kommet meg ordentlig på plass og i gang, skal jeg fortelle litt mer om hva handlingen går ut på.

Del dette

Hei igjen!

Håper dere alle har hatt en kjempe fin jul og nyttårsfeiring med masse deilig mat og god stemning, sammen med venner og familie

Først og fremst så går det fortsatt veldig bra med meg, for de som lurer. Jeg har hatt en utrolig koselig julaften og romjul sammen med familien. Nyttårsfeiringen ble også en suksess, med god middag og fest hos storebror Per Kristian, og svigersøster Rebecca (som sitter i sofaen, midt på bildet).

Nå er det januar og personlig står jeg ved dørterskelen til et normalt liv, og en normal hverdag igjen. Planene om å flytte til Bergen og fortsette studiene nå i vår, står enda ved lag.

For å kort oppsummere hva som har skjedd siden sist, kan jeg fortelle at jeg hadde en sykdomsperiode i desember. Jeg fikk en kraftig forkjølelse/influensa, og var helt slått ut. Dette fikk jeg selvfølgelig to dager før jeg egentlig skulle reise til London på kurs, og måtte dermed bite i det sure eplet, og bli hjemme på sofaen, i Norge.

Da jeg var syk (med influensa), gjorde jeg ikke prosessen. I begynnelsen gjorde jeg den noen ganger i håp om at det skulle gjøre meg bedre til avreisedagen, men fant ut av at det ikke hjalp stort. Viruset var, og forble i kroppen.

En ukes tid senere, var jeg likevel på bena igjen.

Etter at jeg var syk i desember, dro jeg til Oslo en uke for å besøke storebror og venner. Jeg reiste tilbake til Kristiansand lille julaften. Alt har egentlig gått slag i slag, hva gjelder influensa, Oslotur, Jul, familieselskaper, vennetreff, fester, nyttårsfeiring, og nå til slutt, flytting til Bergen. Grunnen til at jeg forteller dette, er at jeg oppe i det hele har forsømt helsen, og ignorert symptomer. Symptomene var ikke enda “nok” i veien til at jeg tok meg bryet til å gjøre prosessen. De siste ukene som har gått har jeg ikke gjort prosessen flere ganger enn hva jeg kan telle på én hånd.

Denne utsettelsen førte til slutt til at jeg i de siste dager nå før jeg skulle flytte, var så sliten at jeg aller mest følte for å bli i senga, eller ligge på sofaen. Jeg skjønte at det var på tide å bruke det jeg hadde lært, for å snu rundt på den nedadgående spiralen.

Dermed er jeg igang for fullt med å gjøre prosessen igjen. KONSEKVENT. Jeg vet det hjelper, det er bare snakk om hvor mye jeg legger i det. Nå som jeg om én uke skal starte opp studier, er det viktigere enn noen gang at jeg bruker det jeg har lært.

Bare i dag har jeg gjort den flere ganger, og jeg merker allerede stor forskjell. Det overrasker meg like mye hver gang!

Del dette

Hei Hei !

Etter en forespørsel fra Sunniva om å fortelle litt om utdannelsen jeg tar, tenkte jeg at jeg kunne forklare litt hva det er vi faktisk lærer på kurs.

Vel, så langt har jeg bare vært på 3 av tilsammen 10 kurs-helger, men jeg kan fortelle litt hva vi har lært så langt.

Selve Lightning Process er en prosess som baserer seg på, og er en kombinasjon av teknikker og “redskap” fra både NLP, Coaching og Hypnose. Gjennom dette kurset, får vi en grundig forståelse av hver av disse “grenene”, om jeg kan kalle det det.

Vi lærer hva transe og hypnose er, og hva som er definisjonen på hypnose. Det er noe jeg synes er veldig interessant. Selv har jeg lenge assosiert hypnose med svart-hvite “spiraler” som snurrer rundt og rundt, eller en gammel mann som holder opp et klokkeur han svinger frem og tilbake foran øynene på en klient.

Nå forstår jeg at transe ikke er så hokus pokus. Det er helt normalt for alle mennesker, og det å gå inn og ut av transe, er  like vanlig som å puste. Vi går alle ut og inn av transer hver dag. Desverre har mange en anderledes, og noen en negativ oppfatning av transe og hypnose, blant annet fordi det er blitt brukt mye til underholdning.

Som sagt, går vi faktisk alle ut og inn av transer hver dag. Mange har sikkert opplevd å sitte i en forelesning/klassetime som er obligatorisk, hvor foreleseren blir monoton, og lite spennende å høre på. I slike sammenhenger kan man oppleve at tankene begynner å vandre, til andre steder som er mindre kjedelige, og på mange måter mer stimulerende enn der du er nå. Da går man inn i en anderledes form for bevissthet, hvor ens fokus utad er mer begrenset.

Andre ganger man ofte går inn i transe er f.eks når man går i skogen, ser film, leser en bok, kjører lange bilturer, osv. I disse sinnstilstandene er den ubevisste hjernehalvdelen lettere tilgjengelig for “samspill”, og den bevisste delen mindre dominant. Derfor kan bruk av transe være veldig effektivt når en vil oppnå forandring i ens egen adferd, som å bli kvitt fobier/angst, slutte å røyke, få mer selvtillit, utrette mer i jobbsammenheng, og generelt komme seg ut av handlingsmønster og vaner som ikke er nyttige. Hypnosen er rett og slett en prosess som brukes for å få klienten i en slik transe.

Videre lærer vi mye om hvordan stille de riktige spørsmålene (NLP). Spørsmål er ofte mer effektivt enn svar. Vi lærer bl.a å identifisere eventuelle forestillinger som kan begrense oss (eks; “Alle andre er flinkere enn meg”). Vi lærer å lytte til, og legge merke til språket og ordene klienten bruker, samt beherske vårt eget språk. Ved å stille de riktige spørsmålene, kan vi hjelpe å “nøste opp” slik at klienten bl.a kan tenke i nye baner, og bevege seg fra det som evt. holder han/henne tilbake i form av uønsket adferd.

Når en er coach, enten for seg selv eller for andre, har vi lært at måten å løse problem på er ikke nødvendigvis å bli gitt svarene, men å vite hvilke spørsmål en skal stille for å finne de beste løsningene. Ved å skape egne løsninger blir du mer selvstendig når enn du møter på nye utfordringer i fremtiden. Du får en evne til å finne løsninger og gjøre de rette valgene for deg selv. (Parker (2000): Ten Questions)

“Give a man a fish, and you feed him for a day, teach him to fish, and he feeds himself forever.”

Del dette

Hei igjen!

Da var jeg godt og vel tilbake fra tredje helg på kurs i London. Hver helg er intens, og jeg opplever og lærer mye.

Utdanningen blir ikke bare å høre Phil Parker forelese, samt kollokviegrupper, men jeg lærer og så mye av menneskene jeg treffer. Mange har hatt M.E selv, og har blitt friske etter L.P- trening. Det er veldig interessant å høre deres erfaringer, hvordan tiden etter har vært, og hvordan de nå ser på livet i forhold til før. Til og med religion har vært et tema. I tiden etter L.P, har noen faktisk mistet sin kristne tro, samtidig som andre aldri har hatt mer tro på at det finnes en Gud.

De norske studentene ved Phil Parkers Training Institute er ikke bare tidligere M.E syke, som har blitt friske, men det er som jeg har nevnt tidligere, en betydelig tilstedeværelse av helsepersonell som på ulike måter har fått høre om The Lightning Process. Blant dem er leger, psykiatere, fysioterapeuter, og sykepleiere. Vi utgjør tilsammen en stor gjeng av inspirerte nordmenn som alle ønsker å forstå og lære mer om denne teknikken som har hjulpet så mange.

I fare for at det skal bli litt klisjé, må jeg likevel si at det på en måte har åpnet seg en ny verden for meg. De erfaringene jeg har hatt, har gitt meg et ståsted, og enda en dimensjon i mitt eget syn på livet. Det har jeg faktisk savnet, og jeg er glad jeg lærer om dette nå, med livet foran meg. Ved å lære disse “terapeutiske” teknikkene, og om våre indre prosesser blir jeg rett og slett mer optimistisk i forhold til mennesker og hva vi kan utrette.

Nå bruker jeg dagene mine på å lese om NLP. På bildet er da altså meg igjen (overraskelse), på Universitetets bibliotek.

(Må bare si at jeg ikke er overentusiastisk i forhold til å legge ut glisebilder av meg selv her, men jeg vet selv hvordan jeg liker å kunne sette et ansikt på skribenten. So there you go.)

Ha en fortsatt fin dag! Feel good

P.S

Desverre tok jeg ingen bilder på kurset. Jeg glemte det rett og slett helt bort. Det er så mye som skjer, i løpet av seminar-dagene, og vimseguri her har lett for å glemme sånt bort Next time!

Del dette

Hei Hei

Da var det nesten på tide med en aldri så liten oppdatering på hvordan livet utarter seg for meg, i tiden etter LP-trening.

Først og fremst; jeg er fortsatt frisk og fin i formen

Nå har jeg begynt å komme meg i form med å gå turer i skogen. Planen var å melde meg inn i et treningstudio, men  ettersom jeg skal flytte tilbake til Bergen og fortsette med studier etter jul, det ble litt for dyrt å melde seg inn for så kort tid. Fant ut at jeg kunne spare de pengene, og heller bruke naturen rundt meg.

(meg og labradoren vår, Emma)

Ellers har jeg fylt dagene med skole/avslapping/kino i hverdagene og gjerne byturer og ekstra sosialisering i helgene.

Det er gøy å kunne møte venninner og kjente på en mer jevnlig basis. Merker at jeg gruer meg litt til å flytte fra alle igjen, men studiene i Bergen må fullføres når jeg endelig kan!

Desverre har jeg ikke flere bilder å vise, men jeg tenkte jeg skulle knipse litt når jeg nå skal ta modul 3 at Phil Parkers Training Institute i London denne helgen.

Ha en videre fin høstdag

Del dette

Hei alle sammen

Nå er høsten her med all dens karakter og budskap. Regn, blader, fine farger og forkjølelser alle veier.

For første gang på veldig lenge har jeg selv blitt forkjøla. Hele forrige snørr-sesong var jeg bare inne og godt skjermet, men denne gangen har jeg utsatt meg selv for både hosting, nysing og andre former for dråpesmitte der ute i det fri.

Grunnen til at jeg synes en aldri så simpel forkjølelse er noe å fortelle om, er jo fordi jeg merker litt hvordan det er å være sliten i kroppen igjen, og generelt noen hakk lenger ned på funksjonsnivået. Er rart, og jeg merker at jeg er litt oppmerksom på hvordan jeg føler meg til en hver tid.

Hva som var “normalt sliten” og hva som var “ME-slitenhet”, var litt vanskelig å skille i begynnelsen. Vi lærte om dette på kurset, hvor vi ble fortalt at vi ganske raskt ville lære oss forskjellen.

Parker forklarer på oppfølgings-cd’en hvordan vi ved å trene/bruke prosessen konsekvent, vil oppleve at den etterhvert skjer automatisk. Det kan sammenlignes litt med å lære å sykle. Vi kan føle vi mestrer det bra, men likevel vil det komme humper, og svinger, hvor vi må skjerpe konsentrasjonen , og lære hvordan vi skal takle. Forkjølelsen er en liten hump, hvor jeg må holde hendene godt festet på styret. 

ME-syke har en tendens til å følge veldig med på seg selv i forhold til symptomer har jeg lært (og merket). Da vi var på kurset husker jeg Maxine snakket om nettopp dette og forberedte oss på at det var helt normalt å bli syk av og til. De som tidligere har hatt ME, kan finne på å bli litt engstelige, da bl.a noe av den slitenheten som kan komme med forkjølelse, vil minne om ME.

Jeg er glad vi snakket om dette på kurset, for hvis ikke hadde jeg kanskje gått i den fellen av å tro at noe var gæli. Nå tar jeg det med knusende ro, og vet at det går over like raskt for meg som for alle andre.

Det er faktisk litt gøy å være “helt vanlig syk”

Del dette

Nå er det gått hele 2 måneder siden jeg var på kurset! Det er utrolig. Denne gangen føles det ut som det er lenge siden jeg var der, utenfor inngangen til klinikken. Nervøs, utmattet og full av forventninger.

2 måneder etter kurset er jeg er fortsatt frisk og har gjort masse den siste måneden.

Jeg har reist både til Oslo, og til London hvor jeg har gått på kurs. Hjemme har jeg vært mye på skolen/Universitetet, og vært masse sammen med venner og familie, både på kino, caféer, fest, middager og diverse koselige “aktiviteter” . Jeg er veldig fornøyd med den nye tilværelsen. Eller rettere sagt; jeg er fornøyd med å være tilbake til livet som jeg kjente det. 

Likevel har ikke alt vært som en dans på roser.. Jeg har hatt dager jeg følte meg helt frisk, og dager jeg ikke var helt i toppform. Dagene som var litt tyngre, var selvfølgelig dagene jeg aller helst burde gjøre prosessen. Flere ganger tenkte jeg at det ikke gjorde noe om jeg var “litt sliten”, eller litt svimmel den dagen. Jeg hadde det “greit nok”, og fant på andre ting istedet for å gjøre prosessen. Er nesten litt som å utsette joggeturen

Det gikk flere dager hvor jeg ikke gjorde den, og de siste dagene merket jeg at jeg ikke var der jeg skulle være. Jeg var både giddalaus, slapp og hadde ingen motivasjon.

