Woho - lørdag stod jeg på snowboard!

Gledet meg lenge til dette, og jeg har vært spent på om jeg ville klare det. Men jeg skulle klare det - det var det jeg tenkte. Om jeg så skulle ligge rett ut i to uker etterpå.

Snowboardkjøring er en aktivitet jeg virkelig elsker. Gjennom vintermånedene de siste tre årene har jeg virkelig savnet å ha muligheten til stå på brett og være med på hytteturer. Så nå tok jeg sjansen. Kjøpte et tretimers-kort for ikke å ta meg vann over hodet -  det holdt for en “first-timer”

I tillegg til pur fornøyelse, anså jeg også dette som en liten test for å se hvor langt jeg kan strekke meg, og hvor frisk jeg egentlig er nå i forhold til før.

Dagen etterpå (søndag) var jeg veldig sliten. Men jeg var også sliten på en frisk måte. Deilig sliten. Og deilig trøtt. Jeg var ordentlig søvning for første gang på leenge, og sovnet relativt tidlig. Det samme gjorde jeg natt til i dag (mandag). Sovnet tidlig, og har nå sovet i 12 timer. Det har blitt mye soving.

Formen i dag er ikke på topp, men den er langt ifra på bunn! Og jeg har foreløpig ikke gjort noe LP i dag..

Om ikke formen forverrer seg kraftig de neste dagene, kan jeg la meg selv bli utrolig glad for at jeg tåler såpass mye, og at jeg har muligheten til å gjøre denne typen aktiviteter igjen!

Steg for steg beveger jeg meg i riktig retning, på riktig spor.

En dag for optimisme

Del dette

Da var jeg omsider kommet meg tilbake til Bergen etter en lang og uproduktiv ferie. De siste to ukene har jeg vært i Oslo på besøk hos mine brødre. Jeg har og en del venner i Oslo og har vært sosial og truffet venner ofte.

Gjør enda litt LP når det trengs, men formen er som regel akkurat god nok til at jeg kommer meg ut en liten tur. Dermed blir det ikke alltid LP når jeg bør, men jeg må si jeg har reflektert noen ganger over hvor bra det er at jeg faktisk kan bevege meg rundt en del uten at jeg trenger å gjøre LP eller bli helt slått ut. Det skaper optimisme for fremtiden.

Kroppen min har også gjennomgått to påkjenninger den siste tiden; mitt første allergiutbrudd noengang (mot støv/kattehår), samt omgangsyka. Lå rett ut, men har kommet meg kjapt etter begge delene. Skal likevel innrømme noen små bekymringstanker ift. M.E snek seg inn i blant.

På alle områder bortsett fra (å ha en tipptopp) helse, behandler livet meg veldig bra. Gleder meg både til det ene og det andre, og jeg er overbevist om at dette har en effekt på helsa. 

Både takket være LP som sikkerhetsnett og en del sykdomserfaring har jeg nå blitt litt mindre pysete ift. hva jeg begir meg ut på av diverse utfordringer. Før unngikk jeg f.eks for å si ja til å bli med innom en ekstra butikk på vei hjem, eller gå i trapper når det ikke var heis. Nå har jeg skjønt at jeg tåler mer, og er ikke redd for å strekke grensa litt.

Jeg vil ooog være med og leke i snøen, og har bestemt meg for å hive meg ut på min største fysiske utfordring siden jeg fikk diagnosen; nemlig en dag på snowboard!

Planen er å kjøre på med LP, og NLP-teknikkene “brain rehearsal” og “futurepacing” både før og etter jeg skal i bakken.

Både ho mor og han far var sjokkert/glade da jeg ringte hjem og spurte om de kunne ta med seg snowboard og støvler til meg. Om ikke dette er en slags milepæl så vet ikke jeg

Tut og kjør!

Del dette

Ønsker dere alle en varm og fredfull jul!

Jeg “gjør” avslappet, glad og tilfreds. Ahh. Håper dere gjør det samme!

Del dette

Hei

Nå er det over et år siden jeg ble kjent med LP, og når jeg ser tilbake på livet før og etter, ser jeg igjen hvordan prosessen har påvirket det til det positive. Sammenligning fra år til år, setter det hele litt i perspektiv, og det blir tydeligere hvordan livet har utviklet seg.

For et år siden gikk jeg enda på kurs i London. Kjenner at jeg savner tilbake til LP-miljøet og det spennende kurset. For noen dager siden var jeg sammen med to av de jentene jeg gikk sammen med på instruktørkurset. De har nå startet opp LP-kurs i Oslo, under Senter for Livsmestring. Dette er et kjempetilbud jeg vil anbefale på det sterkeste, og jentene er gode som gull. Dette tilbudet finnes også i Bergen (hvor hovedkontoret er). Ellers er det nå LP-kurs å finne flere steder i Norge ettersom de jeg studerte sammen med nå er ferdig utdannet!

Etter å ha snakket med venninnene mine, er jeg atter en gang inpirert til å selv bli coach. Erfraingen min kan kanskje være god å ha i den jobben. Men uansett vil jeg først bli ferdig med bachelorgraden min

Ellers humper det og går med meg. Jeg balanserer LP og hviling, og har et relativt aktivt og sosialt liv! Jeg ble faktisk nettopp ferdig med eksamen (yey!), så juleferien er allerede i gang for meg. Etter eksamen hadde jeg storebroren min på besøk i Bergen, og vi fant på mye gøy. Nå har jeg reist til Oslo for å besøke venner og familie, for å gå på konsert, café og shoppe. Siden jeg kom hit for en uke siden, har jeg gjort noe morsomt hver dag. Har brukt LP endel og hvilt litt på dagtid. Det er gøy å kunne være med på så mye som jeg er.

Om noen dager pakker jeg sammen her, og drar hjem til Kristiansand for jul! Gleder meg til å bake julekaker og komme i julestemning.

Ønsker dere alle en avslappende og varm førjulstid! <3

Del dette

Hei igjen!

Tusen takk for kommentarer. Det er virkelig hyggelig at så mange av dere følger med på meg!

Beklager at jeg ikke har skrevet på en stund. Jeg har ikke helt visst hva jeg skulle skrive, ettersom jeg ikke har så mye nytt å komme med. Men jeg kan uansett gi en liten oppdatering

Nå er det faktisk over ett år siden jeg tok kurset i London. 1 år, og 2 måneder snart.

Jeg kan si at jeg er mye bedre enn jeg var for ett år siden, og jeg tror ikke jeg ville vært tilbake i Bergen og igang med studier igjen, hade det ikke vært for LP. Antageligvis ville jeg enda ligget hjemme på sofaen til mine foreldre i Krsand, vært relativt ensom, og ferdig med å se alt som var av serier og filmer!

Nå er jeg som sagt tilbake i Bergen, og fortsetter med deltidstudie i sosiologi. Dvs, jeg tar ett emne pr. semester, som teller 15 studiepoeng.

Nå får jeg derfor 50% støtte fra Nav og 50% lån/stipend. Dermed har jeg samme inntekt som fulltidsstudenter (uten deltidsjobb), og er veldig glad for denne ordningen. En liten økonomi må til når jeg skal betale husleie, mat og diverse nødvendigheter som er kjedelig å bruke penger på.

