Hei hei !

Jeg har lest noen steder at M.E- rammede gjerne har felles og bestemte personlighetstrekk. Dette er jeg litt nysgjerrig på. LP- coachen min i London fortalte meg at deres (LP-practitioners) felles oppfatning av M.E syke, var at de var “highly intelligent”, som hun sa.

I tillegg har jeg lest at det også er andre personlighetstrekk man ofte finner hos M.E- syke. Mellommenneskelig intelligente, følsomme/varme, “sårbare”, stor empatisk evne, perfeksjonister (eks. har vanskelig for å slutte på en oppgave om den ikke er helt ferdig/bra nok), og de har som regel høy selvinnsikt.

Dette er ting jeg har lest og hørt fra ulike kilder, og “I stand corrected” som det heter.

Vegard B.Wyller, nevner dette såvidt i denne artikkelen, der han sier at forskning viser at M.E- syke gjerne har bestemte personlighetstrekk som kan være utløsende faktorer i tillegg til andre ting.

Som sagt er jeg veldig nysgjerrig på dette, og bruker derfor bloggen min i et forsøk på å høre hva dere “der ute” tror/ mener om denne sammenhengen.

Om du har hatt/har M.E - er dette personlighetstrekk som særlig gjelder for deg? Er det ikke det? Dersom du som leser ikke personlig har erfaring med M.E, men kjenner eller vet om noen med M.E - er dette trekk ved denne personen som passer?

Håper du som leser kunne tatt deg tid til å svare kort på dette. Et aldri så lite “ja” eller “nei” i kommentarfeltet er mer enn nok!

På forhånd takk

Del dette

Hei igjen!

Da var jeg godt og vel tilbake fra tredje helg på kurs i London. Hver helg er intens, og jeg opplever og lærer mye.

Utdanningen blir ikke bare å høre Phil Parker forelese, samt kollokviegrupper, men jeg lærer og så mye av menneskene jeg treffer. Mange har hatt M.E selv, og har blitt friske etter L.P- trening. Det er veldig interessant å høre deres erfaringer, hvordan tiden etter har vært, og hvordan de nå ser på livet i forhold til før. Til og med religion har vært et tema. I tiden etter L.P, har noen faktisk mistet sin kristne tro, samtidig som andre aldri har hatt mer tro på at det finnes en Gud.

De norske studentene ved Phil Parkers Training Institute er ikke bare tidligere M.E syke, som har blitt friske, men det er som jeg har nevnt tidligere, en betydelig tilstedeværelse av helsepersonell som på ulike måter har fått høre om The Lightning Process. Blant dem er leger, psykiatere, fysioterapeuter, og sykepleiere. Vi utgjør tilsammen en stor gjeng av inspirerte nordmenn som alle ønsker å forstå og lære mer om denne teknikken som har hjulpet så mange.

I fare for at det skal bli litt klisjé, må jeg likevel si at det på en måte har åpnet seg en ny verden for meg. De erfaringene jeg har hatt, har gitt meg et ståsted, og enda en dimensjon i mitt eget syn på livet. Det har jeg faktisk savnet, og jeg er glad jeg lærer om dette nå, med livet foran meg. Ved å lære disse “terapeutiske” teknikkene, og om våre indre prosesser blir jeg rett og slett mer optimistisk i forhold til mennesker og hva vi kan utrette.

Nå bruker jeg dagene mine på å lese om NLP. På bildet er da altså meg igjen (overraskelse), på Universitetets bibliotek.

(Må bare si at jeg ikke er overentusiastisk i forhold til å legge ut glisebilder av meg selv her, men jeg vet selv hvordan jeg liker å kunne sette et ansikt på skribenten. So there you go.)

Ha en fortsatt fin dag! Feel good

P.S

Desverre tok jeg ingen bilder på kurset. Jeg glemte det rett og slett helt bort. Det er så mye som skjer, i løpet av seminar-dagene, og vimseguri her har lett for å glemme sånt bort Next time!

Del dette

Jeg har laget en ny “side”.
(Direkte oversatt: Biologien av oppfatning)

Det er videoopptak jeg har lyst til å vise dere. Det er opptak av et foredrag hvor Dr. Bruce Lipton (Ph.D fra Universitetet i Virginia), som først og fremst er cellebiolog, presenterer sine banebrytende oppdagelser. Han forklarer hvordan våre forestillinger/”beliefs” og vårt miljø, kan påvirke oss helt ned til cellenivå. Dette er et utrolig interessant foredrag.