Jeg begynte etterhvert å tenke på det vi lærte om å ta ansvar for oss selv, og at det faktisk er vi selv som sitter i “førersetet”. Mitt liv er mitt ansvar, og det er kun jeg som kan ta de valgene jeg tar.

Et passende lite sitat:

One day Alice came to a fork in the road and saw a Chehsire cat in a tree.

“Which road do I take?” she asked.

“Where do you want to go?” was his response.

“I don’t know,” Alice answered.

“Then”, said the cat, “It doesn’t matter”..

It does matter! Jeg vil være frisk

Som dere skjønner, stod jeg litt fast, og trengte en liten Chehsirekatt å snakke med selv. Dermed tok jeg kontakt med coachen min fra kurset, Maxine Henk.

I går hadde jeg en lang prat med henne, og jeg er nå utrolig glad for at jeg ringte. Hun stilte meg noen spørsmål, som jeg ikke så komme, og hun fikk meg til å tenke over både det ene og det andre. Jeg måtte virkelig gå inn i meg selv. Hun tok meg også gjennom prosessen, og forklarte meg det jeg lurte på.

Alt i alt var det en motivarende samtale, og skal ikke nøle med å ringe henne igjen om jeg trenger det.

Grunnen til at jeg forteller om dette, er for å gi et balansert bilde av “livet etter” The Lightning Process. Det krever jobb, og pågangsmot. Man må ha et sterkt ønske om å bli frisk, og noen ganger er det lett å falle tilbake i gamle spor som lenge har vært dominerende.

Jeg tar et aktivt valg atter en gang. Prosessen gjør jeg hver gang jeg trenger det, og gir meg ikke før hjernen min kun vet hva det vil si å være frisk!

Nå skal jeg lage pizza og se på film

Ha en videre fantastisk uke!

Del dette

Dette er en liten sketch fra MadTV som jeg synes er litt morsom. Kanskje er den litt ekstra morsom å se for de av dere som har vært på LP-kurs

En alternativ fremgangsmetode:

Del dette

Hei igjen!:)

Er en stund siden jeg har har skrevet sist, og det har skjedd masse. Jeg har vært en aldri så liten bizzy bie og har blant annet fartet rundt i Londons gater nok en gang.

Jeg har nettopp kommet hjem fra England etter å ha vært på første kurshelg ved Phil Parkers Training Institute. Det har vært en utrolig begivenhetsrik helg, og jeg har møtt mange fantastiske mennesker. Alt fra tidligere M.E syke i alle aldre, som selv har blitt friske og vil ta utdanningen, til leger, psykologer, fysioterapeuter, og lifecoaches. Det var også gøy å se at det var en så sterkt tilstedeværelse av norsk helsepersonell. Lurer på om ikke The Lightning Process nå virkelig begynner å bli tatt på alvor i Norge.

Vi var rett under 100 studenter, og nesten halvparten av oss var norske. Lørdag varte skoledagen fra 10 til 18, og Søndag fra 10 til 15. Det var Phil Parker selv, som holdt forelesningene. Jeg synes han var er veldig god foreleser. Han er seg selv, og holder det hele veldig lett og morsomt. Når det samtidig er så interessant det han har å lære bort, følte jeg timene fløy forbi

I en av de mange te-pausene vi hadde, ville Phil ta bilde av alle ex-M.E’re som nå var friske og selv tok utdanningen. På (LP-) hjemmesiden har jeg sett bilde av en slik gjeng som hoppet. Da jeg selv var syk, husker jeg at jeg håpte jeg var så frisk som de en dag. Og det ble jeg :

London 22/08 - 2008

Del dette

Jeg har laget en ny “side”.
(Direkte oversatt: Biologien av oppfatning)

Det er videoopptak jeg har lyst til å vise dere. Det er opptak av et foredrag hvor Dr. Bruce Lipton (Ph.D fra Universitetet i Virginia), som først og fremst er cellebiolog, presenterer sine banebrytende oppdagelser. Han forklarer hvordan våre forestillinger/”beliefs” og vårt miljø, kan påvirke oss helt ned til cellenivå. Dette er et utrolig interessant foredrag.

Spesielt interessant er det for de av dere som gjerne skulle hatt litt grundigere forklaring på, og forståelse av hvordan det mentale påvirker vår egen kropp og helse.

(Lipton viser også i dette foredraget til hvorfor gener ikke bestemmer menneskets biologi, som vi faktisk har trodd og blitt fortalt, i årevis.)

Jeg anbefaler på det sterkeste å se hele foredraget. Lipton er entusiastisk og gøy å høre på. Han forklarer cellebiologi på en måte som alle kan forstå. Da jeg var kommet til de siste videoene, satt jeg bare og måpte. Jeg begynte da å skjønne hvor stort dette var. Det er virkelig utrolig.

Jeg foreslår at du henter deg en kopp med god varm drikke, og koser deg med disse videoene:) .

Fortsettelsen har jeg lagt ut på denne siden, som du også finner øverst i høyre hjørne under tittelen “Biology of Perception”.

Del dette

Det har gått en hel måned siden jeg kom hjem allerede. Tiden har  flydd forbi, og jeg har nesten ikke fått tid til å la det hele virkelig synke inn. Jeg har vært frisk og oppegående i en hel måned, uten å få tilbakefall etter hverken det ene eller det andre. For øyeblikket er jeg til og med forskjølet. Nesten litt morsomt å være forkjølet, for det har jeg faktisk ikke vært på lenge. Ikke fordi man blir imun mot det når man har M.E ;), men fordi jeg bare har vært inne, og vært minimalt utsatt for alt av forkjølelser og influensaer som har vært.

Det har vært gøy å gjøre alt jeg har hatt lyst til. Tror jeg trygt kan si at jeg har et normalt liv igjen. Jeg har vært på hytta vår noen ganger, på universitetet og lest pensum, på kino, på 70talls-fest, på Ikea, på shopping, på tur med vår gule labrador Emma (a.k.a “Bolla”), på besøk hos mormor, på café, syklet, og så videre. Livet er helt anderledes. Noe av det gøyeste er at jeg kan “keep on going”, uten å være redd for kræsje. Jeg har prosessen i bakhånd, om jeg skulle trenge den. Det gir en trygghetsfølelse, som gjør at jeg ikke begrenser meg selv.

Det har også vært veldig gøy å være sammen med venninner igjen også. Er en god følelse jeg får når en hører venninnene si “Å, det er så gøy å ha deg tilbake”.

Jeg er faktisk tilbake. Det er rart, uvant og herlig.

Jeg har ikke vært så flink til å ta med kamera på diverse “vanlige” aktiviteter. You know how it is Men fikk tatt noen få bilder fra fester, og hyttetur. Her er hvertfall noen få bilder fra den siste måneden som har gått.

70talls-fest

.

To uker at jeg kom hjem, var jeg på 70talls-fest med svigersøs Rebecca, og Co. Denne kvelden var det blomstrete topper, puter på gulvet, bånd i panna, barbeinte føtter,og slengbukse for alle penga.

—————————————————————————

Jentekveld

.

Helgen etter hadde jeg en veldig festlig kveld med drinker og Spice Girls musikk! 90-tallet var vår tid Ble masse dans og “synging i mikrofon” denne kvelden. Fra venstre, Inger lise (sporty Spice), Andrea (posh Spice), og Meg (Baby Spice).

——————————————————————-

På fisketur

.

Som sagt så har jeg også vært litt på hytta. Her var jeg med min far og “Bolla” på vei ut for å fiske. Jeg fikk seks makrell og to torsk, mens min far fikk to makrell:) Mwahaha, I am tha fishing-masta.

——————————————————

På byen

.

Lørdagen etter der igjen, var jeg på byen med bestis Så høy musikk at vi nesten ikke gikk kunne prate her, så vi ble bare sittende og ta bilder, og smile

Vel vel, det var et lite innblikk i min tilværelse 1 måned etter at jeg har kommet hjem fra The Lightning Process- kurset i London. Kanskje ikke et helt representativt utvalg fra “tiden etter”, i og med at det kan se ut som jeg fester mer enn noe annet, men som sagt, kan man lett glemme å ta med seg kamera på skolen, på café, tur og på andre “hverdagslige” aktiviteter, og ta desto flere bilder fra fest, og moro.

Det er helt utrolig at jeg en gang sitter og skriver dette. Når jeg ser bildene jeg har tatt under én samling som dette, begynner det virkelig å gå opp for meg at jeg faktisk ER helt frisk

Vel, nå må jeg komme meg av gårde igjen. Skal på skolen og lese litt mer om hva Karl Marx har å si om fremmedgjøring av arbeid.

Ha en videre fin dag alle sammen:)

Del dette

Hei igjen!

Nå har det gått nøyaktig én måned siden jeg dro hjem fra London, etter at LP kurset var ferdig. Det er rart bare å skrive det. Tiden har gått så fort siden jeg kom hjem!

Det går fortsatt veldig bra med meg, og jeg anser meg selv som frisk.:) Av og til har jeg dager hvor jeg kjenner jeg ikke er helt i toppform. Da bruker jeg prosessen på hva enn det er som står i veien for at jeg skal føle meg frisk. Noen dager tar det flere repetisjoner enn andre, men jeg kommer meg tilbake på sporet igjen, og kan gå ut og gjøre det jeg har lyst til.

Så til de store nyhetene jeg har gledet meg til å fortelle!

*trommevirvel*

Jeg skal altså ta utdannelsen, og bli LP- practitioner!

Et par uker etter at jeg kom hjem, fant jeg ut at dette virkelig var noe jeg ville gjøre til en større del av livet mitt. Det har hjulpet meg så mye, og jeg kjenner jeg nå vil hjelpe andre med å oppnå det samme. Samtidig tror jeg det vil være en stor investering i meg selv og mitt liv.

Spontant sendte jeg en søknad til Phil Parkers Training Instiute, og igår fikk jeg vite at jeg kom med på treningskurset for LP-practitioners som starter nå i september. Allerede om to uker skal jeg tilbake til London, og møte Maxine og gjengen!

En liten tanke som svirrer rundt i bakhodet, er å selv få til noe i Norge, hvor dem som har tatt kurset kan komme til oppfølging så ofte dem selv vil. Det er hverfall en tjeneste jeg selv skulle ønske var tilgjengelig her hjemme.

Gleder meg til å høre hva dere tenker og tror om dette, kjære lesere!

Del dette

Hei hei alle sammen!

FuN. 97%

Beklager at det har tatt så uendelig lang tid å oppdatere, men jeg har vært ute og fartet siden jeg kom hjem fra kurset. Har ikke fått, eller tatt meg tid til å skrive på bloggen. Mye gøyere å stå på vannski for eksempel Jepp, jepp- you heard me. Jeg har stod på vannski i går! Dog armene mine kjennes ut som to store trestokker for øyeblikket, var det absolutt verdt det. Det å stå på vannski var også en av mine løfter til meg selv, etter å ha ligget inne hele sommeren og kun sett sola gjennom vinduet.

Akkurat nå sitter jeg på biblioteket på Universitetet i Agder, med venninnen min Madeleine. Jeg meldte meg opp til en eksamen i går. Jeg går nå inn for å komme meg gradvis tilbake til et normalt liv

Skal snart skrive mer, og legge ut bilder fra de to siste ukene som har gått, men akkurat nå skal vi ned i kantinen og spise litt mat, før jeg skal på kjøretur til Ikea for å kjøpe ny sofa. Skal bytte ut den gamle “syke-sofaen”!

P.S Har redigert forrige innlegg fra “DAG 1″ til “Dag 1, 2, og 3″ og skrevet om de siste to dagene nederst i innlegget.

Del dette

Hei igjen :

)Jeg har nettopp lest gjennom Phil Parkers “Copyright Notice” og skjønner jeg må være litt forsiktig med hva jeg legger ut på denne bloggen.Ikke fordi det er noe hemmelig eller “mysteri” bak det, men fordi det rett og slett ikke er lov å distribuere for mye av andres ideer på den måten. Derfor vil jeg nok mest forklare i grove trekk, og litt egne opplevelser.

Beklager på forhånd til dere som forventer at jeg skal komme med en detaljert beskrivelse av hva som foregår på kurset. Det var det jeg i utgangspunktet hadde tenkt å gjøre, men skjønner at det er ikke så enkelt som så.

For å ha det på det rene ( og som en liten “disclaimer”), vil jeg bare si at det jeg skriver, er kun en presentasjon av mine subjektive erfaringer og opplevelser av The Lightning Process. Det kan være jeg har oppfattet og forstått noe på en annen måte enn andre, og at mine tolkninger kanskje ikke stemmer helt med virkeligheten, eller andres oppfatning. Det jeg prøver å si er at dette bare er en blogg, og at jeg på ingen måte er en legitim kilde som sådan. M’kay?