For de av dere som husker/har lest hvordan jeg brukte funksjonsnivå (FuN) for å vise hvordan jeg lå an “m.e-messig”, kan jeg si at jeg nå varierer mellom 50%-70%. Har av og til nedturer til 30%, og oppturer til 90%.

Ellers bor jeg i et kollektiv sammen med to andre. Tidvis må jeg trekke meg inn på rommet og være for meg selv, men er jevnt over mye mer sosial enn jeg har vært på lenge. Det er jeg veldig glad for!

Jeg gjør LP når jeg trenger det mest, men ikke så konsekvent som jeg burde. Likevel aksepterer jeg hvordan det er og tar, som Katrine skriver om i kommentarfeltet på forrige innlegg, det hele i mitt tempo ved å ikke legge forventningene til meg selv altfor høyt.

Som konklusjon kan jeg si at det humper og går, mener er bedre dette semesteret enn jeg var i forrige.

Her har dere meg på fest i leiligheten vi bor i:

Ha en koselig høsttid alle sammen!

Del dette

Hei Hei

Da var sommeren godt i gang. Siden sist har jeg kommet i gang med Lp igjen, som jeg lovet meg selv. Jeg er ikke flink nok til å gjøre LP så hyppig som jeg burde, men jeg gjør det nok til å holde meg oppegående og frisk nok til å nyte sol og sommer. Jeg har vært med venner, vært på hytta vår ved sjøen, vært i båt, på homeltur, gått på Quartfestival, på fest, og på shopping. Ikke alt på en gang, men med litt mellomrom. Jeg er veldig glad jeg har LP jeg kan gjøre, så jeg kan være med på mer denne sommeren.

Det som er oppløftende for meg er at jeg tror all jobbingen med LP fra august i fjor til februar har gjort at hjernen min lettere finner tilbake til den “stien” jeg hadde trøkket opp, når jeg nå er litt igang igjen. Jeg har gjort LP mye mentalt, og ikke så mye fysisk. Mange ganger har jeg kun fått sjans til å bruke første del av teknikken pga omstendigheter og ditraheringer. Likevel har dette hjulpet, selv om det er en liten stund siden jeg sist jobbet ordentlig med LP. Det er derfor tror jeg at de sporene jeg gikk opp, er lettere å finne tilbake til pga mye jobbing tidligere.

Flere av mine nærmeste har kommentert: “om ikke du er helt i toppform, er du hvertfall mye friskere enn du var i fjor!”

Det er så sant, og godt å få en påminnelse om det.

Forrige sommer så jeg sola mest gjennom vinduet. I år kan jeg nyte den, og ta del i sommer og sørlandsidyll i langt større grad.

Som Anne R skriver i sin kommentar til forrige innlegg, er det viktig å trene litt hver dag, og holde de positive tankemønsterene ved like. Det er herved min intensjon!

Takk for påminnelsen

Del dette

Hei hei

Da er det en stund siden jeg sist skrev. Dette er mest fordi jeg har hatt eksamen og innleveringer å tenke på.

I skrivende øyeblikk er jeg litt stolt av meg selv. Den siste måneden som har gått, har det vært mye jobb og lesing med studiet mitt. Jeg har både hatt hjemmeeksamen og eksamen. Det har vært dager hvor jeg trodde jeg ikke skulle klare det. Var svimmel, følte trykket i hodet, og var utmattet som fy. Ble litt blod, svette og tårer, men jeg gjennomførte! Eksamen gikk til og med ganske greit!

Noen av dere lurer nok på hvorfor i all verden jeg ikke bare gjorde LP. Jeg har lurt litt på det samme selv, men en samtale med min mor, som var med på LP-kurset i London, ga meg et ganske godt svar på det. Hun har prøvd det selv, og sa at LP krever så mye utrolig mental kraft, fokus, og besluttsomhet at det nok gjør at jeg vegrer meg for å sette i gang. Særlig under eksamenstider.

Jeg har altså ikke gjort så mye lp, selv om jeg hadde follow up call. Jeg er litt lei, for å være ærlig, og bestemte meg for å ta en pause fra LP- Jeg ville utsette det atter en gang til jeg var ferdig med eksamen. Har slitt litt med å hente frem sterk nok motivasjon.

Likevel begynner jeg nå å kjenne den komme tilbake. Jeg er helt gåen etter å ha lest og jobbet inntenst i tre uker, og merker at sykdommen holder meg inne i dette fine været. Det er så farlig deilig å slappe av på sofaen nå.

Uansett, så har jeg ingen planer om å ligge her lenge. Denne sommeren skal jeg nyte, og være sammen med venner i motsetning til forrige sommer hvor jeg var inneburet. Om jeg skal klare det, så må jeg gjøre LP. LP gjør meg kvikk, det vet jeg. Motivasjonen er derfor snart fullstendig tilbake. Jeg vil ikke gå inn i et halvhjertet forsøk, så jeg avventer til jeg har fått slappet av litt til på sofaen. “Unner” meg selv å se litt på daytime-tv igjen mens vennene mine enda sitter inne og leser til eksamen

Del dette

Hei igjen.

For noen dager siden hadde jeg en lang samtale med Maxine. Jeg var faktisk litt usikker på hva jeg skulle si var grunnen til at jeg ringte. Jeg følte det ble litt meningsløst å ringe henne bare for fortelle at jeg var i Pit’en. Jeg vet jo hva jeg skal gjøre da, og det var det hun mest sannsynligvis kom til å si jeg måtte gjøre.

Jeg gikk noen runder med meg selv for å finne ut av hva det var jeg ville be henne hjelpe meg med. Hvor det var det stoppet opp?Jeg kom frem til at det hele trolig lå på mine “beliefs”. Etter å ha gjort prosessen mye i et halvt år, begynte jeg å bli lei av at jeg enda måtte gjøre den, og at jeg enda opplevde symptomer. Det er ganske vanlig å tro noe er en sannhet etter å ha erfart at noe gjentar seg gang på gang. Jeg har/hadde nok mistet litt troen på at jeg faktisk var fullstendig frisk. Min nye (begrensende) “belief”, var at ettersom jeg måtte jobbe for å være frisk, var jeg ikke “ekte frisk”. Når jeg ikke er “ekte” frisk, tør jeg ikke begi meg ut på livets mange utfordringer, eller eksponere meg for en deltidsjobb, fulltidstudie, sosiale forpliktelser ..ansvar for livet mitt. Lp var som et sikkerhetsnett, men nå var jeg så lei av å hele tiden bruke dette sikkerhetsnettet. Jeg ville være frisk, konstant, og ikke falle ned i pit’en, for så å bruke sikkerhetsnettet, nok en gang.