Spesielt interessant er det for de av dere som gjerne skulle hatt litt grundigere forklaring på, og forståelse av hvordan det mentale påvirker vår egen kropp og helse.

(Lipton viser også i dette foredraget til hvorfor gener ikke bestemmer menneskets biologi, som vi faktisk har trodd og blitt fortalt, i årevis.)

Jeg anbefaler på det sterkeste å se hele foredraget. Lipton er entusiastisk og gøy å høre på. Han forklarer cellebiologi på en måte som alle kan forstå. Da jeg var kommet til de siste videoene, satt jeg bare og måpte. Jeg begynte da å skjønne hvor stort dette var. Det er virkelig utrolig.

Jeg foreslår at du henter deg en kopp med god varm drikke, og koser deg med disse videoene:) .

Fortsettelsen har jeg lagt ut på denne siden, som du også finner øverst i høyre hjørne under tittelen “Biology of Perception”.

Del dette

1 UKE IGJEN…

FuN. 14%

Om én uke på denne tiden er jeg på kurs i London!

Har virkelig en følelse av “skrekkblandet fryd” :

Skrekken: Noen av de siste dagene har jeg ikke vært god, og jeg har lurt på hvordan i all verden jeg skal klare dette. Når jeg ikke klarer å reise meg for å hente et glass vann en gang, hvordan skal jeg klare en hel dag med reising, spenning, støy og stress? Bare å gå gjennom sikkerhetskontrollen, gruer jeg meg til. For ikke å snakke om køene jeg må stå i, gate-utgangen jeg må gå til, flyduringen på flyet, alle menneskene og inntrykkene overalt, og taxien jeg må komme meg til utenfor Stansted(flyplassen). Og etter en hel dag med dette, skal jeg opp neste dag og komme meg til seminaret. Alle med ME vil forstå hvor umenneskelig slitsomt alt dette kan komme til å bli..

.

Fryden: Jeg er på vei til å bli FRISK(ere)!! Dette kommer nok til å være noe av det mest spennende og lærerike jeg har vært med på i hele mitt liv. Dette er den såkalte “veien ut av ME”, og selv om den blir litt røff i begynnelsen så er jeg veldig sikker på at siste delen blir lettere enn noen vei har vært på lenge! Etter hva jeg har lest og lært om LP, kommer jeg jo til å føle meg bedre allerede etter første dagen, så jeg trenger ikke å tenke på “straffen”/utmattelsen jeg får etter all reisingen.

Noen synes kanskje jeg har litt høye forventninger, men jeg lar meg selv få det, selv om ingenting er garantert. Dersom dette ikke går, blir fallet høyt og skuffelsen stor. Det får den heller bli, og jeg får takle det der og da.

‘Akkurat nå vil jeg heller tro at forventningene kan gagne meg. Det er jo blant annet det Placeboeffekten går ut på!

Del dette

Tenkte det var på tide med en liten situasjonsrapport igjen.

FuN. 20%

Akkurat nå sitter jeg som vanlig på sofaen, og ser på TV. Er utrolig sliten i kropp og sinn, etter en uke som aleneboer.  Siden forrige onsdag har mine foreldre vært i Tanzania. Dermed har jeg virkelig fått kjent hvor avhengig jeg er av andre for å klare meg. Det er en ekkel følelse. Ensomheten er også der. Jeg liker ikke å være mye alene, så jeg har kommet meg ut, eller hatt besøk så ofte jeg overhodet har orket. Har strukket meg langt over smertegrensa, og er nå ganske utmattet.

Jeg er så takknemlig for at jeg har et bra forhold til mine foreldre, og har kunnet lene meg på dem. Hva hadde jeg gjort uten? Bodd på en hybel, med en hjemmehjelp som kom innom en gang i uken? Ringt til venner for å få hjelp til å handle mat? For ikke å snakke om ensomheten..

Tenker derfor veldig på M.E-syke som ikke er like heldige som meg, og er helt avhengige av det offentlige. Til og med det å skulle kjempe til seg penger og støtte gjennom NAV, med en diagnose som M.E , er ikke lett. Hverken fysisk, psykisk eller bokstavelig talt.