En annen ting jeg må gjøre, er å advare dere som har vurderer/har tenkt til å prøve The Lightning Process i fremtiden; Jeg tror ikke det er så gunstig for dere å lese så mye om hva selve prosessen går ut på og hva dere vil lære, på forhånd. Ved å gjøre det, vil en danne inntrykk, forestillinger og evt. forhåndsinnstillinger om hvordan det er i forkant av kurset. Dette vil trolig gjøre det vanskeligere for dere å ta alt inn med et åpent sinn, og blanke ark, som jeg vil si er det mest ideelle utganspunktet. Tro meg. Så tenk deg om to ganger før du tilegner deg mye kunnskap om LP på forhånd. (Selv holdt jeg meg unna debatter om LP på forum o.l, før jeg dro, og er glad for det)

Vel. Enough said.

The Lightning Process -kurset:

DAG 1

170 Weston Park, Crouch End London N8Kurset startet kl 16.00, onsdag 6. august. Da vi ankom så alle temmelig slitne ut, inkludert meg selv. Bildet (som ikke ble så bra) er fra utenfor klinikken. Veldig koselig inngangsparti. Vi stod først i et lite rom som var som en slags gang. Etter litt hilsing og sånt, tok Maxine oss inn til vårt lille klasserom, med en stor Tv skjerm på veggen som jeg fort skjønte ville bli brukt til powerpoint-fremvisning. Det var et veldig lite rom, og jeg ble litt overrasket over det (men jeg mistenker at dette har sin hensikt, ettersom det da blir mer intimt). Vi var 6 deltakere. Tre fra Norge, og tre fra England.

Tre av oss hadde med våre mødre, som også var med på seminaret. To “LP-studenter” fulgte også kurset. Første del av seminaret i dag, gikk på å forklare Phil Parkers teori på hva som fysisk skjer i kroppen når en har ME. Dette kunne jeg litt om fra før ettersom jeg har sett foredraget til Phil Parker på DVD, og skrevet notater fra det (som du kan lese i dette innlegget). Videre lærte vi om språkbruk (passivt og aktiv språk), kroppsholdning, hvordan vi snakker til oss selv ubevisst, og hvilken innflytelse alt dette faktisk har på oss.

Deretter lærte vi en del om hvordan hjernen fungerer i forhold til læring, reaksjonsmønster, hukommelse, minner og erfaringer. Dere kan sikkert skjønne at dette var veldig interresant, og jeg var ganske så tankefull da vi gikk ut for å ta en 15 minutters pause. Det var veldig mye innformasjon, og jeg tok ikke notater. Derfor er det også vanskelig for meg å gjenfortelle i mer detalj enn dette.

Da vi kom tilbake til “klasserommet”, ba Maxine oss om å sette oss på en helt annen plass enn den vi satt på før pausen.

Så var vi klare for å lære første del av prosessen.

(Jeg må innrømme at jeg har vært veldig usikker på hva jeg skal fortelle i forhold til selve prosessen og øvelsene. For en som ikke har lært teorien bak, kan den fortone seg helt meningsløs. Dette kan igjen føre til at noen ikke vil prøve dette selv, som da ville være veldig synd.)

The Lightning Process er rett og slett hjerneøvelser, hvor en også bruker hele kroppen, for danne nye spor/nervebaner i hjernen. Vi stopper oss selv i å uføre de “samme, gamle” nedbrytende tanke- og handlingsmønstrene. Deretter vil vi ved hjelp av disse unike øvelsene (som delvis går ut på coaching), lære hjernen til å hoppe over på “friske spor”, slik at kroppen etterhvert kan helbrede seg selv.

Kroppen har virkelig en fantastisk evne til å helbrede seg selv effektivt, og derfor ser vi resultater allerede etter første dag på kurset.

(Vi lærte at kun 5% av tankene våre er bevisst. Likevel er denne bevisste delen av oss utrolig kraftfull, og kan påvirke de resterende 95 % som er ubevisst.)

(Mer er det ikke til fordel for noen at jeg forklarer videre om selve øvelsene, ettersom jeg hverken er utdannet “practitioner” eller er noen som helst expert på dette. Beklager dersom jeg skuffer dere. Jeg ville bare gjort dere en bjørnetjeneste dersom jeg bega meg ut på den oppgaven det er å forklare prosessen, og hvorfor man gjør det ene eller det andre. Det tok tross alt 12 timer for meg å lære det på kurset. Jeg kan i det minste love dere at det er veldig enkle, greie øvelser, og ingen hokus pokus, healing hands, sektlignende sermoni, eller lignende )

Maxine gikk gjennom første del av prosessen med hver og en av oss, mens alle var tilstede og fulgte med. Slik lærte vi den godt da den dermed ble nøye gjennomgått 6-7 ganger.

Til slutt fikk vi med hjem en mappe med ulike øvelser vi skulle gjøre hjemme, samt en oversikt over prosessens trinn, slik at vi kunne repetere den flere ganger frem til neste dag. Maxine fortalte oss at de som hadde blitt 100% friske i løpet av de dagene de var der, hadde repetert prosessen nesten 100 ganger fra de kom hjem, til neste dag. Jeg skjønte at her måtte det hjem og jobbes

Seminaret sluttet kl 20.00, og vi fikk blant annet i hjemmelekse å gjøre noe gøy samme kvelden, og ikke gå hjem og legge oss med en gang. Min mor og jeg gikk derfor ut og spiste pizza på en italiensk restaurant (som dere ser på bildet fra dette innlegget). Utrolig nok orket jeg det etter fire timer på kurs, og hadde det veldig hyggelig.

DAG 2

Jeg våknet før vekkerklokken ringte, og stod opp for å dusje. Merket jeg var gåen i kroppen, etter å ha gått frem og tilbake til restauranten kvelden før. Likevel var det noe veldig anderledes. Var som om jeg var mye mer “klar” i hodet og i kroppen. Den seigheten og hjernetåken var ikke der i like stor grad. Dere/De som selv har eller har hatt M.E, skjønner sikkert hva jeg mener.

Etter dusj og frokost, gikk jeg inn på nabo-soverommet og gjorde prosessen om igjen og om igjen. Med unntak av noen få pauser innimellom, gjorde jeg prosessen helt til vi måtte gå og ta bussen. Ja, jeg hadde bestemt meg for å ta bussen (i motsetning til taxi, som vi tok første dagen)!

Vel fremme, og på plass ved “skolebenken”, ønsket Maxine oss velkommen tilbake. Hun så like frisk og flott ut som dagen før. Maxine utstråler virkelig positiv energi, og det kommer godt med, når hun underviser og “coacher” oss. Man blir nesten litt inspirert.

Igjen, blir det vanskelig for meg å gjenfortelle hva vi lærte.Sier jeg A, må jeg nesten si B.. og gjerne forklarte hele veien til Å for at en skal forstå alt

Vi lærte hvertfall masse om oss selv i dag også, og Maxine gikk gjennom hele prosessen med hver og en av oss en gang til.  Denne gangen med siste delen inkludert.

Da vi var ferdige for dagen (kl. 18), oppfordret Maxine oss til å gå ut og ha det gøy. So we did

Etter en liten pust i bakken hjemme på soverommet (Bed&Breakfast), skiftet vi, dro inn til sentrum ,og spiste på restaurant i ChinaTown (se bevis/bilde i dette innlegget;)). Det var så surrealistisk å gå rundt midt i London, med masse mennesker overalt. Kjente en liten gledeståre øyekroken da, ja.

Dag 3

Tredje dagen startet vi 09:30. Da jeg våknet var jeg stiv og støl etter gårsdagen. Musklene mine hadde jo fått et lite sjokk. Jeg var trøtt, men ikke på helt samme måte som før. Likevel gjorde jeg prosessen på dette noen ganger, før vi spiste frokost, og tok bussen til klinikken. Allerede påvei ut døra, følte jeg meg faktisk mye bedre.

Da vi kom til klinikken, merket jeg at de andre deltagerne på kurset også så mer opplagte ut. I løpet av kurset kom det frem at én hadde vært på joggetur (for første gang på 3 år), en annen hadde tatt undergrunden og gått rundt i London sentrum med kjæresten, den tredje hadde vært på shopping. Den fjerde deltageren hadde vært på restaurant med venner, og spist akkurat det hun hadde lyst på (uten å bekymre på hva hun tålte og ikke tålte). Hun hadde også spist en is for første gang på flere år!

Det var flere av disse historiene, om hva de hadde gjort siden sist, og det var utrolig gøy å høre på.  Det slo meg da jeg satt der siste dagen, at det faktisk er noe helt utrolig jeg har vært med på, og vært vitne til. Jeg har sett gutt, jente, mann og kvinne, få tilbake gnisten. Ikke bare så jeg det i historiene de fortalte, men jeg kunne se det i ansiktene, i øynene, og i hele kroppsholdningen til flere av dem.

Jeg merket at hver og én av oss seks deltagere, hadde blomstret opp fra vi gikk bleke og slitne inn døra første dagen, til vi stod på fortauet utenfor klinikken, og vinket farvel til Maxine etter siste dag på kurset.

Nå var vi på egen hånd, men med et kraftfult redskap mellom hendene. Et redskap som det er opp til oss å bruke når enn vi trenger det, og i hvilke som helst situasjoner vi kommer i, eller faser vi gjennomgår i livet.

Vi sitter i førersetet av våre egne liv

En liten personlig beskjed/etterlysning :Til du norske jenta jeg møtte på kurset:  (Jeg husker hva du heter altså, men skal ikke legge ut navnet ditt her uten samtykke :)) Håper du enda leser bloggen min, og ser dette. Det hadde vært kjempe koselig å høre hvordan det går med deg. Send meg gjerne en mail om du vil holde litt kontakt, og utveksle erfaringer. Mailadressen finner du på denne siden. Håper på å høre fra deg!

Del dette

FuN. 95%

Beklager at det har vært litt stille her på bloggen noen dager, men dere skjønner nok hvorfor Siden sist har jeg gjort noe hver dag. Jeg har brukt prosessen en god del når jeg har merket litt til symptomer eller andre uheldige følelser og ting. Den hjelper og er utrolig kraftfull dersom man bruker den riktig og er 100% tilstede. Det er litt jobb mentalt. Man må stoppe helt opp med det man gjør og fokusere 100% på prosessen og øvelsene. Det krever en del konsentrasjon, og påståelighet, og jeg må ærlig innrømme at det kan være slitsomt og ubeleilig av og til.

MEN (et stort “men”) - gevinsten er jo enorm!! Jeg får livet til gjengjeld! De siste dagene har jeg hatt det kjempe gøy. Jeg har vært ute og spist på restaurant 3 ganger (tar igjen for det tapte ;)), besøkt mormor, kjøpt meg bilder og nytt sengeteppe til rommet og om-møblert (ny start). Jeg har også kjørt go-kart (!), hatt lange samtaler (uten å falle ut), blitt trukket i badering etter båt på hytta, og truffet venner.

Det føles for meg som om seigheten har gått ut av kroppen. Jeg kjenner nå heller en klarhet i hele kroppen. Det er som om jeg har gått fra fargen grått, til fargene hvitt og lyseblått innvendig. (Vi har lært å bruke farger for å symbolisere fysiske og psykiske følelser i kroppen. Det gjør vi i en liten bit av prosessen (forklarer senere). Jeg synes det var litt fin måte å utrykke de på.)

Det var så mye jeg ville gjøre om jeg ble frisk/bedre, og nå ble det mye på en gang. Som sagt, har jeg vært ute av huset hver dag siden jeg kom hjem. Det er utrolig, men sant. På kveldene har jeg vært trøtt og utslitt, og sovnet i det hodet traff puta. Jeg har sovet som en stein. Det har faktisk vært deilig å være trøtt og kjenne søvnen gripe taket.

Fikk tatt bilder et par av dagene fra uka som er gått;

Torsdag var jeg ute på og spiste på restaurant med venninner .

Fredag - klar for badering!:D Hadde et løfte til meg selv om å gjøre dette om jeg ble god i formen etter LP. Med 15 grader i sjøen, var jeg litt glad vi hadde våtdrakta

.

Gøyeste jeg har gjort på lenge! Jeg klarte å holde meg tørr helt til jeg skulle gå tilbake fra ringen og over i båten..:P

Så var det GOKARTING med størebrødrene samme kvelden. Jan Fredrik (mellomste storebror) var på besøk fra Oslo. Endelig kunne vi finne på litt moro sammen igjen :). Det var ganske stas.

Til slutt dro vi ut for å spise, og feire litt

(P.S : Prøv å overse min mors intense blikk. Hun har en tendens til å lukke øynene når flashen brukes, men skulle her bevise at det ikke var tilfellet.)

Som dere ser, har jeg gjort mye og hatt en utrolig uke siden jeg kom hjem. Har brukt prosessen mye hver dag. Et par av dagene, var det nesten det eneste jeg gjorde følte jeg. Enten har jeg gjort de fysiske øvelsene samtidig som de mentale, eller bare gått gjennom den i hodet når jeg har kjent at jeg ikke er 100%. Enda er det ikke tilstrekkelig å kun gjøre prosessen mentalt for meg. Jeg må gjøre de fysiske øvelsene også for å få full effekt. Jo mer jeg gjør de fysiske øvelsene, desto lettere og mer effektivt blir det å bare gjøre prosessen mentalt. Det er hvertfall min erfaring.