Dette ble jeg frustrert over.Da jeg ringte Maxine, visste jeg at jeg skulle si at jeg hadde vanskeligheter for å tro det jeg burde tro, ettersom erfaringen min tilsa noe annet. Jeg visste at det jeg nå var overbevist om, hvertfall ikke gjorde meg, eller situasjonen noe bedre. Dette går igjen på Placebo-effekten. Når jeg ikke tror effekten av Lp kommer vil vare lenge, og at jeg snart må gjøre den mye igjen for å holde meg noenlunde frisk, så er det nettopp det som vil skje. Jeg vet om en som hadde M.E, og nå, ett år senere, er frisk og trener håndball hver dag. Jeg spurte han hvordan han hadde det, og han sa han var frisk, og hadde noen dårligere dager. Jeg er mer på den andre siden, desverre. Min “belief” er at jeg har en underliggende kronisk sykdom, men har ofte gode dager.Desverre kan en ikke tvinge seg selv til å tro noe som helst. Det jeg derfor trengte hjelp av Maxine til, var dette med å forandre tro/”belief”,  og få med hele seg selv på det.Hun minnet meg på mye av det vi hadde snakket om på kurset i forhold til nettopp dette. Hun minnet meg også på at jeg hadde vært helt frisk etter kurset og en stund etter. Hun minnet meg også på hvor lett det er å forandre belief. Barn gjør det på et sekund, når de f.eks oppdager at julenissen ikke finnes.

En “belief” som er veldig vanlig, er at det ikke er lett å forandre på “beliefen” 

Den stod hvertfall jeg inne for da jeg ringte henne. Maxine fikk løsnet litt på det, og hjalp meg til å tro at jeg er, og kan være like frisk som den neste. Friske folk anstrenger seg da ikke for å være friske? Det trenger ikke jeg heller å gjøre..

I samtalen oppdaget vi også et perfeksjonistmønster hos meg. Det jeg gjør blir aldri bra nok, det kan alltid være bedre. Jeg gjør aldri prosessen bra nok, osv. Dette i seg selv er slitsomt å leve med  -i alle settinger, og kanskje fører det til og med til at jeg gir opp å gjøre prosessen. Kanskje det også bidrar til at jeg aldri føler jeg er frisk nok? Maxine påpekte hvertfall at det nå var viktig for meg å bruke prosessen på nettopp dette også. Jeg må lære meg å være fornøyd og tilfreds.

Alt i alt er jeg glad jeg tok denne samtalen, selv om jeg ble påminnet mye jeg allerede visste veldig godt. Jeg føler det har løsnet litt for meg nå, og det er jeg glad for

Nå er det eksamensinnspurt! Wish me luck!

Del dette

Skal innrømme med en gang at jeg har ikke “reist meg” helt, og startet opp med å gjøre prosessen jevnlig. Jeg har ikke noe godt svar på hvorfor, men ved å prøve å se dette i perspektiv, har jeg gjort meg opp noen tanker og teorier rundt hva som skjer.

1) Jeg er lei av, og frykter skuffelsen hver gang jeg kjenner syptomer komme tilbake, etter å ha jobbet med prosessen. Det jeg nok gjør “feil” er å gjøre den mye i perioder, og stopper opp når jeg føler meg bra. Jeg fortsetter som vanlig, uten å gjøre prosessen på en stund, og da opplever jeg til slutt “krasjperioder”.

2) Jeg er kanskje ubevisst “redd” for å være helt frisk, p.g.a de eksterne forventningene det medfører. Forventningene “slapp jeg unna” etter at legene omsider fikk stilt en diagnose, og jeg hadde bevis for at jeg var syk.

Saboterer jeg ubevisst for meg selv? Det tror jeg, og det kan godt være, men jeg klarer ikke helt å peke på hvordan.

3) Det er nå gått snart åtte måneder siden jeg var på kurs. Mye av det vi lærte rundt selve prosessen har jeg ikke like klart for meg lenger, og mye er kanskje glemt? Altså, er jeg kanskje ikke like bevisst på uheldige mønster o.l.

Til tross for at jeg ikke gjør hele prosessen jevnlig, skal det likevel sies at jeg har gjort første delen av prosessen en god del. Den er kjapp, og kan gjøres overalt og når som helst. Den krever også mindre konsentrasjon. Dette har hatt effekt der og da, og jeg merker at mer er automatisert enn jeg har trodd.

Om et par uker skal jeg ha en follow up call med coachen min, Maxine Henk igjen. Hun kan hjelpe meg å se de adferd-, og tankemønster som jeg skjønner jeg har falt litt tilbake i. Det er ikke alltid like lett å se dem selv.

Planen min er, at jeg etter å ha pratet med henne, skal hente frem kursmappe, LP- cd’er og alt jeg kan finne av suksesshistorier. Jeg har troa på at jeg skal få troa igjen

Del dette

Hei igjen.

Nå har jeg kommet i gang med studier og det er gøy å være student igjen, i den grad jeg har vært det. Jeg tar bare ett fag (vanlig med to fag) dette semesteret ettersom jeg gikk på kurs i London i tillegg. Baktanken var å ikke påta meg for mye i det jeg skulle “tilbake til livet”.

Jeg har og fått meg kjæreste, som bor i Oslo. Det er kjempekoselig, og jeg har det veldig fint når jeg er på besøk. Samtidig er det litt ubeleilig ettersom det har blitt litt farting mellom Oslo og Bergen. Jeg har såvidt kommet i gang, og fått bena på bakken i Bergen, før jeg reiser til Oslo, og vice versa. Det kan bli litt slitsomt, men hvor og når kjærleiken oppstår, er jo ikke alltid lett å kontrollere.

Ellers kan jeg fortelle at jeg har bestemt meg for å avvente med coaching-utdannelsen. Det viser seg at man må jobbe mye med dette både under og etter man er ferdig med kurset. Enten var det sosiologistudiet, eller coachingkurset som måtte settes på vent. Jeg måtte ta et valg, og kom frem til at jeg ville få meg en akademisk utdannelse ved Universitetet, før jeg (evt.) går tilbake til coaching senere.

En annen faktor som spilte inn i denne avgjørelsen, var min egen helse. Den må jeg ivareta, før jeg kan hjelpe andre, og ved å “ta permisjon” fra kurset i London, blir det mindre press og stress i forhold til hva jeg må prestere dette halvåret.

I det siste har det altså vært litt mye som har skjedd. Flytting til Bergen, studier og oppgaveskriving, reising til og fra Oslo, avsluttet kurs i London, og overgang fra en beskyttende boble, til kollektiv og fattig student -tilværelsen. Det meste har vært kjempe gøy, men samtidig har det tatt litt på tror jeg.

I løpet av den siste tiden har jeg merket(/gjort)  noe utmattelse, verking, og hodepine. I begynnelsen ignorerte jeg dette. Det skjedde så mye, og jeg ville ikke at det skulle være sant at jeg nå begynte å få symptomer igjen. Nå som jeg endelig var i gang. Symptomene var ikke “ille nok” til at jeg gjorde så mye med det enda. Om det ble for plagsomt på morgenene gikk jeg kjapt gjennom prosessen et par ganger før jeg gikk ut.

Jeg var ikke så konsekvent. Jeg kunne gjort det oftere. Skyldfølelsen er der, og den tynger.

(Det er mange som bruker dette med skyld som et argument mot LP. Det blir helt feil. Det må jeg få sagt. Skyldfølelsen er en irriterende bifaktor som hiver seg med når vi lærer at det nå er oss selv som kan, og skal, ta ansvar for helsa vår. Ansvaret får vi, fordi vi ikke kan ha en coach med oss rundt til alle tider. Det er opp til oss selv hvor mye arbeid vi legger i det, og er vår egen coach. Dette må bli en del av The Lightning Process for at den skal kan være noen vits i å lære vekk.)