Det er en ekkel følelse, å være avhengige av andre, når du er vant til å stå på egne ben.

Del dette

Det kan være forvirrende for omverdenen å skulle forstå seg på mennesker med M.E eller andre former for kronisk utmattelse. Det er faktisk veldig forståelig. Jeg tok meg selv i å tvile på ei som sa hun var kronisk utmattet. Hun gjorde så mye mer enn meg, så tanken om at hun jo “eeegentlig ikke kunne være såå syk”, snek seg inn.. Skammet meg litt da. Jeg burde jo vite bedre.

Poenget mitt er at det ikke er så rart at man tenker sånn, når det på alle måter virker som en frisk person du snakker med eller ser. I tillegg er mange av symptomene noe som mange kan relatere seg til, siden alle har vært veldig slitne en gang, vært svimle, hatt søvnforstyrrelser, eller ikke orket å ha på TV’en fordi den bråker. Jeg har hørt flere si “Ja, jeg tror jeg og er kronisk utmattet, er så mye sliten for tida.” Nå skal jeg ikke legge ut om det ignorante med det, eller noe sånt. Jeg tenkte heller at ettersom jeg prøver å spre litt kunnskap og forståelse om M.E, er det en viktig å få med at mistillit fra samfunnet, er noe som M.E-syke ofte møter på, og derfor har jeg satt opp disse punktene;

• ME-syke kan se helt ”normale” ut og har ofte ikke problemer med å utføre oppgaver som tar kort tid. Problemet har først og fremst med utholdenhet å gjøre.

• Den syke har ofte evnen til å mobilisere for en kort stund (noen timer, en kveld, en weekend, -alt ettersom), for så å ”kollapse” etterpå. Det virker dermed som om de er mye friskere enn hva som er reelt.

• Noen tror at han/hun er syk av og til, og ikke orker. Det er motsatt. De har en kronisk energisvikt og ME-syke orker sjeldent å være med på ting, men i blant kan de ha litt overskudd, og bruker det da helst på ting som gir positiv respons.

Det er viktig å vite at en som er kronisk utmattet, ikke sitter hjemme og slapper av med beina på bordet, og nyter dagene, mens andre går på jobb. For en med kronisk utmattelse eller M.E, kan det faktisk føles ut som om man er fengslet i sin egen kropp, i sitt eget hus, og de savner sårt et normalt liv med venner, familie, jobb eller skole.

So remember;

What you see, is not exactly what you get

Del dette

God morgen!
FuN. 27-30%

Velkommen inn i Mariannes boble:)

Er for det meste innendørs om dagen. På søndag derimot, tok mine foreldre meg meg ut på en luftetur hvor vi kjørte ut til hytta vår på Eid (Søgne) og tilbake. Det var så deilig å komme litt ut av huset igjen og lukte litt på vårlufta, og myse mot sola. Jeg elsker våren og denne tiden, men samtidig så liker jeg ikke at den kommer når jeg for det meste må se den gjennom vinduer.

Min fysiske aktivitet består nå nesten bare av de skrittene jeg tar når jeg beveger meg rundt i 2.etasjen i huset. Unngår så langt jeg kan å gå opp og ned trappene. Er et himla slit å komme opp igjen;)

Denne perioden har vart ca 2 uker nå. Hadde en veldig bra periode før det (FuN. ca. 40-45%) og var da ute og møtte folk 1-2 ganger i uka, og var til og med en langhelg i Spania sammen med familien. Forhåpentligvis er jeg tilbake på det nivået om ikke så lenge.

For et par uker siden fikk jeg tilbakemelding på blodprøvene mine, og de var helt fine i følge legen min. Det var en lettelse. M.E er jo en veldig merkelig sykdom, medisinsk sett. Resultatene fra prøver og tester som blir tatt av M.E-syke gjør oss nesten ikke noe klokere. Det er ikke uten grunn denne sykdommen ofte blir omtalt som en gåte. “M.E-gåten”.

MEN. Det er da heller ikke rart at det er en pågående debatt om hvorvidt dette er en fysisk eller pykisk sykdom. Ingen vet helt sikkert hva årsaken(e) til M.E er en gang. Dermed er det heller ingen medisiner eller (allmenn kjent/”statlig godkjent”) behandlig, men sykdommen er hvertfall endelig godtatt som en reell sykdom, og ikke en større eller mindre grad av slitenhet. Det er jeg veldig glad for, og er sånn sett “heldig” som blir ganske trodd av samfunnet, hvis jeg kan si det på den måten.