Uansett, så må man være ganske motivert og dedikert for å få de resultatene en vil ha. Man trener hjernen, på samme måte som man trener en muskel. En får ikke stramme og spenstige muskler av å bare gjøre et par-tre repetisjoner. Det gjelder å ikke gi opp. Vær iherdig og konsekvent. Noen ganger sier jeg til meg selv; skal jeg nøye meg med “greit nok”, eller gjøre prosessen enda en gang? En del av meg sier; “ORKER IKKE ÉN GANG TIL!”, mens den irriterende fornuften forteller meg at det er dette som er veien tilbake til livet, om det er dit jeg vil.

Veien kan være tøff for noen, lett for andre. Til syvende og sist er det viktigste å huske på at dersom andre har klart det, kan du og! (selv hvor klisjé det høres ut )! Alle med en normal hjerne (dvs. uten hjernefeil/skade) har akkurat den samme sammensetning av kjemiske stoffer og “annet tukleri” :P. Dermed har vi alle, i følge LP-trenere/P.Parker, like godt utgangspunkt for LP.

I løpet av neste uke skal jeg få fortalt hva prosessen er og hva som skjer på kurset. For å døyve noe av nysgjerrigheten i mellomtiden, kan jeg bare kort si at det er seminarer i tre-fire timer hver dag, i 3 dager. 2/3 av tiden, har det vært som en intim (lite klasserom/få mennesker) forelesning, hvor man lærer om kroppen og hjernens “samarbeid”, kroppspråk, og hvordan vi selv sitter i førersetet når det gjelder vårt eget liv og helse. Den resterende tiden går treneren gjennom prosessen sammen med oss, steg for steg slik at vi lærer hvordan vi skal gjøre den riktig.

Til slutt, takk for kommentarer. Kjempe gøy at dere følger med, og gir tilbakemelding på det jeg skriver! Det er utrolig motiverende, både for bloggeskrivingen, men også for at jeg selv skal holde meg i skinnet, og stå på med prosessen! Takk alle sammen!:)

Del dette

Hei alle sammen!!

FuN. 95% !!!

Da var jeg tilbake i Norge! Jeg har en million forskjellige tanker og følelser i kroppen nå. Jeg kan med glede fortelle dere at The Lightning Process har hjulpet meg mer enn jeg noen gang hadde forestilt meg. Jeg føler jeg har fått et utrolig verktøy som jeg kan bruke hele livet mitt. De tre dagene jeg var på seminar lærte jeg mye om hvordan hjernen og kroppen påvirker hverandre, og hvor stor innflytelse vi faktisk kan ha over følelser, tanker og sinnsstemning!

Grunnen til at jeg ikke er 100% enda, er at jeg trenger å jobbe med prosessen hjemme etter jeg har kommet hjem. Fikk ikke tid til å gjøre det så mye der, fordi jeg va ute og fartet i London fra morgen til kveld!

Jeg er enda i trening. Det er veldig komplisert å forklare, men jeg holder selvsagt mitt ord, og skal skrive dagbok om hva som skjedde, og hva vi lærte de 3 dagene på kurset. Jeg må likevel be dere smøre dere med bitteli tt tålmodighet. De neste dagene nå vil jeg bare jobbe med prosessen selv, og sette meg enda mer inn i det. Som sagt, har jeg lært litt om hvordan hjernen fungerer, og vet at det å skrive på denne bloggen, gir assosiasjoner som ikke er så heldig for meg. Dere som har tatt LP-kurs, skjønner ha jeg mener Dere andre, jeg skal snart forklare mer. Hang in there!

Jeg har hvertfall fått tilbake livet mitt(!), og kan bruke dette verktøyet til å gjøre det enda bedre enn det noen gang har vært. Veldig spennende, og gøy å tenke på. Jeg skal fortelle mer om prosessen i løpet av uka!

Her er noen bilder fra turen, som bevis på hva LP gjorde med meg:

Men først, et før-bilde:

(Første og siste gang jeg legger ut et så fælt bilde av meg selv. Alt for bloggen!;) )

(Dagen før avreise)

SÅ:

(På kvelden etter første dagen på kurs. Ute og spiste på italiensk restaurant. )

(Dag 2, etter kurset. På vei til restaurant i Chinatown. Yrende folkeliv, og herlig atmosfære!:))

(Dag 3, etter kurset. Vi møtte Jim Carrey,Shrek, Sean Connery, The Beatles og mange andre venner på Madame Tussauds<3 )

(Lørdag, Dag 4. Utenfor Buckingham Palace. Fikk med oss “Change of guards”! Merk at det flagges - Dronningen var hjemme:))

(Meg og min Mor. Vi måtte bytte på å balansere på muren, for å kunne se over folkemengden)

(Dag 4, på vei hjem, etter en lang dag med shopping, Cafèer, og Dronningbesøk)

.

(Dag 5- Søndag = TURISTER. London Eye og Sightseeingtour!)

Som dere kanskje har skjønt innen nå.. The Lightning Process har virkelig funket!:D

Del dette

FuN. 22%

Vel, da gjenstår det bare å vinke farvel til alle sammen. Flyet letter fra Torp i morgen ca kl 10. Derfor må vi stå opp i natt kl 03:00 (leggetid for meg) for rekke det, ettersom det tar ca 4 timer fra utgangsdøra her hjemme til innsjekkingsskranken i Sandefjord. Akk, og stønn. Det var altså min kjære “vi-tar-alt-på-sparket-og-i-siste-lita-far” som ordnet det så fint og beleilig for oss. “Heilt tåpp det!”

Men altså, ettersom jeg da trenger 1000 timer søvn for å orke å gjøre noe som helst, tar jeg et par Imovane (sovepiller) i 19-tiden. Glad jeg kan det. Alternativet hadde vært å “døgne”, og da hadde jeg jo vært helt ubrukelig, og sikkert ligget som en vaskeklut over setene.

Anyways. Detta blir spennans. Gleder meg til å komme tilbake til London også. Om jeg blir bedre, får jeg jo en aldri så liten storby-ferie i samme slengen. Er tilbake i Norge neste søndag (10/08) !

For de som lurer, er dette LP- timeplanen min:

Wednesday: 4 pm – 8 pm (approximate finish times)
Thursday: 2 pm – 6 pm
Friday: 9.30am – 1.pm

(merk hvordan det er tilrettelagt for ME-syke og hvordan de går ut ifra at vi blir bedre:))

Skal prøve å ta masse bilder, som jeg kan legge ut når jeg kommer hjem.

See you “on the other side”!

*Vinke*

Del dette

Fun. 9%…

Del dette

1 UKE IGJEN…

FuN. 14%

Om én uke på denne tiden er jeg på kurs i London!

Har virkelig en følelse av “skrekkblandet fryd” :

Skrekken: Noen av de siste dagene har jeg ikke vært god, og jeg har lurt på hvordan i all verden jeg skal klare dette. Når jeg ikke klarer å reise meg for å hente et glass vann en gang, hvordan skal jeg klare en hel dag med reising, spenning, støy og stress? Bare å gå gjennom sikkerhetskontrollen, gruer jeg meg til. For ikke å snakke om køene jeg må stå i, gate-utgangen jeg må gå til, flyduringen på flyet, alle menneskene og inntrykkene overalt, og taxien jeg må komme meg til utenfor Stansted(flyplassen). Og etter en hel dag med dette, skal jeg opp neste dag og komme meg til seminaret. Alle med ME vil forstå hvor umenneskelig slitsomt alt dette kan komme til å bli..

.

Fryden: Jeg er på vei til å bli FRISK(ere)!! Dette kommer nok til å være noe av det mest spennende og lærerike jeg har vært med på i hele mitt liv. Dette er den såkalte “veien ut av ME”, og selv om den blir litt røff i begynnelsen så er jeg veldig sikker på at siste delen blir lettere enn noen vei har vært på lenge! Etter hva jeg har lest og lært om LP, kommer jeg jo til å føle meg bedre allerede etter første dagen, så jeg trenger ikke å tenke på “straffen”/utmattelsen jeg får etter all reisingen.

Noen synes kanskje jeg har litt høye forventninger, men jeg lar meg selv få det, selv om ingenting er garantert. Dersom dette ikke går, blir fallet høyt og skuffelsen stor. Det får den heller bli, og jeg får takle det der og da.

‘Akkurat nå vil jeg heller tro at forventningene kan gagne meg. Det er jo blant annet det Placeboeffekten går ut på!

Del dette

HEi!

FuN. 15%

Nå er det ikke lenge til jeg drar til London! Har utsatt å lese i LP- bøkene frem til nå, fordi det er såpass tungt å konsentrere seg lenge om gangen. Som regel får jeg en ekkel hodepine av å lese over litt tid. Hadde bare lest de første kapitlene fra før, men i dag har jeg pløyd gjennom nesten hele første boken! Den var utrolig lettlest, kort, og interessant, så det gikk ganske greit.

.
LP- bøkene er to bøker som Phil Parker har skrevet. Disse blir anbefalt å lese i forkant av selve kurset, som en forberedelse til seminarene.

.

Den første boken hjelper deg på en måte ut av fordommer og oppgjorte meninger som hindrer deg i å tro på effekten LP kan ha på din helse. Du har flere fordommer enn du tror! Han tok meg på kornet i hva jeg tenkte noen ganger, og det var litt freaky I et av kapitlene (Kap 3 - “Streching your mind”) gjør han rede for studier av Placeboeffekten , og eksempler på hvordan kroppen kan helbrede seg selv ved å forvente at den gjør det. Å lese om dette gjør nettopp det kapitteltittelen tilsier, i forhold til å tro på sinnets påvirkning på kroppen.

Det er i tillegg noen veldig enkle øvelser i boken, hvor du må skrive ned dine svar. Dette tvinger deg litt til å grave frem dine såkalte “beliefs”, og se på dem. De svømmer rundt underbevisstheten din, skjønner du For å få de beste resultatene oppfordrer han deg til å jobbe med å gi slipp på disse.

Må ellers bare få sagt at det virkelig ikke finnes en god oversettelse av det engelske ordet “belief”. Dette ordet blir MYE brukt i forhold til LP, og derfor er det verdt å nevne. Hverken “fordommer”, “tro”, “meninger” eller “trosystem” er utrykk som rettferdiggjør ordet. Derfor kommer jeg til å bruke det engelske ordet i kommende innlegg, ettersom de norske enten inkluderer eller ekskluderer for mye i denne sammenheng.

Ellers. Ellers er jeg ganske kjip i formen om dagen. Problemer med å sove, og i det siste har jeg ikke klart å sove før 5-6 om morgenen. Døgnrytmen min blir helt snudd opp ned, og det i seg selv er slitsomt. Vurderer å spørre legen om mer sovemedisin. Tipper det blir mye dårlig søvn når det nærmer seg avreise. Kommer til å være spent, supernervøs og stressa som fy. Uææ. Men jeg kan heller ikke vente! Er så utrolig spent på hvordan teknikken er, møte andre med ME, se forandringene på dem, og ikke minst på meg selv! Begynner å kile litt i magen nå ja..

Del dette

Tenkte det var på tide med en liten situasjonsrapport igjen.

FuN. 20%

Akkurat nå sitter jeg som vanlig på sofaen, og ser på TV. Er utrolig sliten i kropp og sinn, etter en uke som aleneboer.  Siden forrige onsdag har mine foreldre vært i Tanzania. Dermed har jeg virkelig fått kjent hvor avhengig jeg er av andre for å klare meg. Det er en ekkel følelse. Ensomheten er også der. Jeg liker ikke å være mye alene, så jeg har kommet meg ut, eller hatt besøk så ofte jeg overhodet har orket. Har strukket meg langt over smertegrensa, og er nå ganske utmattet.

Jeg er så takknemlig for at jeg har et bra forhold til mine foreldre, og har kunnet lene meg på dem. Hva hadde jeg gjort uten? Bodd på en hybel, med en hjemmehjelp som kom innom en gang i uken? Ringt til venner for å få hjelp til å handle mat? For ikke å snakke om ensomheten..

Tenker derfor veldig på M.E-syke som ikke er like heldige som meg, og er helt avhengige av det offentlige. Til og med det å skulle kjempe til seg penger og støtte gjennom NAV, med en diagnose som M.E , er ikke lett. Hverken fysisk, psykisk eller bokstavelig talt.

Det er en ekkel følelse, å være avhengige av andre, når du er vant til å stå på egne ben.

Del dette

Dette ble et langt inlegg. Sorry guys. 

FuN. 23%

Jeg har skrevet ned notater fra foredraget av Phil Parker (som er “hjernen” bak The Lightning Process). Det var filmet, og man kunne få kjøpt det på DVD.  Dette er et veldig interessant foredrag for de som er nysgjerrige på teorien bak The Lightning Process. 

Jeg har skrevet det litt i stikkordform (notater), og jeg beklager på forhånd alle skrivefeil, og dersom det ble litt rotete og uoversiktlig. Jeg har skrevet nesten ordrett hva han har sagt, og oversatt, og har ikke hatt ork til å finkjemme det så veldig. 

(Merk: Der det står “Phil:/P.Parker:” før en setning betyr at det er direkte sitat av det han sa. Merk også at tegnet “>” betyr generelt “fører til”. )

Bildet til høyre er av Phil Parker og Maxine Henk (som er treneren min i London).