Ansvaret vi får er et stort ansvar. Det krever så mye jobb at jeg noen ganger føler for å gi opp. Men konsekvensene av å gi opp, er at jeg havner tilbake på sofaen hjemme hos mine foreldre i Kristiansand og ligger der dag ut, og dag inn. Hvor tid står stille, og den eneste kontakten jeg har med omverdenen er gjennom laptopen.

Aldri i livet om jeg vil tilbake til det.

Det er likevel ikke lett å skulle komme i gang med prosessen igjen, når man tror det hele endelig er automatisert. Samtidig som jeg er så utrolig glad for at jeg har lært LP som jeg alltid kan ha i bakhånd, og som et sikkerhetsnett, skulle jeg så inderlig ønske jeg kunne være frisk konstant, uten å gjøre noe som helst for det.

Den siste tiden har derfor ikke vært så lett, og jeg har vært frustrert og ganske nedfor. Jeg vet jeg bare må komme i gang igjen og gjøre prosessen konsekvent. Det er veldig viktig å ikke slurve unna om man vil være frisk. Det kan ta tid å automatisere. Det vet jeg så godt. Samtidig er jeg i en periode (pit) nå hvor jeg synes det er ganske tøft å jobbe med prosessen, og ta meg selv i nakken. Etter å ha gjort det noen ganger, merker jeg at påståeligheten avtar litt. Det å gjøre prosessen i rykk og napp som jeg har gjort i det siste, er nok ikke helt riktig måte å bruke den på for at den skal bli automatisert.Når jeg får samlet litt mot, og setter inn skuddet igjen, går jeg for tålmodighet og kontinuitet.

Akkurat nå, velger jeg å være i dumpa en liten stund til. Jeg skal reise meg snart, bare gi meg et par dager.

Del dette

Tid for bittelitt oppsummering og refleksjon.

Nå er jeg tilbake, og i gang med studier i Bergen!

Det er en fryd, og samtidig rart å være tilbake som student her.

Siste året-halvåret jeg studerte i Bergen før jeg ble sykemeldt, var jeg syk uten å vite det. Jeg slet med å komme meg gjennom studier, være sosial, og generelt fylle dagene med innhold.

Jeg flyttet hjem til mine foreldre i Kristiansand. På sommeren kollapset jeg, og ble sofafaliggende.

…ett og et halvt år passerte.

Etter mye venting dro jeg til London og tok Lightning Process kurs. Jeg gjorde meg selv frisk.

Mine holdninger til livet endret seg på mange måter, og dette kurset ville jeg aldri vært foruten.

Nå er jeg tilbake i samme setting som for to år siden, men er innstilt på å leve ut en litt annen handling her denne gangen

Så snart jeg har fått kommet meg ordentlig på plass og i gang, skal jeg fortelle litt mer om hva handlingen går ut på.

Del dette

Hei igjen!

Håper dere alle har hatt en kjempe fin jul og nyttårsfeiring med masse deilig mat og god stemning, sammen med venner og familie

Først og fremst så går det fortsatt veldig bra med meg, for de som lurer. Jeg har hatt en utrolig koselig julaften og romjul sammen med familien. Nyttårsfeiringen ble også en suksess, med god middag og fest hos storebror Per Kristian, og svigersøster Rebecca (som sitter i sofaen, midt på bildet).

Nå er det januar og personlig står jeg ved dørterskelen til et normalt liv, og en normal hverdag igjen. Planene om å flytte til Bergen og fortsette studiene nå i vår, står enda ved lag.

For å kort oppsummere hva som har skjedd siden sist, kan jeg fortelle at jeg hadde en sykdomsperiode i desember. Jeg fikk en kraftig forkjølelse/influensa, og var helt slått ut. Dette fikk jeg selvfølgelig to dager før jeg egentlig skulle reise til London på kurs, og måtte dermed bite i det sure eplet, og bli hjemme på sofaen, i Norge.

Da jeg var syk (med influensa), gjorde jeg ikke prosessen. I begynnelsen gjorde jeg den noen ganger i håp om at det skulle gjøre meg bedre til avreisedagen, men fant ut av at det ikke hjalp stort. Viruset var, og forble i kroppen.

En ukes tid senere, var jeg likevel på bena igjen.

Etter at jeg var syk i desember, dro jeg til Oslo en uke for å besøke storebror og venner. Jeg reiste tilbake til Kristiansand lille julaften. Alt har egentlig gått slag i slag, hva gjelder influensa, Oslotur, Jul, familieselskaper, vennetreff, fester, nyttårsfeiring, og nå til slutt, flytting til Bergen. Grunnen til at jeg forteller dette, er at jeg oppe i det hele har forsømt helsen, og ignorert symptomer. Symptomene var ikke enda “nok” i veien til at jeg tok meg bryet til å gjøre prosessen. De siste ukene som har gått har jeg ikke gjort prosessen flere ganger enn hva jeg kan telle på én hånd.

Denne utsettelsen førte til slutt til at jeg i de siste dager nå før jeg skulle flytte, var så sliten at jeg aller mest følte for å bli i senga, eller ligge på sofaen. Jeg skjønte at det var på tide å bruke det jeg hadde lært, for å snu rundt på den nedadgående spiralen.

Dermed er jeg igang for fullt med å gjøre prosessen igjen. KONSEKVENT. Jeg vet det hjelper, det er bare snakk om hvor mye jeg legger i det. Nå som jeg om én uke skal starte opp studier, er det viktigere enn noen gang at jeg bruker det jeg har lært.

Bare i dag har jeg gjort den flere ganger, og jeg merker allerede stor forskjell. Det overrasker meg like mye hver gang!

Del dette

Hei Hei

Da var det nesten på tide med en aldri så liten oppdatering på hvordan livet utarter seg for meg, i tiden etter LP-trening.

Først og fremst; jeg er fortsatt frisk og fin i formen

Nå har jeg begynt å komme meg i form med å gå turer i skogen. Planen var å melde meg inn i et treningstudio, men  ettersom jeg skal flytte tilbake til Bergen og fortsette med studier etter jul, det ble litt for dyrt å melde seg inn for så kort tid. Fant ut at jeg kunne spare de pengene, og heller bruke naturen rundt meg.

(meg og labradoren vår, Emma)

Ellers har jeg fylt dagene med skole/avslapping/kino i hverdagene og gjerne byturer og ekstra sosialisering i helgene.

Det er gøy å kunne møte venninner og kjente på en mer jevnlig basis. Merker at jeg gruer meg litt til å flytte fra alle igjen, men studiene i Bergen må fullføres når jeg endelig kan!

Desverre har jeg ikke flere bilder å vise, men jeg tenkte jeg skulle knipse litt når jeg nå skal ta modul 3 at Phil Parkers Training Institute i London denne helgen.

Ha en videre fin høstdag

Del dette

Hei alle sammen

Nå er høsten her med all dens karakter og budskap. Regn, blader, fine farger og forkjølelser alle veier.

For første gang på veldig lenge har jeg selv blitt forkjøla. Hele forrige snørr-sesong var jeg bare inne og godt skjermet, men denne gangen har jeg utsatt meg selv for både hosting, nysing og andre former for dråpesmitte der ute i det fri.