Det eneste jeg har å utsette på den oppmerksomheten som M.E nå får, er at når “Myalgisk Encefalopati” (etter min erfaring) presenteres i media, på tv, enkelte nettsider o.s.v., fokuseres det på hvordan de hardest rammede har det. Det er selvfølgelig veldig positivt at de som ligger inne i stillhet, får en stemme. Det er ingenting i veien med det, men ejeg får inntrykk av at det har det en tendens til å bli litt ubalansert, på den måten at det kan gi inntrykket av at dersom en har diagnosen Mylgisk Encefalopati, så ligger du stort sett i en seng eller på en sofa hele dagen, og har det helst så mørkt og stille som mulig. Er personen god nok til å handle litt mat selv, blir det da lett å tro at vedkommende er tilnærmet frisk. Det gjør at denne gruppen, som faktisk er i flertall, får større problemer med å bli trodd, både av leger og i samfunnet generelt. Som jeg nevnte, er faktisk tilfellet, at største parten av de som har denne diagnosen, er moderat, eller mildt rammet.

Det er faktisk et mindretall av de M.E- syke som blir hardt rammet og som må ligge i et støyfritt og mørkt rom hele dagen, over veldig lang tid. Og godt er jo det!:)

Selv er jeg veldig usikker på hva som kan være årsaken. Mange spekulerer, og leger har forskjellige meninger. Jeg vet f.eks bare hva jeg selv føler av symptomer og hvordan sykdommen gjør sitt utslag på meg.

Det jeg mener med spørsmålet om sykdommen er fysisk eller psykisk, er hva som er bakgrunnen for for, eller årsaken til sykdommen. For den fysiske delen er i høyeste grad virkelig. Men kan kroppen bli så dårlig, kun som resultat av psykisk påkjenning? Hva da med de som f.eks har opplevd sterk psykisk påkjenning under krig, og likevel er helt (fysisk) friske? Eller personer i krevende stillinger, som jobber under sterkt press, o.s.v.? Men på den annen side; mange som har M.E har hatt kyssesyka, men hvorfor får ikke alle som har hatt kyssesyka, M.E da? Noen spekulerer i om det kan være en kombinasjon. Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro:)Det er vanskelig å beskrive hvordan det er. Når f.eks, jeg blir spurt; “hvordan er det egentlig det føles? Er det en vanlig slitenhet, bare i større grad?”, så klarer jeg ikke helt å svare. Jeg finner liksom ikke helt noe jeg kan sammenligne det med, med ME er mer enn bare tretthet/slitenhet. Det er flere symptomer som går på det nevrologiske. Det er dette som skiller M.E fra Kronisk Utmattelsessyndrom. (Det er faktisk ikke det samme)

Men jeg skal prøve nå for deres forståelses skyld å beskrive den slitenhet jeg kjenner når jeg ligger på rundt 10-20% funksjonsnivå:

-Hvis du f.eks tar en joggetur, men denne gangen strekker deg lenger enn du har gjort på en god stund, og presser deg til å løpe 1/3 av distansen du nettopp har tilbakelagt, over din normale “kilometer-grense”. Og denne distansen løper du fort. Blodsmak i munnen og alt det der. Så er du ferdig, hviler 5 min, tøyer litt (for lite) ut, og drar hjem. Musklene blir kalde. Hvis vi to da hadde stått i bunnen av en bratt trapp og skulle gå opp, så tror jeg vi hadde følt noe av den samme ømheten/slitenheten/stølheten, bare dette hadde vært om morgenen for oss (med M.E), og vi egentlig skulle vært godt uthvilt.Vi er altså ikke helt stive og støle, men alle musklene i kroppen er ømme på en måte. Det er vanskelig å forklare.

Men eh okei, da håper jeg dere føler dere forstår litt bedre hvordan den rare slitenheten fungerer:) For meg, så er det dette symptomet som setter størst begrensninger for meg, og som hemmer meg mest. “Jeg orker ikke” x 10 :D.

Hvis du enda er her, så takk for at du leste

“Good morning, and in case I don’t see ya, good afternoon, good evening, and good night”.:)

Del dette