VEIEN INN OG UT AV M.E

<<<<<<<<<<>>>>>>>>>>

LP (Les: The Lightning Process) kan brukes på flere områder. Prosessen kan brukes på angst, depresjon, anhengigheter, insomnia, sceneskrekk, og overvekt .

M.E, CFS, PVS og Fibromyalgia, blir i denne sammenheng, sett på som samme type lidelser, hvor alle får like bra respons ved å bruke LP.
Disse er en gruppe sykdommer som alle har en usikker og variert årsak. Ingen av dem gir god respons på behandling eller terapi.

Myter om M.E:

*Det er liten sjans for å bli frisk

*Ingen behandling virker bra eller vedvarer.

* Du kan ikke blir frisk fort.

*Ingen vet helt hva som egentlig skjer, og hvordan man kan bli frisk.

*Dersom man blir frisk, er det sårbart, og varer som regel ikke lenge.

*Tilbakefall er vanlig.

*Hvis noen sier noe annet enn disse tingene, må de ta feil, eller så lyver de.

Phil: Alt dette er fullstendig usant!

Det er fakta en må se på, basert på deres (LP-trenere) erfaring:

-uansett : hvor gammel du er

-hvor lenge du har hatt det

-hvor hardt du er rammet

-hvor mange ulike syptomer du har ,

-> Er det mulig å blir raskt, helt og fullstendig frisk fra M.E.
(Dette sier de basert på hvor mange tusen personer de nå har sett bli helt friske av M.E)

De sier dette med sikkerhet fordi de har sett med egne øyne alle mulige grupper av mennesker som har blitt friske. Fra 7 år til 87 år, rike og fattige, med og uten jobb, mildt og hardt rammet. Lyd/Lys sensitive og kjemiske sensitive, menn og kvinner. Sett mennesker som har hatt det i 3 måneder, og som har hatt det i 60 år. De har sett dem alle, og de får alle lik respons på LP.

Hva er årsaken til at man får M.E?
Phil: Det er i følge legene, mange årsaker; deriblant vaksiner, kirurgisk operasjon, kyssesyka, reaksjon på kjemiske stoffer, følelsesbetinget stress, og Borreliose.
Uansett hvordan det begynner, så leder det til M.E.

Phil Pakers vei frem til LP:

Han begynte å jobbe med personer som var rammet av Kronisk Utmattelsessyndrom. Han klarte ikke gjøre noe med det uansett hva han gjorde av osteopati, akupunktur og lignende. Han ville ikke jobbe med dette mer, da han ikke klarte å hjelpe dem.

P.Parker var kjent for å jobbe med folk med personlige  problemer, som stod fast i livet. Han hjalp folk med depresjon, angst, fobier, spiseforstyrrelser osv, og han fikk gode resultater med hans måter. Noen få gikk det likevel ikke med. Og han ville finne ut hva som var forskjellen på de som ble friskere og de som ikke ble. Dermed satt han sammen ulike øvelser og verktøy som han senere navnga The Lightning Process (fordi det ga raske resultater, og man ble frisk i løpet av dager),
Han trente begge gruppene og fikk med denne teknikken bra resultater på disse som slet depresjon, forlenget sorg, spiseforstyrrelser, fobier, angst, osv.

Han aviste de som ville ha hjelp til kronisk utmattelse, M.E og lignende sykdommer. Han tenkte det ville ødelegge hans gode statistikker, da han tidligere hadde mislykkes i å denne gruppen.

En pasient ville likevel prøve, og maste på Phil Parker om å hjelpe han. Parker gikk til slutt med på å prøve, og det viste seg at pasienten ble frisk, og fortsatte å være frisk, lenge etter han hadde anvendt denne teknikken. Phil Parker ble veldig “intrigued”/fascinert av dette. Derfor prøvde han teknikken på 6 andre med samme diagnose uten å garantere dem noe. Alle 6 ble helt friske, og fortsatte å være det. Flere og flere fikk høre om dette, og slik ble LP kjent. Prosessen/teknikken var egentlig designet for mennesker som var fastlåste i livet, og ikke kunne få de forandringene de ville ha. M.E-syke ga tilfeldigvis et bra respond til LP!

THE LIGHTNING PROCESS:

Hva er det?! Hva er det egentlig den går ut på?

Parker går ikke i detalj om prosessen (og det er dette som gjør at mange mistenkeliggjør ham). Grunnen til det er at den er veldig komplisert å forklare, det vil ta lang tid, og mye arbeid fra publikum for å sette seg inn i den helt.

(Dersom du er nysgjerrig, og ikke klarer å vente til jeg forteller om mine erfaringer fra kurset, så er denne bloggen noe alla min, hvor en med M.E forteller om hva han opplevde i løpet av de tre dagene.)

Det tar altså 3 dager med seminarer og hjelp fra utdannede trenere før kursdeltagere forstår, og kan teknikken helt.
Den er basert på hvordan kroppen og sinnet påvirker hverandre. Grunnen til at han heller ikke bare forteller hvilke øvelser og teknikker de bruker, eller gir ut en egen bok (selvhjelpsbok) så folk kan bruke denne teknikken hjemme, er at man trenger en coach som kan se dine “blindspots”. En som er trent opp til å hjelpe deg å gjøre det riktig, og holde deg på rett spor. Suksessraten vil trolig ikke være høy om man skulle gjort dette på egenhånd i sitt eget hjem. Guidingen er nødvendig.

Men dette er hva LP går ut på, i grove trekk:

Parker deler LP opp i 2 faser:

Fase 1(Seminarer):

“Oppdagelse og Forandring”

På seminarene lærer man:

Om tro (beliefs) og trosystemene våre, og hva de gjør med oss.
P.Parker: “Vet vi  egentlig hvor stor kraft det har på oss og livet vårt?”
Vi kan påvirke vår egen helse i større grad enn vi tror. Det er vanlig å tenke at vi kan påvirke helsen ved å spise sunt, trene, og holde oss unna sigaretter,eller ta forbehold, men at større innflytelse enn det kan vi ikke ha på helsen.

Phil: “Er dette sant?”

Dette er en såkalt “belief”/tro mange har. Vi tror vi ikke kan påvirke fysiologien i veldig stor grad utenom medisiner og eksterne hjelpemidler.

P.Parker: “Du har mer innflytelse enn du tror.”

(Tenk f.eks på Placebo -effekten, hvor det til og med har hendt at gruppen som tok placebopillen, har blitt bedre enn de som tok selve medisinen.)

På seminarene læres det om:

-Indre dialog- er den konstruktiv eller destruktiv? (Oftest er den destruktiv)
-Fysisk holdning, som påvirker helt ned til cellenivå.
-Forventninger om hva som kommer til å skje. Vi forbereder vår fysiologi.
-Lærer om forskjell på å ta ansvar for vår helse, og bli beskyldt for den.

Fase 2:
(Lærer å bruke teknikken)

-Hvordan forandre på det som er feil?
-Hvordan gjøre kompliserte ting, lett?
-Vi lærer å dramatisk forandre vårt perspektiv og fokus når vi må.

IS IT ALL IN THE MIND?

P.Parker: “NO!!”

Abolutt ikke! Det er en reel fysisk sykdom som påvirker nesten alle system i kroppen din.

Noen svarer da: “Men det måå jo være en psykisk sykdom, siden du blir så fort frisk.”

P.Parker peker da på hvordan folk kan bli friske av ryggsmerter, feber, influensainfeksjoner, og magesmerter i løpet av noen få dager. Dette betyr ikke at det bare var psykisk, og at alt bare var i hodet på dem. Selv om du blir fort frisk, trenger det ikke å bety at det kun var psykisk.

P.Parker: “Hvis man tenker over det, så er vel følelsesmessige/mentale problemer noe av det som kan vare lengst?”

CFS er det medisinske tilfelle som aller mest viser den uløste konflikten mellom mekanikk i kroppen og “biophysical construct of illness”. (Kom ikke på noe god oversettelse)
I følge Phil Parker ser moderne medisin for smått på noe som er et større problem.

FYSIOLOGI

M.E er en sykdom somgår ut over flere system i kroppen din :

M.E påvirker hele nervesystemet, det perifere nervesystemet, som styrer det vi ikke har kontroll over. F.eks hvor fort vi fordøyer, hvor raskt hjertet slår, kroppstemperatur, osv.

Adrenalinloop og stress:

Folk forbinder ofte begrepet “stress” med emosjonelt stress (tidsklemme, skilsmisser, sorg, jobbpress, osv).
Det finnes og mange definisjoner på dette ordet.
P.Parker bruker definisjonen; “Stress = alt kroppen må skape en respons på.” F.eks : biestikk, traume, infeksjon, forandringer i lufttemperatur, osv. Kroppen må respondere på alle disse hendelsene.

Ytterste stressreaksjon/respons : Overlevelse.
Hva skjer med/i kroppen i en slik situasjon?

Eksempel:

>Det møter på en tiger, som plutselig står rett foran deg.
>Du får panikk. Du må sloss, eller flykte, og får en såkalt “flight/fight- respons”.

Hvilke hormoner skaper denne responsen? = > Adrenalin hormoner.
(Adrenalin gir en massiv respons. En mor kan f.eks løfte en bil for å redde barnet sitt som ligger fastklemt under. )

Hva gjør dette med kroppen? Hva trenger vi av kroppen?

> Vi forbereder oss automatisk på kamp:
>Vi trenger muskler (Lem -muskler).

For å jobbe trenger musklene sukker, oksygen, og må skille ut avfallstoffer, for stadig å kunne ta inn ny tilførsel av sukker og oksygen.

Altså trenger vi mye sukker og oksygen, dersom vi skal klare å flykte eller sloss mot denne tigeren.

For å få mer sukker til musklene, ville det neppe hjulpet å drikke en Cola. Hvorfor? Fordi hele responsforløpet tar kort tid. Kroppen “stjeler” energi fra andre system i kroppen og bruker alt på refleksene/musklene.

Dette kan kroppen gjøre fordi du ikke er lenge i fight/flight -modus. Enten klarer man å komme seg unna tigeren, eller så blir du eller den drept når du sloss med den.

For å få mye og rask tilførsel av sukker og oksygen til musklene, må blodet pumpes ut fortere. Du får rask hjertebank og pulsen øker.

Når du skal sloss eller flykte, styres du av reflekser, og kroppen har som sagt en evne til å “slå av” systemer i kroppen som den ikke trenger der og da, for å dermed kunne bruke all energi på forsvar eller flukt.

Hvilke system trenger du ikke?

Du trenger ikke “sløse energi” på å fordøye mat, sove, eller tenke konstruktivt. Du styres av reflekser og “blir mindre smart”. Du har heller ikke bruk for immunforsvarsystemet, eller at kroppen helbreder seg selv. Det kan den gjøre senere om du overlever.

OND SIRKEL:

Annen stress-situasjon:

Årsak(er) til M.E er omdiskutert, men sykdomshistoriene til de fleste med M.E inkluderer som regel en eller flere stresssituasjoner kroppen har vært utsatt for (som f.eks Kyssesyke, kirurgiske operasjoner, kjemiske stoffer, traumer, Borreliose, sorg m.fl)

Uansett hvs som har skjedd, så har det ført til at M.E starter.

Du har M.E uten å vite det > du opplever symptomer> søker hjelp> legen sier f.eks “prøv disse pillene”> du blir ikke bedre av pillene.

Det blir heller verre/mer sliten> Dette skaper stress (ikke nødvendigvis bevisst), siden du opplever noe er galt og du blir ikke bedre > stress > utskillelse av adrenalin kortisol> Disse hormonene (som forklart ovenfor) gjør at kroppen er i flight/fight-modus  i større eller mindre grad, alt etter hvor mye adrenalin som skilles ut.

Du opplever dermed dårligere fokusering/hukommelse/konsentrasjon, dårlig søvn, dårligere fordøyelsessystem, dårlig immunforsvar, helbredeingsystemet fungerer ikke veldig bra > vi blir evt. syke/får et virus i kroppen> symptomene blir sterkere/flere> søker mer hjelp > får mindre forandring > mer stress fysisk og emosjonelt.

For eksempel prøver noen å forandre kosten for å bli bedre. Dette hjelper ikke.. Hvorfor ??
> Fordi Fordøyelsessystemet fungerer ikke optimalt..! (Adrenalinet gjør at fodøyelsessystemet blir frastjålet “fokus”, og dermed fungerer dårligere)

(Adrenalinet blir som en gift for kroppen i store mengder, og M.E syke har et høyere adrenalinnivå i kroppen, enn hva som er normalt. Det er også blitt gjort eksperiment som viser at M.E syke skilller ut mer adrenalin i stressituasjoner enn andre. Det er og blitt sagt at M.E syke har en slags “adrenalin-hikke”, hvor utskillelsen av hormonet har hengt seg opp. Binyrene (som skiller ut adrenalin) er svært reduserte.)

Dette påvirker som sagt alle system i kroppen.

For å gjøre det enklere å forstå, bruker Parker en slags “Fabrikk -analogi” for å forklare hva som skjer i musklene:

Tenk deg at du skal kjøre gjennom en tunnel, men i andre enden av tunnelen, har en bil krasjet med en elg. Dette skaper kø, og du kommer derfor ikke gjennom tunellen.
Dette kan man sammenlignes med prosessene som nå skjer i musklene.