Grunnen til at jeg synes en aldri så simpel forkjølelse er noe å fortelle om, er jo fordi jeg merker litt hvordan det er å være sliten i kroppen igjen, og generelt noen hakk lenger ned på funksjonsnivået. Er rart, og jeg merker at jeg er litt oppmerksom på hvordan jeg føler meg til en hver tid.

Hva som var “normalt sliten” og hva som var “ME-slitenhet”, var litt vanskelig å skille i begynnelsen. Vi lærte om dette på kurset, hvor vi ble fortalt at vi ganske raskt ville lære oss forskjellen.

Parker forklarer på oppfølgings-cd’en hvordan vi ved å trene/bruke prosessen konsekvent, vil oppleve at den etterhvert skjer automatisk. Det kan sammenlignes litt med å lære å sykle. Vi kan føle vi mestrer det bra, men likevel vil det komme humper, og svinger, hvor vi må skjerpe konsentrasjonen , og lære hvordan vi skal takle. Forkjølelsen er en liten hump, hvor jeg må holde hendene godt festet på styret. 

ME-syke har en tendens til å følge veldig med på seg selv i forhold til symptomer har jeg lært (og merket). Da vi var på kurset husker jeg Maxine snakket om nettopp dette og forberedte oss på at det var helt normalt å bli syk av og til. De som tidligere har hatt ME, kan finne på å bli litt engstelige, da bl.a noe av den slitenheten som kan komme med forkjølelse, vil minne om ME.

Jeg er glad vi snakket om dette på kurset, for hvis ikke hadde jeg kanskje gått i den fellen av å tro at noe var gæli. Nå tar jeg det med knusende ro, og vet at det går over like raskt for meg som for alle andre.

Det er faktisk litt gøy å være “helt vanlig syk”

Del dette

Nå er det gått hele 2 måneder siden jeg var på kurset! Det er utrolig. Denne gangen føles det ut som det er lenge siden jeg var der, utenfor inngangen til klinikken. Nervøs, utmattet og full av forventninger.

2 måneder etter kurset er jeg er fortsatt frisk og har gjort masse den siste måneden.

Jeg har reist både til Oslo, og til London hvor jeg har gått på kurs. Hjemme har jeg vært mye på skolen/Universitetet, og vært masse sammen med venner og familie, både på kino, caféer, fest, middager og diverse koselige “aktiviteter” . Jeg er veldig fornøyd med den nye tilværelsen. Eller rettere sagt; jeg er fornøyd med å være tilbake til livet som jeg kjente det. 

Likevel har ikke alt vært som en dans på roser.. Jeg har hatt dager jeg følte meg helt frisk, og dager jeg ikke var helt i toppform. Dagene som var litt tyngre, var selvfølgelig dagene jeg aller helst burde gjøre prosessen. Flere ganger tenkte jeg at det ikke gjorde noe om jeg var “litt sliten”, eller litt svimmel den dagen. Jeg hadde det “greit nok”, og fant på andre ting istedet for å gjøre prosessen. Er nesten litt som å utsette joggeturen

Det gikk flere dager hvor jeg ikke gjorde den, og de siste dagene merket jeg at jeg ikke var der jeg skulle være. Jeg var både giddalaus, slapp og hadde ingen motivasjon.

Jeg begynte etterhvert å tenke på det vi lærte om å ta ansvar for oss selv, og at det faktisk er vi selv som sitter i “førersetet”. Mitt liv er mitt ansvar, og det er kun jeg som kan ta de valgene jeg tar.

Et passende lite sitat:

One day Alice came to a fork in the road and saw a Chehsire cat in a tree.

“Which road do I take?” she asked.

“Where do you want to go?” was his response.

“I don’t know,” Alice answered.

“Then”, said the cat, “It doesn’t matter”..

It does matter! Jeg vil være frisk

Som dere skjønner, stod jeg litt fast, og trengte en liten Chehsirekatt å snakke med selv. Dermed tok jeg kontakt med coachen min fra kurset, Maxine Henk.

I går hadde jeg en lang prat med henne, og jeg er nå utrolig glad for at jeg ringte. Hun stilte meg noen spørsmål, som jeg ikke så komme, og hun fikk meg til å tenke over både det ene og det andre. Jeg måtte virkelig gå inn i meg selv. Hun tok meg også gjennom prosessen, og forklarte meg det jeg lurte på.

Alt i alt var det en motivarende samtale, og skal ikke nøle med å ringe henne igjen om jeg trenger det.

Grunnen til at jeg forteller om dette, er for å gi et balansert bilde av “livet etter” The Lightning Process. Det krever jobb, og pågangsmot. Man må ha et sterkt ønske om å bli frisk, og noen ganger er det lett å falle tilbake i gamle spor som lenge har vært dominerende.

Jeg tar et aktivt valg atter en gang. Prosessen gjør jeg hver gang jeg trenger det, og gir meg ikke før hjernen min kun vet hva det vil si å være frisk!

Nå skal jeg lage pizza og se på film

Ha en videre fantastisk uke!

Del dette

Hei igjen!:)

Er en stund siden jeg har har skrevet sist, og det har skjedd masse. Jeg har vært en aldri så liten bizzy bie og har blant annet fartet rundt i Londons gater nok en gang.

Jeg har nettopp kommet hjem fra England etter å ha vært på første kurshelg ved Phil Parkers Training Institute. Det har vært en utrolig begivenhetsrik helg, og jeg har møtt mange fantastiske mennesker. Alt fra tidligere M.E syke i alle aldre, som selv har blitt friske og vil ta utdanningen, til leger, psykologer, fysioterapeuter, og lifecoaches. Det var også gøy å se at det var en så sterkt tilstedeværelse av norsk helsepersonell. Lurer på om ikke The Lightning Process nå virkelig begynner å bli tatt på alvor i Norge.

Vi var rett under 100 studenter, og nesten halvparten av oss var norske. Lørdag varte skoledagen fra 10 til 18, og Søndag fra 10 til 15. Det var Phil Parker selv, som holdt forelesningene. Jeg synes han var er veldig god foreleser. Han er seg selv, og holder det hele veldig lett og morsomt. Når det samtidig er så interessant det han har å lære bort, følte jeg timene fløy forbi

I en av de mange te-pausene vi hadde, ville Phil ta bilde av alle ex-M.E’re som nå var friske og selv tok utdanningen. På (LP-) hjemmesiden har jeg sett bilde av en slik gjeng som hoppet. Da jeg selv var syk, husker jeg at jeg håpte jeg var så frisk som de en dag. Og det ble jeg :

London 22/08 - 2008

Del dette

Hei igjen!

Nå har det gått nøyaktig én måned siden jeg dro hjem fra London, etter at LP kurset var ferdig. Det er rart bare å skrive det. Tiden har gått så fort siden jeg kom hjem!

Det går fortsatt veldig bra med meg, og jeg anser meg selv som frisk.:) Av og til har jeg dager hvor jeg kjenner jeg ikke er helt i toppform. Da bruker jeg prosessen på hva enn det er som står i veien for at jeg skal føle meg frisk. Noen dager tar det flere repetisjoner enn andre, men jeg kommer meg tilbake på sporet igjen, og kan gå ut og gjøre det jeg har lyst til.

Så til de store nyhetene jeg har gledet meg til å fortelle!

*trommevirvel*

Jeg skal altså ta utdannelsen, og bli LP- practitioner!

Et par uker etter at jeg kom hjem, fant jeg ut at dette virkelig var noe jeg ville gjøre til en større del av livet mitt. Det har hjulpet meg så mye, og jeg kjenner jeg nå vil hjelpe andre med å oppnå det samme. Samtidig tror jeg det vil være en stor investering i meg selv og mitt liv.

Spontant sendte jeg en søknad til Phil Parkers Training Instiute, og igår fikk jeg vite at jeg kom med på treningskurset for LP-practitioners som starter nå i september. Allerede om to uker skal jeg tilbake til London, og møte Maxine og gjengen!

En liten tanke som svirrer rundt i bakhodet, er å selv få til noe i Norge, hvor dem som har tatt kurset kan komme til oppfølging så ofte dem selv vil. Det er hverfall en tjeneste jeg selv skulle ønske var tilgjengelig her hjemme.

Gleder meg til å høre hva dere tenker og tror om dette, kjære lesere!

Del dette

Hei hei alle sammen!

FuN. 97%

Beklager at det har tatt så uendelig lang tid å oppdatere, men jeg har vært ute og fartet siden jeg kom hjem fra kurset. Har ikke fått, eller tatt meg tid til å skrive på bloggen. Mye gøyere å stå på vannski for eksempel Jepp, jepp- you heard me. Jeg har stod på vannski i går! Dog armene mine kjennes ut som to store trestokker for øyeblikket, var det absolutt verdt det. Det å stå på vannski var også en av mine løfter til meg selv, etter å ha ligget inne hele sommeren og kun sett sola gjennom vinduet.

Akkurat nå sitter jeg på biblioteket på Universitetet i Agder, med venninnen min Madeleine. Jeg meldte meg opp til en eksamen i går. Jeg går nå inn for å komme meg gradvis tilbake til et normalt liv

Skal snart skrive mer, og legge ut bilder fra de to siste ukene som har gått, men akkurat nå skal vi ned i kantinen og spise litt mat, før jeg skal på kjøretur til Ikea for å kjøpe ny sofa. Skal bytte ut den gamle “syke-sofaen”!

P.S Har redigert forrige innlegg fra “DAG 1″ til “Dag 1, 2, og 3″ og skrevet om de siste to dagene nederst i innlegget.

Del dette

FuN. 95%

Beklager at det har vært litt stille her på bloggen noen dager, men dere skjønner nok hvorfor Siden sist har jeg gjort noe hver dag. Jeg har brukt prosessen en god del når jeg har merket litt til symptomer eller andre uheldige følelser og ting. Den hjelper og er utrolig kraftfull dersom man bruker den riktig og er 100% tilstede. Det er litt jobb mentalt. Man må stoppe helt opp med det man gjør og fokusere 100% på prosessen og øvelsene. Det krever en del konsentrasjon, og påståelighet, og jeg må ærlig innrømme at det kan være slitsomt og ubeleilig av og til.

MEN (et stort “men”) - gevinsten er jo enorm!! Jeg får livet til gjengjeld! De siste dagene har jeg hatt det kjempe gøy. Jeg har vært ute og spist på restaurant 3 ganger (tar igjen for det tapte ;)), besøkt mormor, kjøpt meg bilder og nytt sengeteppe til rommet og om-møblert (ny start). Jeg har også kjørt go-kart (!), hatt lange samtaler (uten å falle ut), blitt trukket i badering etter båt på hytta, og truffet venner.

Det føles for meg som om seigheten har gått ut av kroppen. Jeg kjenner nå heller en klarhet i hele kroppen. Det er som om jeg har gått fra fargen grått, til fargene hvitt og lyseblått innvendig. (Vi har lært å bruke farger for å symbolisere fysiske og psykiske følelser i kroppen. Det gjør vi i en liten bit av prosessen (forklarer senere). Jeg synes det var litt fin måte å utrykke de på.)

Det var så mye jeg ville gjøre om jeg ble frisk/bedre, og nå ble det mye på en gang. Som sagt, har jeg vært ute av huset hver dag siden jeg kom hjem. Det er utrolig, men sant. På kveldene har jeg vært trøtt og utslitt, og sovnet i det hodet traff puta. Jeg har sovet som en stein. Det har faktisk vært deilig å være trøtt og kjenne søvnen gripe taket.

Fikk tatt bilder et par av dagene fra uka som er gått;

Torsdag var jeg ute på og spiste på restaurant med venninner .

Fredag - klar for badering!:D Hadde et løfte til meg selv om å gjøre dette om jeg ble god i formen etter LP. Med 15 grader i sjøen, var jeg litt glad vi hadde våtdrakta

.

Gøyeste jeg har gjort på lenge! Jeg klarte å holde meg tørr helt til jeg skulle gå tilbake fra ringen og over i båten..:P

Så var det GOKARTING med størebrødrene samme kvelden. Jan Fredrik (mellomste storebror) var på besøk fra Oslo. Endelig kunne vi finne på litt moro sammen igjen :). Det var ganske stas.

Til slutt dro vi ut for å spise, og feire litt

(P.S : Prøv å overse min mors intense blikk. Hun har en tendens til å lukke øynene når flashen brukes, men skulle her bevise at det ikke var tilfellet.)

Som dere ser, har jeg gjort mye og hatt en utrolig uke siden jeg kom hjem. Har brukt prosessen mye hver dag. Et par av dagene, var det nesten det eneste jeg gjorde følte jeg. Enten har jeg gjort de fysiske øvelsene samtidig som de mentale, eller bare gått gjennom den i hodet når jeg har kjent at jeg ikke er 100%. Enda er det ikke tilstrekkelig å kun gjøre prosessen mentalt for meg. Jeg må gjøre de fysiske øvelsene også for å få full effekt. Jo mer jeg gjør de fysiske øvelsene, desto lettere og mer effektivt blir det å bare gjøre prosessen mentalt. Det er hvertfall min erfaring.

Uansett, så må man være ganske motivert og dedikert for å få de resultatene en vil ha. Man trener hjernen, på samme måte som man trener en muskel. En får ikke stramme og spenstige muskler av å bare gjøre et par-tre repetisjoner. Det gjelder å ikke gi opp. Vær iherdig og konsekvent. Noen ganger sier jeg til meg selv; skal jeg nøye meg med “greit nok”, eller gjøre prosessen enda en gang? En del av meg sier; “ORKER IKKE ÉN GANG TIL!”, mens den irriterende fornuften forteller meg at det er dette som er veien tilbake til livet, om det er dit jeg vil.

Veien kan være tøff for noen, lett for andre. Til syvende og sist er det viktigste å huske på at dersom andre har klart det, kan du og! (selv hvor klisjé det høres ut )! Alle med en normal hjerne (dvs. uten hjernefeil/skade) har akkurat den samme sammensetning av kjemiske stoffer og “annet tukleri” :P. Dermed har vi alle, i følge LP-trenere/P.Parker, like godt utgangspunkt for LP.