Immunsystemet (som er svekket) bærer ikke vekk avfallstoffene i musklene, og det hoper seg opp. Ny tilførsel av sukker og oksygen kommer ikke frem.

Hva skjer når muskelen ikke får ny tilførsel, og den blir spurt om å jobbe?

–> Den switcher fra “Airobic resparation” til “Anarobic resparation”.

Fravær av oksygen fører til at vi produserer et annet stoff som blir dannet i musklene > nemlig, melkesyre (lactic acid). Dette stoffet er giftig, og kan bare bli tolerert i musklene i et visst tidsrom, før cellene ikke klarer å produsere mer og begynner å svikte. Cellene slutter å fungere ( Phil: “cells suspend function” ).

Du har veldig mye muskler i kroppen, og tenk deg at en tredjedel av disse begynner å svikte. Du skal gå opp trappa. Hvor tungt tror du det blir? Man er trøtt og har vondt. Blir om å ta ut lufta av sykkehjul. (Se siste avsnitt av “Mariannes boble“)

Hvordan får dette deg til å føle deg? Glad?
Nei, du blir litt stresset av å ha denne dårlige funksjonen. Mer stress > mindre utskilling av avfallstoffene > flere muskler slutter å fungere> dårligere funksjon > Mer stress.

Det blir en ond sirkel.

GODE NYHETER:

LP får deg over på en GOD sirkel:

Når man finner en vei ut av denne sirkelen kan det gå veldig fort fordi kroppen har en utrolig måte å helbrede seg selv på.

LP = “Well designed set of tools”, som hjelper M.E syke. LP klarer å skape forandring. Ved å bruke prosessen opplever du suksess. De syke ser fremskritt. De klarer småting de ikke har klart så lenge de har vært syke.  Bare at de orker å ta noen få steg ut av rullestolen, eller gå en time i parken. Det det gir suksessfølelse (”motgift” til stress) –> helbreding –> stressirkelen begynner å avta –> bedre konsentrasjon, bedre fordøyelse, bedre søvn –> helbreding > forbedrer sentralnervesystemet — > Følelse av kontroll (fordi du føler du klarer å gjøre noe med problemene). Du er over i en god sirkel.

P.Parker: “Vi har mye mer innflytelse over vår fysiologi enn mange av oss tror.” (Bare tenk på Placebo-effekten)

LP bruker på en måte Placebo-effekten bevisst (tror jeg).

Parker viser til andre legers arbeid på akkurat dette, som viser hvordan og hvorfor disse forandringene kan skje så fort.

LP -”klinikken” ser 1000 mennesker i England i året. De siste 2-3 månedene har 77 % av klientene vært norske.

OPPSUMMERING

M.E er en multisystem -sykdom hvor det hovedsaklig er immunesystemet, det nevrologiske systemet, det hormonelle systemet og musklene som blir rammet.

LP sier det er helt mulig å bli raskt og helt frisk fra denne sykdommen.
PPLP er en trening som gir et sett av velldesignede verktøy som gir individet mulighet til å legge sykdommen bak seg.

Man er selv ansvarlig for å bruke denne teknikken gjennom, og etter kurset for å få resultatene en vil ha.

NOE DU LURER PÅ, IKKE HELT SKJØNTE, ELLER SYNES VAR LITT KRONGLETE FORKLART? BARE LEGG IGJEN KOMMETAR UNDER INNLEGGET, SÅ SKAL JEG SVARE ELLER OPPKLARE SÅ GODT JEG KAN

Del dette

Det kan være forvirrende for omverdenen å skulle forstå seg på mennesker med M.E eller andre former for kronisk utmattelse. Det er faktisk veldig forståelig. Jeg tok meg selv i å tvile på ei som sa hun var kronisk utmattet. Hun gjorde så mye mer enn meg, så tanken om at hun jo “eeegentlig ikke kunne være såå syk”, snek seg inn.. Skammet meg litt da. Jeg burde jo vite bedre.

Poenget mitt er at det ikke er så rart at man tenker sånn, når det på alle måter virker som en frisk person du snakker med eller ser. I tillegg er mange av symptomene noe som mange kan relatere seg til, siden alle har vært veldig slitne en gang, vært svimle, hatt søvnforstyrrelser, eller ikke orket å ha på TV’en fordi den bråker. Jeg har hørt flere si “Ja, jeg tror jeg og er kronisk utmattet, er så mye sliten for tida.” Nå skal jeg ikke legge ut om det ignorante med det, eller noe sånt. Jeg tenkte heller at ettersom jeg prøver å spre litt kunnskap og forståelse om M.E, er det en viktig å få med at mistillit fra samfunnet, er noe som M.E-syke ofte møter på, og derfor har jeg satt opp disse punktene;

• ME-syke kan se helt ”normale” ut og har ofte ikke problemer med å utføre oppgaver som tar kort tid. Problemet har først og fremst med utholdenhet å gjøre.

• Den syke har ofte evnen til å mobilisere for en kort stund (noen timer, en kveld, en weekend, -alt ettersom), for så å ”kollapse” etterpå. Det virker dermed som om de er mye friskere enn hva som er reelt.

• Noen tror at han/hun er syk av og til, og ikke orker. Det er motsatt. De har en kronisk energisvikt og ME-syke orker sjeldent å være med på ting, men i blant kan de ha litt overskudd, og bruker det da helst på ting som gir positiv respons.

Det er viktig å vite at en som er kronisk utmattet, ikke sitter hjemme og slapper av med beina på bordet, og nyter dagene, mens andre går på jobb. For en med kronisk utmattelse eller M.E, kan det faktisk føles ut som om man er fengslet i sin egen kropp, i sitt eget hus, og de savner sårt et normalt liv med venner, familie, jobb eller skole.

So remember;

What you see, is not exactly what you get

Del dette

FuN. 11%

Da var jeg tilbake fra road trip over fjellet. Det var moro med kjøretur, og jeg fikk se mye fin norsk natur.Her har vi akkurat kommet opp på fjellhøyde, og jeg var veldig fornøyd med utsikten.

..

Etter et noen timer ble jeg likevel ufattelig sliten. Føltes som om et sinnsykt trykk la seg over kropp og sinn, og jeg var i ferd med å implodere. Vanskelig å si hva det kom av, men mye bilkjøring har vel alle opplevd å bli slitne av. For meg, føltes det litt som om all livskraft var blitt sugd ut, og kroppen lå henslengt igjen på førersetet jeg var helt tom for energi.

Etter en time eller to i denne tilstanden kom vi frem til en kafé som lå ved veien rett før nedstigningen til Lysebotn. Her stoppet vi, og jeg tvang beina ut av bilen, og koordinerte bevisst hvert steg jeg tok helt til vi fikk satt oss inne på kaféen. Utrolig matt og sliten.

Her er jeg dermed ikke like fornøyd lengre..

(Utsikten fra vinduet er over Lysebotn som ligger innerst i fjorden).

Det hjalp på energinivået med mat, drikke og pause fra kjøringen

Etterpå dette kjørte vi ned fjellsiden, til bunnen av dalen, hvor vi fant verdens minste bygd med ca. 3 hus og ett hotell. Her var det faktisk masse folk. Masse unge folk. Med ryggsekker og dreads. Hva var dette? Jo.. Basehoppere, selvfølgelig!

K jerag er jo verdenskjent for Basehopping, og vi kom jo midt i basehoppernes helligdager hvor det var helikoptertransport opp til Kjerag kontinuerlig i 4 dager. Awesome!

Vi sjekket inn på rommet vårt, og jeg krasjet jo fullstendig Så der lå jeg som slakt, i mens min mor og far skulle spise middag i hyttestua. Tilfeldigvis kom de i snakk med noen som tilbød dem å bli med opp i helikopter, og se på basehoppere hoppe utfor Kjerag.

Selvfølgelig grep de muligheten, og fikk sine livs opplevelser!

Gjett hvem som ble misunnelig da de kom tilbake og viste bilder

(De ble kjent med et kjærestepar som begge hadde hopet i mange år. Han fra England og hun er fra Russland. Her gjør de seg klare. Rosa “wingsuit”! En sånn en skal jeg få meg en dag )

(Utsikt over Lysefjorden fra Kjerag..)

..

(B.A.S.E jump live)

Det var folk fra hele verden som hadde kommet dit, og i følge mine foreldre virket de helt ruset etter hoppet, og var i ekstase. Ikke rart de blir hekta etter de adrenalinkickene de får.

Neste dag tok vi båt over fjorden.

Med et funksjonsnivå på ca 15-20% var det såvidt jeg klarte å gå fra dekk og opp. Men jeg kom meg opp. Skulle ikke la det ødelegge for mye av turen. Likevel, var jeg såpass utslitt og utmattet at jeg strevde med å holde humøret oppe.

Smile for kamera? Mjeeeh.

(Merk: “Reservert yrkessjåfører”. Det var siste vindusplass. Pays of to be an outlaw.)

Bleik og svimmel som jeg var her, gledet jeg meg delvis til det hele var over, men samtidig var det en helt spesiell og fin følelse å være i så typisk norske omgivelser. Nesten litt trollsk. Klimakset var vel da vi stod på dekk og Griegs “Morgenstund” kom over høytalerne. Blir det mer norsk?!

..
(På dekk)

..

(Preikestolen)

Alt i alt var dette en utrolig fin tur, og et bra alternativ til å ligge på sofaen. Temmelig ødelagt nå, og ute av stand til å gjøre så mye annet enn å ligge, men så lenge jeg kommer meg igjen snart, så var det vel verdt det!

Del dette

FuN. 22%

Denne helgen skal jeg på fjellet!!

Jepp, du leste riktig. Lenge har jeg lengtet etter å komme meg ut og vekk fra denne sofaen, denne stua, huset, og byen. Få avstand fra dette innestengte livet jeg lever.

Da jeg flyttet til Bergen for å studere for to (!) år siden, kjørte vi opp med bil for å få med hele flyttelasset. Det var mitt første møte med Norge. Norske fjell, daler og fjorder. Det vi virkelig har å være stolt av i dette landet, og jeg glemmer aldri følelsen jeg fikk.

Fjellene var majestetiske, skogene var tjukke og mystiske, bekkene og innsjøene krystallklare med speilbilde av fjellene. Lufta var så kald og frisk at det kilte i nesa.
Jeg prøver ikke å være emo, sentimental eller gjøre et desperat og halvhjertet forsøk på å skildre som en novelleforfatter, men prøver å rettferdiggjøre med ord hva jeg så og følte. Vanskelig. Men jeg fikk så respekt for norsk natur, at jeg ville oppleve dette igjen, og spurte mine foreldre om de kunne tenke seg å kjøre uten mål og mening over fjell og nedenom daler med meg i forsetet. (Perfekt måte for meg å komme meg ut, med minst mulig anstrengelser.)

Mine ønsker ble innfridd, og vi drar lørdag morgen, kjører nord og vest, og ned til Lysebotn. Der overnatter vi på et turisthotell eller noe, og tar neste morgen (om jeg er i form til det) en 2,5 timers lang tur på sightseeingbåt over Lysefjorden, som er en av Norges vakreste fjorder. Da får vi også sett opp mot Preikestolen:

Gleder meg!

Har lovet meg selv å stå på toppen der når jeg er helt frisk.

Skal legge ut noen bilder fra turen i neste post!

Gratulerer med dagen Eirin, Finn, Jon, og Asbjørn! Junibarna

Del dette

FuN. 19%

I går var det innlyttningsfest hos Per Kristian Og Rebecca, som de også blir kalt.

Takket være søvn på boks (Imovane) var jeg i form nok til å gå.
Og boy, am I glad I did! Det var en utrolig gøy fest.
Masse flotte mennesker, god musikk, godt humør alle veier og stemning på topp.
Herlig å ta en sipp av“The Good Life” av og til.

(Meg og Rebecca)

Men..

Noen ganger føles det som å være Askepott på ball.. .

*Hun må være tilbake i hus før klokken slår tolv og magien tar slutt.

*Hun har denne kvelden.

*Hun svever over dansegulvet, og hun glemmer Stemoren og stesøstrene.

*Når klokken slår tolv, tar magien slutt, og hun må fort komme seg hjem.

*Tilbake sitter hun med skaut og forkle, men med fine minner og følelser som hun lever videre på.

*Stemoren finner ut av at Askepott var på ballet, og straffer henne ved å låse henne inne på rommet sitt.

Del dette

(skrevet igår)

FuN. 28% !!

Ett av mange symptomer M.E-syke har er søvnforstyrrelser. Denne uka har jeg blitt godt kjent med det symptomet. Det toppet seg da jeg på Onsdag/Torsdag ikke fikk sove på 27 timer.

Ringte til slutt legen, og han beordret meg til å ta sovepiller en uke ettersom jeg bare blir dårligere og dårligere av å ikke sove. Fikk resept på Imovane. Nå skulle det tvangs-soves.

Og soving var tingen! Det ga meg hvertfall et FuNivå-boost på minst 10 %. Det passet bra, for ikveld var det innflyttingsfest hos Broren og Svigersøstra

Del dette

Bonsoir

FuN. 19%

Motet er kommet seg litt igjen. Jeg har oppsøkt flere suksesshistorier om LP (les: Lightning Process), og har bl.a lest mer om hva det går ut på, osv. Er nesten det eneste jeg tenker på for tiden. My sweet exit.

…Gleder meg, men gruer meg jo litt og. Det kommer til å bli litt stressende med reising, “and all the anticipation”.
Men aller mest gleder jeg meg. Spent på å se hva som skjer med meg i lpet av de dagene, og jeg gleder meg til å lære mer om dette. Har virkelig fått øynene opp for New Age og alternative behandlingsmetoder. They are on to something.

Fant et innlegg om Lightning Process som gikk på Nrk Nett-TV (Puls), hvor det bl.a er intervju med ei bergensjente som har vært gjennom kurset, og blitt frisk.. Sånt liår vi vedu:

http://www1.nrk.no/nett-tv/distrikt/hordaland/verdi/46840

Bare så dere vet, så har jeg aldri vært en av de som har følt meg presset til å gjøre dette, som de sier i innslaget. Det er heller motsatt. Dette har jeg lenge hatt lyst til.

Ps; Dere får unnskylde mine engelske uttrykk her og der. Noen ganger er engelske ord og uttrykk mye mer omfattende, passende og presise enn de labre norske. Enten det, eller så har jeg bare fått et fattigere ordforråd på norsk, etter å ha sett ALT for mye på engelske/amerikanske TV-serier.lols.

Del dette

FuN. 23%

Når man er rammet av en kronisk sykdom, er minst halvparten av kampen å holde seg oppe mentalt. For meg kan det av og til føles ut som å gå på en line, og ikke se ned.

Jeg skjønner ikke hvordan de som har M.E i mange mange år, klarer å holde motet oppe. Beundrer dem for det.

Selv merker jeg at motet mitt henger i en tynn tråd, og jeg føler jeg holder pusten frem til jeg skal til London i begynnelsen av August.

Savner sååå å ha et normalt liv nå, og forhåpentligvis er det ikke lenge til jeg får det.

M.E er jo ikke bare energisvikt, muskelsmerter, hjerteklapp, og hodepiner. Den går også utover det kognitive, og disse symptomene har forverret seg litt for min del. Kan lett falle ut av samtaler, og glemme hva jeg nettopp har sagt.
Har generelt dårlig hukommelse, og det er ikke så lett å konsentrere seg over lengre tid på en dårlig dag (under 25% FuN).

Prater for det meste om overfladiske ting, som ikke krever mye engasjement. Blir veldig tung og surrete i hodet, og av og til svimmel om jeg det blir for mye intellektuelle anstrengelser. Spesielt hvis jeg snakker selv.
.For å si det på en annen måte; Jeg er easy target for en diskusjonsmotstander.

Har merket at det er endel likheter mellom meg og de som har passert 80 år.

Noen ganger føles det som en tåke som har lagt seg over hjernen, og det er jo forsåvidt et veldig kjent M.E-symptom. Forteller dette bl.a fordi, jeg ville dere skulle vite, at det å skrive/formulere og se helheten i det jeg skriver er litt vanskelig når jeg ikke er i toppform, og derfor beklager jeg om det blir litt rotete og dårlig med ordvalg og flyt i det dere leser av og til.

Vel, klokken er halv tre på natta, og Emma (vår “slightly” overvektige labrador) ligger og snorker som et sagbruk ved siden av meg her. Tror det er på tide å komme seg ned i senga.

God Natt

Del dette

Hei hei:)
FuN. 25%

Siden sist, har jeg vært veldig godt humør. Uansett hvor dårlig jeg har vært, så har lyset i andre enden av tunellen (LP)

holdt meg oppe til sinns.

I dag har vært en stor dag. Jeg prøvde meg på en tur til byen sammen med Madeleine (bildet).

Stelte meg, hentet Madeleine, og kjørte til byen. Parkerte bilen ca 300 meter fra selve gågata (Markens), og gikk bort.

Da vi endelig nådde frem til Markens, kjente jeg trykket i hodet (uforklarlig), og ble ekstremt sliten. Men jeg SKULLE klare å gå i minst én butikk

før vi dro hjem igjen. Etter å ha vært inne i butikken i et kvarter ca, gikk vi og for å sette oss og hvile. Subbet bortover, og følte jeg ikke var langt fra å besvime. Møtte Per Kristian (storebror) og Rebecca på veien, vi og satt oss ned med dem på cafe i 20 min.

Det var himmelsk å sette seg på den stolen. Etter dette, gikk vi de hele 300 meterene (som føltes ut som 3000m, i oppoverbakke) tilbake. Endelig tilbake ved bilen, og vi kjørte hjem. Daaa kollapset jeg. Min Far måtte bare kjøre Madeleine hjem og jeg har ligget på sofaen siden.

……FOR EN DAG! Men, det var verdt det, selv om det var litt sånn da jeg kom hjem:

Ellers har jeg for det meste bare oppholdt meg på sofaen i det siste. Lite å fortelle. Blir med mine foreldre på biltur frem og tilbake til hytta vår av og til for å komme meg ut litt uten så mye anstrengelser. Gj.snitts FuN har vært 20-25%.

P.S: Bildene er ikke tatt i dag

Del dette

Good morning,
FuN. 20%

Hvilken gledens dag! Jeg ble endelig oppringt av en practitioner fra Lightning Process. Hun spurte meg en del spørsmål som gikk ut på hvorvidt jeg var klar for dette treningsopplegget, og tydeligvis var jeg klar, og ble “accepted on to the course” som hun sa. Yeeey!

Dette er min practitioner/trainer:
Maxine Henk

Kurset begynner i London 6. august, og varer som sagt 3 dager.
Hun fortalte meg blant annet at jeg måtte være forberedt på det kunne være litt som en “Boot Camp“.
Hun spurte meg også om jeg var klar for å forandre meg, og mine forhold til andre. Kanskje kommer jeg hjem sterkere enn jeg noen gang har vært:) Håper det.

Gleder meg til å bli frisk!

Del dette

FuN. 13% Word! ;) 

Del dette

Orker ikke skrive i dag, så bare pastet inn noe som kunne snakke for meg, selv om det ikke er det fineste bildet jeg ha sett
Eneste jeg fant på den tiden jeg orket å sitte oppreist. Lenge siden jeg har vært så langt nede på skalaen.

Del dette

FuN. 25%

Tror jeg var litt for kjapp med å juble over forrige opptur, og kanskje ble det for mye denne helgen.Jeg vet at “payback time”, kan komme to-tre dager etter en evt. har gjort mer enn en skulle, så jeg regner med det er det jeg opplever nå.

So here I am, back on the couch.

Heldigvis har jeg Frustrerte Fruer som underholder meg, inkludert en frustrert Fru. Stoveland.

Del dette

Velkommen tilbake!

FuN. 35% (!)
(30%+ = Jeg orker å gå ut av huset litt. Kan f.eks. ta en liten tur på butikken, kjøre litt bil o.l.)

De siste dagene har vært bedre enn på mange uker. 17 mai ble en full dag, med familielunsj, en titt på borgertoget, grilling, og attpåtil en tur til byen på kvelden. Jeg klarte til og med å danse litt!

Dagen etter var jeg selvføgelig utslitt, men har kommet meg litt igjen

.Det er overraskende hvordan jeg orket alt dette i helga, og at FuN. har kommet over 30% de siste dagene.
Lurte på hva som var grunnen, og tror vi har funnet et svar :

I forrige post skrev jeg at jeg hadde fått dvd i posten fra Lightning Process. Den så jeg, og jeg ble som sagt optimistisk. Min mor gjorde meg i dag oppmerksom på at jeg har blitt bedre etter at jeg så den LP-dvden. Jeg vet det høres veldig rart ut, at jeg liksom skal bli bedre etter å ha sett et foredrag om selve treningsprammet/prosessen, men nå skal jeg sitere noe Phil Parker har skrevet i boken om LP, som jeg synes var litt litt sprøtt da jeg leste det.. ;

“In my work I’ve seen quite a high number of cases where by just reading about the success with the process, and talking to me about what is possible as a result of using it, this alone has created a spontaneous change in a person. Sometimes the change was so extreme as them getting out of the wheelchair and walking. I would imagine that for quite a few of you, just reading this book, or seeing my presentation of the process on dvd, has already got that snowball rolling, so much so, that change will happen by itself..”

Har enda ikke helt greie på hvorfor det skjer, og hvilke mekanismer som ligger bak, men jeg vet bare at det faktisk har skjedd en liten forandring allerede.. Snøballen har allerede begynt å rulle.. FuN. 100%, here I come!

Hovedkonseptene i The Lightning Process:
1. Du har en ekstrem innflytelse overfor ditt liv, og din helse
2. Våre tankemønster kan påvirke våre liv og vår helse
3. Våre tankemønster er ofte ubevisst
4. Sinnet og kroppen kan ha innflytelse på hverandre
5. Vi kan lære å forandre på disse tankemønsterene

Treningskurset i London varer bare 3 dager, og mange påstår at M.E kun må være psykisk ettersom man blir frisk så fort, etter å ha hatt en sykdom over 5 år f.eks. Til dette svarer P. Parker at dersom du har omgansyken i et par dager, eller en hodepine, men blir frisk igjen dagen etter, vil ikke det bety at det bare var psykisk. Kvalmen og smertene var like ekte, og tilstedeværende, selv om du ble kvitt dem over natten.

Takk for at du tok deg tid til å lese, og legg gjerne igjen en liten kommentar:)

Del dette

Hei igjen

FuN. 27%

Forrige helg var veldig hyggelig, ikke uventet. Dro en tur til Frk.Larsen i byen etter det hele, og der var det heldigvis gode sofaer å sitte i. Etterhvert ble jeg ganske sliten likevel. Både Per Kristian og Eirin kommenterte at jeg så veldig trøtt ut, så tydeligvis gikk det ann å se det denne gangen;) Da jeg kom hjem,var jeg så gåen at jeg var overbevist om at jeg ikke ville se “the light of day” på minst to uker. Våknet 2 timer etter at jeg la meg med masse verking i kroppen og eeelendig i formen. Klokka var 05:30. Jeg tok en paralgin forte (som jeg hadde igjen etter tannlegebesøk) og la meg igjen. Dermed sov jeg til kl 15:30 neste dag, og følte meg ganske så fin i formen:) Det er lenge siden jeg har sovet så godt og lenge. Det ironiske med kronisk utamattelse, er at man har søvnproblemer. Vanskelig for å få sove, og jeg sover sjelden veldig tungt i motsetning til før.

Point beeing, denne uka har jeg vært bedre enn forventet, og det er jeg veldig glad for. Gj.snitt FuN. har vært på 25-30%.

Ellers, har jeg endelig hørt fra LP. Hurra! Jeg blir oppringt i løpet av neste uke ble jeg fortalt. Var visst veldig stor pågang. Mange søkere. Fikk også en LP-dvd i dag, som jeg bestillte i forrige uke. Nå skjønner jeg mye mer hva det går ut på, og jeg ble enda mer optimistisk. Skal fortelle litt mer om det en annen gang. Orker ikke skrive mer nå:)

Ha en kjempe fin 17. mai alle sammen!

På forskudd; GRATULERER MED DAGEN

Hipp hipp!

Del dette

Hei!

Fun. 25%

Nå var det en stund siden sist jeg skrev. Dere kan sikkert tenke dere til hvorfor.. Har ikke vært helt i form i det siste, og når jeg først har hatt litt overskudd så har jeg brukt det på litt andre aktiviteter, som bl.a spille spill, slikket litt sol på verandaen, besøk av bestevennina Madeleine, vært hos frisør, og sist men ikke minst er jeg veldig fornøyd med min kveld med venner forrige lørdag. Det var to uker siden sist jeg hadde kommet meg ut. Tok litt tid å lade opp etter min forrige sosiale kveld. Uansett, så hadde en veldig veldig hyggelig kveld. Var i bursdag og møtte mange kjente fjes:) Og utover kvelden følte jeg meg ikke mye syk. God stemning, musikk, og godt humør kan gjøre underverker med energinivået der og da.

Dagene etterpå har jeg “fått igjen” som vanlig. Men igjen, var det verdt det synes jeg da. Hele denne uka har jeg for det meste tilbrakt på sofaen eller liggende på kontorstolen.

Nå ligger jeg på sofaen og lader opp med Frustrerte fruer og rødvin. I morgen er intensjonen å være sammen med storebror og venner, grille og spille Nintendo Wii *.

Jeg prøver å komme meg ut og møte venner og kjente minst én gang i uka. Om jeg har nok energi til å gå og stå en helg, så vil jeg som regel prøve å komme meg ut. For meg føles det som om det gir meg energi i lengden. I alle fall godt humør og pågangsmot.

Dagene i mellom kan man nesten se på som “oppladningstid” til neste gang jeg kan komme meg ut. Derfor er lørdager selvfølgelig beste dagen, ettersom det er ukas sosial-dag:)

E llers, venter jeg enda på telefon fra Lightning Process. Nå har det gått halvannen uke over tiden, så jeg begynner å bli litt bekymret. Har prøvd å kontakte de, men det er ikke bare bare med spesielle åpningstider for telefon-henvendelser, og en epostadresse som ikke er oppegående.