I løpet av neste uke skal jeg få fortalt hva prosessen er og hva som skjer på kurset. For å døyve noe av nysgjerrigheten i mellomtiden, kan jeg bare kort si at det er seminarer i tre-fire timer hver dag, i 3 dager. 2/3 av tiden, har det vært som en intim (lite klasserom/få mennesker) forelesning, hvor man lærer om kroppen og hjernens “samarbeid”, kroppspråk, og hvordan vi selv sitter i førersetet når det gjelder vårt eget liv og helse. Den resterende tiden går treneren gjennom prosessen sammen med oss, steg for steg slik at vi lærer hvordan vi skal gjøre den riktig.

Til slutt, takk for kommentarer. Kjempe gøy at dere følger med, og gir tilbakemelding på det jeg skriver! Det er utrolig motiverende, både for bloggeskrivingen, men også for at jeg selv skal holde meg i skinnet, og stå på med prosessen! Takk alle sammen!:)

Del dette

Hei alle sammen!!

FuN. 95% !!!

Da var jeg tilbake i Norge! Jeg har en million forskjellige tanker og følelser i kroppen nå. Jeg kan med glede fortelle dere at The Lightning Process har hjulpet meg mer enn jeg noen gang hadde forestilt meg. Jeg føler jeg har fått et utrolig verktøy som jeg kan bruke hele livet mitt. De tre dagene jeg var på seminar lærte jeg mye om hvordan hjernen og kroppen påvirker hverandre, og hvor stor innflytelse vi faktisk kan ha over følelser, tanker og sinnsstemning!

Grunnen til at jeg ikke er 100% enda, er at jeg trenger å jobbe med prosessen hjemme etter jeg har kommet hjem. Fikk ikke tid til å gjøre det så mye der, fordi jeg va ute og fartet i London fra morgen til kveld!

Jeg er enda i trening. Det er veldig komplisert å forklare, men jeg holder selvsagt mitt ord, og skal skrive dagbok om hva som skjedde, og hva vi lærte de 3 dagene på kurset. Jeg må likevel be dere smøre dere med bitteli tt tålmodighet. De neste dagene nå vil jeg bare jobbe med prosessen selv, og sette meg enda mer inn i det. Som sagt, har jeg lært litt om hvordan hjernen fungerer, og vet at det å skrive på denne bloggen, gir assosiasjoner som ikke er så heldig for meg. Dere som har tatt LP-kurs, skjønner ha jeg mener Dere andre, jeg skal snart forklare mer. Hang in there!

Jeg har hvertfall fått tilbake livet mitt(!), og kan bruke dette verktøyet til å gjøre det enda bedre enn det noen gang har vært. Veldig spennende, og gøy å tenke på. Jeg skal fortelle mer om prosessen i løpet av uka!

Her er noen bilder fra turen, som bevis på hva LP gjorde med meg:

Men først, et før-bilde:

(Første og siste gang jeg legger ut et så fælt bilde av meg selv. Alt for bloggen!;) )

(Dagen før avreise)

SÅ:

(På kvelden etter første dagen på kurs. Ute og spiste på italiensk restaurant. )

(Dag 2, etter kurset. På vei til restaurant i Chinatown. Yrende folkeliv, og herlig atmosfære!:))

(Dag 3, etter kurset. Vi møtte Jim Carrey,Shrek, Sean Connery, The Beatles og mange andre venner på Madame Tussauds<3 )

(Lørdag, Dag 4. Utenfor Buckingham Palace. Fikk med oss “Change of guards”! Merk at det flagges - Dronningen var hjemme:))

(Meg og min Mor. Vi måtte bytte på å balansere på muren, for å kunne se over folkemengden)

(Dag 4, på vei hjem, etter en lang dag med shopping, Cafèer, og Dronningbesøk)

.

(Dag 5- Søndag = TURISTER. London Eye og Sightseeingtour!)

Som dere kanskje har skjønt innen nå.. The Lightning Process har virkelig funket!:D

Del dette

FuN. 22%

Vel, da gjenstår det bare å vinke farvel til alle sammen. Flyet letter fra Torp i morgen ca kl 10. Derfor må vi stå opp i natt kl 03:00 (leggetid for meg) for rekke det, ettersom det tar ca 4 timer fra utgangsdøra her hjemme til innsjekkingsskranken i Sandefjord. Akk, og stønn. Det var altså min kjære “vi-tar-alt-på-sparket-og-i-siste-lita-far” som ordnet det så fint og beleilig for oss. “Heilt tåpp det!”

Men altså, ettersom jeg da trenger 1000 timer søvn for å orke å gjøre noe som helst, tar jeg et par Imovane (sovepiller) i 19-tiden. Glad jeg kan det. Alternativet hadde vært å “døgne”, og da hadde jeg jo vært helt ubrukelig, og sikkert ligget som en vaskeklut over setene.

Anyways. Detta blir spennans. Gleder meg til å komme tilbake til London også. Om jeg blir bedre, får jeg jo en aldri så liten storby-ferie i samme slengen. Er tilbake i Norge neste søndag (10/08) !

For de som lurer, er dette LP- timeplanen min:

Wednesday: 4 pm – 8 pm (approximate finish times)
Thursday: 2 pm – 6 pm
Friday: 9.30am – 1.pm

(merk hvordan det er tilrettelagt for ME-syke og hvordan de går ut ifra at vi blir bedre:))

Skal prøve å ta masse bilder, som jeg kan legge ut når jeg kommer hjem.

See you “on the other side”!

*Vinke*

Del dette

Fun. 9%…

Del dette

HEi!

FuN. 15%

Nå er det ikke lenge til jeg drar til London! Har utsatt å lese i LP- bøkene frem til nå, fordi det er såpass tungt å konsentrere seg lenge om gangen. Som regel får jeg en ekkel hodepine av å lese over litt tid. Hadde bare lest de første kapitlene fra før, men i dag har jeg pløyd gjennom nesten hele første boken! Den var utrolig lettlest, kort, og interessant, så det gikk ganske greit.

.
LP- bøkene er to bøker som Phil Parker har skrevet. Disse blir anbefalt å lese i forkant av selve kurset, som en forberedelse til seminarene.

.

Den første boken hjelper deg på en måte ut av fordommer og oppgjorte meninger som hindrer deg i å tro på effekten LP kan ha på din helse. Du har flere fordommer enn du tror! Han tok meg på kornet i hva jeg tenkte noen ganger, og det var litt freaky I et av kapitlene (Kap 3 - “Streching your mind”) gjør han rede for studier av Placeboeffekten , og eksempler på hvordan kroppen kan helbrede seg selv ved å forvente at den gjør det. Å lese om dette gjør nettopp det kapitteltittelen tilsier, i forhold til å tro på sinnets påvirkning på kroppen.

Det er i tillegg noen veldig enkle øvelser i boken, hvor du må skrive ned dine svar. Dette tvinger deg litt til å grave frem dine såkalte “beliefs”, og se på dem. De svømmer rundt underbevisstheten din, skjønner du For å få de beste resultatene oppfordrer han deg til å jobbe med å gi slipp på disse.

Må ellers bare få sagt at det virkelig ikke finnes en god oversettelse av det engelske ordet “belief”. Dette ordet blir MYE brukt i forhold til LP, og derfor er det verdt å nevne. Hverken “fordommer”, “tro”, “meninger” eller “trosystem” er utrykk som rettferdiggjør ordet. Derfor kommer jeg til å bruke det engelske ordet i kommende innlegg, ettersom de norske enten inkluderer eller ekskluderer for mye i denne sammenheng.