Jeg orker desverre ikke skrive mer for denne gang.

Legg gjerne igjen kommentarer forresten! Begynner å lure på om jeg bare snakker til meg selv her;) For dere som lurte litt på hvordan man gjorde det, så ser du i orange skrift, rett under dette innlegget f.eks, hvor det står “kommentarer”. Der kan du klikke deg inn og komme inn på kommenerene som er skrevet. Når du er inne på dette, ser du nederst på siden en lite vindu hvor du kan skrive en kommentar. Håper på å høre fra dere, kjente og ukjente! Gøy med tilbekemeldinger, enten det er spørsmål eller svar:)

Du får tilgi skrivefeil. Orker ikke lese i gjennom:P

Ha en kjempe fin helg, og nyt sola:)

Del dette

Velkommen tilbake:)

FuN. 20%

Som dere ser så har jeg droppet noen prosent i F.un. (for å si det på godt norsk). Derfor har jeg heller ikke orket å skrive på en stund, og orker nok ikke å skrive så mye i dag heller. Har for det meste slappet av på sofaen hos min bror og orket lite. Beklager til dere jeg sa jeg kunne finne på noe med i løpet av uka. Gamblet litt på at jeg skulle være bedre, men har blitt en smule dårligere. Dere hører fra meg så fort jeg har litt overskudd

Tenkte jeg denne gangen bare kunne legge inn et par linker og en youtube -snutt som er veldig fine for å få en kjapp innsikt i hva Myalgisk Encefalopati er.

Denne youtube- videoen er veldig grei, og sier egentlig det meste av hva en trenger å vite, med få setninger. Jeg så selv på denne da jeg akkurat hadde fått diagnosen, og ble helt overrasket over hvor godt den presenterte hvordan det er å være kronisk utmattet, men særlig da når man ligger mellom 1-25% på FuN-skalaen.

Veldig grei å vise når man ikke orker å forklare selv

Videre vil jeg gjerne henvise til en veldig fin og enkel oversikt Karine, som selv har M.E, har skrevet. Den sier mye med få ord:
www.titanica.no/ME

Vel, nå kan du jo anse deg selv som en ekte M.E-ekspert, og hive deg ut i hvilke som helst diskusjoner hva gjelder kronisk utmattelse. Good luck, my student.

Ha en videre fin vårdag!

Del dette

God Morgen
FuN. 28%
Siden sist jeg skrev, så har jeg vært hos border’n, Per Kristian, i hans nye rekkehus her i Kristiansand. Så jeg har fått en ny sofa å ligge på .

And say hello to my little friend:

Dette er Sofus, min nevø. Det har stort sett vært meg og han de siste dagene. Han er veldig pratsom, så jeg føler meg aldri alene. Jeg har han, og han har meg. Her koser vi oss med Battlestar Galactica ;). Soph says maeow!

Ellers, har nettopp stavret meg ned trappa. Er enda sliten etter en sosial helg. Hadde det veldig gøy, så det var verdt det. Er veldig koselig å se venner igjen når det har gått lang tid siden sist. FuN. var på litt over 30%, så jeg tok sjansen. Ble litt vinsmaking her i stua sammen med bror, gulljentene, og Nikolai, før vi tok taxi inn til Charlies i by’n.

Når jeg først skal bruke energien min på noe, så er det veldig bra å gjøre noe som er gøy. Det er litt som om lysten i seg selv gir meg en ekstra energiboost som jeg kan leve litt på samme kvelden.

Dagen derpå derimot, var jeg ganske gåen. Lå og akket og oiet meg hele dagen. Ikke bare var jeg “m.e-sliten” men jeg har jo ikke mye muskler i kroppen etter å ha vært innendørs i 6 måneder, så jeg var like stiv og støl som dagen etter jeg hadde vært på Ulrikken i Bergen uten å tøye ut :P.

F.uN var på under 20% for første gang på flere måneder. Jeg synes jo litt synd på meg selv, så fikk Per Kristian til å kjøre bort på Pizzabakeren og kjøpe en stor tacopizza. Det hjalp litt

Ellers sitter jeg nå inne og soner straffen for denne utagerende oppførselen, så holder meg nå for det meste i sofaen med laptopen på fanget. Har i tillegg mobilen ved siden av meg hele tiden i tilfelle jeg blir oppringt fra Lightning Process i London. Håper det ikke er så lenge til. Jeg er spent på om de tar meg med i programmet.

Ellers, denne kommende helgen, hadde jeg egentlig gått inn for at jeg skulle bli med min far i bursdag til min onkel Vigleik. Få en Bergen-tur. Er synd jeg ikke kunne bli med. Har desverre ikke ikke krefter. Savner virkelig Bergen og alle kjente der. Håper dere får en kjempe fin dag. Ingenting slår Bergen om våren. Er idyllisk.

Vel, jeg lovte å holde det kort, så avslutter med det for i dag.
Takk for at du leste.

Ha en videre fin morgen,
and in case I dont see ya, good afternoon, good evening and good night;)

Del dette

God morgen!
FuN. 27-30%

Velkommen inn i Mariannes boble:)

Er for det meste innendørs om dagen. På søndag derimot, tok mine foreldre meg meg ut på en luftetur hvor vi kjørte ut til hytta vår på Eid (Søgne) og tilbake. Det var så deilig å komme litt ut av huset igjen og lukte litt på vårlufta, og myse mot sola. Jeg elsker våren og denne tiden, men samtidig så liker jeg ikke at den kommer når jeg for det meste må se den gjennom vinduer.

Min fysiske aktivitet består nå nesten bare av de skrittene jeg tar når jeg beveger meg rundt i 2.etasjen i huset. Unngår så langt jeg kan å gå opp og ned trappene. Er et himla slit å komme opp igjen;)

Denne perioden har vart ca 2 uker nå. Hadde en veldig bra periode før det (FuN. ca. 40-45%) og var da ute og møtte folk 1-2 ganger i uka, og var til og med en langhelg i Spania sammen med familien. Forhåpentligvis er jeg tilbake på det nivået om ikke så lenge.

For et par uker siden fikk jeg tilbakemelding på blodprøvene mine, og de var helt fine i følge legen min. Det var en lettelse. M.E er jo en veldig merkelig sykdom, medisinsk sett. Resultatene fra prøver og tester som blir tatt av M.E-syke gjør oss nesten ikke noe klokere. Det er ikke uten grunn denne sykdommen ofte blir omtalt som en gåte. “M.E-gåten”.

MEN. Det er da heller ikke rart at det er en pågående debatt om hvorvidt dette er en fysisk eller pykisk sykdom. Ingen vet helt sikkert hva årsaken(e) til M.E er en gang. Dermed er det heller ingen medisiner eller (allmenn kjent/”statlig godkjent”) behandlig, men sykdommen er hvertfall endelig godtatt som en reell sykdom, og ikke en større eller mindre grad av slitenhet. Det er jeg veldig glad for, og er sånn sett “heldig” som blir ganske trodd av samfunnet, hvis jeg kan si det på den måten.

Det eneste jeg har å utsette på den oppmerksomheten som M.E nå får, er at når “Myalgisk Encefalopati” (etter min erfaring) presenteres i media, på tv, enkelte nettsider o.s.v., fokuseres det på hvordan de hardest rammede har det. Det er selvfølgelig veldig positivt at de som ligger inne i stillhet, får en stemme. Det er ingenting i veien med det, men ejeg får inntrykk av at det har det en tendens til å bli litt ubalansert, på den måten at det kan gi inntrykket av at dersom en har diagnosen Mylgisk Encefalopati, så ligger du stort sett i en seng eller på en sofa hele dagen, og har det helst så mørkt og stille som mulig. Er personen god nok til å handle litt mat selv, blir det da lett å tro at vedkommende er tilnærmet frisk. Det gjør at denne gruppen, som faktisk er i flertall, får større problemer med å bli trodd, både av leger og i samfunnet generelt. Som jeg nevnte, er faktisk tilfellet, at største parten av de som har denne diagnosen, er moderat, eller mildt rammet.

Det er faktisk et mindretall av de M.E- syke som blir hardt rammet og som må ligge i et støyfritt og mørkt rom hele dagen, over veldig lang tid. Og godt er jo det!:)

Selv er jeg veldig usikker på hva som kan være årsaken. Mange spekulerer, og leger har forskjellige meninger. Jeg vet f.eks bare hva jeg selv føler av symptomer og hvordan sykdommen gjør sitt utslag på meg.

Det jeg mener med spørsmålet om sykdommen er fysisk eller psykisk, er hva som er bakgrunnen for for, eller årsaken til sykdommen. For den fysiske delen er i høyeste grad virkelig. Men kan kroppen bli så dårlig, kun som resultat av psykisk påkjenning? Hva da med de som f.eks har opplevd sterk psykisk påkjenning under krig, og likevel er helt (fysisk) friske? Eller personer i krevende stillinger, som jobber under sterkt press, o.s.v.? Men på den annen side; mange som har M.E har hatt kyssesyka, men hvorfor får ikke alle som har hatt kyssesyka, M.E da? Noen spekulerer i om det kan være en kombinasjon. Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro:)Det er vanskelig å beskrive hvordan det er. Når f.eks, jeg blir spurt; “hvordan er det egentlig det føles? Er det en vanlig slitenhet, bare i større grad?”, så klarer jeg ikke helt å svare. Jeg finner liksom ikke helt noe jeg kan sammenligne det med, med ME er mer enn bare tretthet/slitenhet. Det er flere symptomer som går på det nevrologiske. Det er dette som skiller M.E fra Kronisk Utmattelsessyndrom. (Det er faktisk ikke det samme)

Men jeg skal prøve nå for deres forståelses skyld å beskrive den slitenhet jeg kjenner når jeg ligger på rundt 10-20% funksjonsnivå:

-Hvis du f.eks tar en joggetur, men denne gangen strekker deg lenger enn du har gjort på en god stund, og presser deg til å løpe 1/3 av distansen du nettopp har tilbakelagt, over din normale “kilometer-grense”. Og denne distansen løper du fort. Blodsmak i munnen og alt det der. Så er du ferdig, hviler 5 min, tøyer litt (for lite) ut, og drar hjem. Musklene blir kalde. Hvis vi to da hadde stått i bunnen av en bratt trapp og skulle gå opp, så tror jeg vi hadde følt noe av den samme ømheten/slitenheten/stølheten, bare dette hadde vært om morgenen for oss (med M.E), og vi egentlig skulle vært godt uthvilt.Vi er altså ikke helt stive og støle, men alle musklene i kroppen er ømme på en måte. Det er vanskelig å forklare.

Men eh okei, da håper jeg dere føler dere forstår litt bedre hvordan den rare slitenheten fungerer:) For meg, så er det dette symptomet som setter størst begrensninger for meg, og som hemmer meg mest. “Jeg orker ikke” x 10 :D.

Hvis du enda er her, så takk for at du leste

“Good morning, and in case I don’t see ya, good afternoon, good evening, and good night”.:)

Del dette

Hei verden! (Eller alle norsktalende i verden!)

Jeg har M.E som jeg tror kommer tydelig frem av bloggtittelen. Jeg har bodd hjemme hos mine foreldre i snart et helt år, og holder nå på å gå på veggene. Derfor måtte jeg komme på nye nytt jeg kunne gjøre og bryne meg litt på mens jeg venter på min prøveløslatelse. Jeg tenkte også at dette var en fin måte for venner og familie å kunne få et innblikk i hvordan min tilværelse med M.E egentlig er og evt. for dere som bare lurer på hvordan det går . Er jo og en veldig fin måte for meg å bare prate om meg selv på. Pleie egoet litt.

I denne bloggen vil jeg hovedsaklig skrive om hvordan hverdagen med Myalgisk Encefalopati er for meg, og hva som skjer med meg videre. Derfor har jeg kalt den Mariannes M.E. En annen grunn til at jeg starter en blogg nå, er fordi jeg har sendt en søknad til et kurs som holdes i London, og heter Lightning Process (http://www.lightningprocess.com), hvor flere har blitt friske av M.E. Er også mange nordmenn som har vært der, og kommet hjem friske, så jeg håper dette er noe som kan hjelpe for meg og.

Evt. kan de som ønsker da følge min progresjon mot en forhåpentligvis bedre og M.E -fri tilværelse (Må være optimist.)

For hvert blogginnlegg skal jeg også sette et %-tall fra 1-100, som indikerer et slags energinivå. Det har hvertfall vært en veldig grei måte for meg å si hvordan jeg har det når folk lurer på hvilken vei det går. Jeg kaller dette “funksjonsnivået” mitt (FuN). 3% = sengeliggende, lys/lyd -sky, totalt utmattet,orker ikke snakke med noen. 100% = Helt frisk, masse energi, er i jobb/skole, trener, er sosial, osv. For eksempel i dag, er FuN. på ca 27% (orker lage egen mat, og se på tv, men ikke så mye mer enn det).

Vel, det var første innlegg. Orker ikke skrive mer i dag. Legg veldig gjerne igjen kommentarer . Gøy å se hvem som er innom

Takk for at du tok deg tid til å lese,

Nighty night

Del dette