Ellers. Ellers er jeg ganske kjip i formen om dagen. Problemer med å sove, og i det siste har jeg ikke klart å sove før 5-6 om morgenen. Døgnrytmen min blir helt snudd opp ned, og det i seg selv er slitsomt. Vurderer å spørre legen om mer sovemedisin. Tipper det blir mye dårlig søvn når det nærmer seg avreise. Kommer til å være spent, supernervøs og stressa som fy. Uææ. Men jeg kan heller ikke vente! Er så utrolig spent på hvordan teknikken er, møte andre med ME, se forandringene på dem, og ikke minst på meg selv! Begynner å kile litt i magen nå ja..

Del dette

Tenkte det var på tide med en liten situasjonsrapport igjen.

FuN. 20%

Akkurat nå sitter jeg som vanlig på sofaen, og ser på TV. Er utrolig sliten i kropp og sinn, etter en uke som aleneboer.  Siden forrige onsdag har mine foreldre vært i Tanzania. Dermed har jeg virkelig fått kjent hvor avhengig jeg er av andre for å klare meg. Det er en ekkel følelse. Ensomheten er også der. Jeg liker ikke å være mye alene, så jeg har kommet meg ut, eller hatt besøk så ofte jeg overhodet har orket. Har strukket meg langt over smertegrensa, og er nå ganske utmattet.

Jeg er så takknemlig for at jeg har et bra forhold til mine foreldre, og har kunnet lene meg på dem. Hva hadde jeg gjort uten? Bodd på en hybel, med en hjemmehjelp som kom innom en gang i uken? Ringt til venner for å få hjelp til å handle mat? For ikke å snakke om ensomheten..

Tenker derfor veldig på M.E-syke som ikke er like heldige som meg, og er helt avhengige av det offentlige. Til og med det å skulle kjempe til seg penger og støtte gjennom NAV, med en diagnose som M.E , er ikke lett. Hverken fysisk, psykisk eller bokstavelig talt.

Det er en ekkel følelse, å være avhengige av andre, når du er vant til å stå på egne ben.

Del dette

FuN. 11%

Da var jeg tilbake fra road trip over fjellet. Det var moro med kjøretur, og jeg fikk se mye fin norsk natur.Her har vi akkurat kommet opp på fjellhøyde, og jeg var veldig fornøyd med utsikten.

..

Etter et noen timer ble jeg likevel ufattelig sliten. Føltes som om et sinnsykt trykk la seg over kropp og sinn, og jeg var i ferd med å implodere. Vanskelig å si hva det kom av, men mye bilkjøring har vel alle opplevd å bli slitne av. For meg, føltes det litt som om all livskraft var blitt sugd ut, og kroppen lå henslengt igjen på førersetet jeg var helt tom for energi.

Etter en time eller to i denne tilstanden kom vi frem til en kafé som lå ved veien rett før nedstigningen til Lysebotn. Her stoppet vi, og jeg tvang beina ut av bilen, og koordinerte bevisst hvert steg jeg tok helt til vi fikk satt oss inne på kaféen. Utrolig matt og sliten.

Her er jeg dermed ikke like fornøyd lengre..

(Utsikten fra vinduet er over Lysebotn som ligger innerst i fjorden).

Det hjalp på energinivået med mat, drikke og pause fra kjøringen

Etterpå dette kjørte vi ned fjellsiden, til bunnen av dalen, hvor vi fant verdens minste bygd med ca. 3 hus og ett hotell. Her var det faktisk masse folk. Masse unge folk. Med ryggsekker og dreads. Hva var dette? Jo.. Basehoppere, selvfølgelig!

K jerag er jo verdenskjent for Basehopping, og vi kom jo midt i basehoppernes helligdager hvor det var helikoptertransport opp til Kjerag kontinuerlig i 4 dager. Awesome!

Vi sjekket inn på rommet vårt, og jeg krasjet jo fullstendig Så der lå jeg som slakt, i mens min mor og far skulle spise middag i hyttestua. Tilfeldigvis kom de i snakk med noen som tilbød dem å bli med opp i helikopter, og se på basehoppere hoppe utfor Kjerag.

Selvfølgelig grep de muligheten, og fikk sine livs opplevelser!

Gjett hvem som ble misunnelig da de kom tilbake og viste bilder

(De ble kjent med et kjærestepar som begge hadde hopet i mange år. Han fra England og hun er fra Russland. Her gjør de seg klare. Rosa “wingsuit”! En sånn en skal jeg få meg en dag )

(Utsikt over Lysefjorden fra Kjerag..)

..

(B.A.S.E jump live)

Det var folk fra hele verden som hadde kommet dit, og i følge mine foreldre virket de helt ruset etter hoppet, og var i ekstase. Ikke rart de blir hekta etter de adrenalinkickene de får.

Neste dag tok vi båt over fjorden.

Med et funksjonsnivå på ca 15-20% var det såvidt jeg klarte å gå fra dekk og opp. Men jeg kom meg opp. Skulle ikke la det ødelegge for mye av turen. Likevel, var jeg såpass utslitt og utmattet at jeg strevde med å holde humøret oppe.

Smile for kamera? Mjeeeh.

(Merk: “Reservert yrkessjåfører”. Det var siste vindusplass. Pays of to be an outlaw.)

Bleik og svimmel som jeg var her, gledet jeg meg delvis til det hele var over, men samtidig var det en helt spesiell og fin følelse å være i så typisk norske omgivelser. Nesten litt trollsk. Klimakset var vel da vi stod på dekk og Griegs “Morgenstund” kom over høytalerne. Blir det mer norsk?!

..
(På dekk)

..

(Preikestolen)

Alt i alt var dette en utrolig fin tur, og et bra alternativ til å ligge på sofaen. Temmelig ødelagt nå, og ute av stand til å gjøre så mye annet enn å ligge, men så lenge jeg kommer meg igjen snart, så var det vel verdt det!

Del dette

FuN. 22%

Denne helgen skal jeg på fjellet!!

Jepp, du leste riktig. Lenge har jeg lengtet etter å komme meg ut og vekk fra denne sofaen, denne stua, huset, og byen. Få avstand fra dette innestengte livet jeg lever.

Da jeg flyttet til Bergen for å studere for to (!) år siden, kjørte vi opp med bil for å få med hele flyttelasset. Det var mitt første møte med Norge. Norske fjell, daler og fjorder. Det vi virkelig har å være stolt av i dette landet, og jeg glemmer aldri følelsen jeg fikk.

Fjellene var majestetiske, skogene var tjukke og mystiske, bekkene og innsjøene krystallklare med speilbilde av fjellene. Lufta var så kald og frisk at det kilte i nesa.
Jeg prøver ikke å være emo, sentimental eller gjøre et desperat og halvhjertet forsøk på å skildre som en novelleforfatter, men prøver å rettferdiggjøre med ord hva jeg så og følte. Vanskelig. Men jeg fikk så respekt for norsk natur, at jeg ville oppleve dette igjen, og spurte mine foreldre om de kunne tenke seg å kjøre uten mål og mening over fjell og nedenom daler med meg i forsetet. (Perfekt måte for meg å komme meg ut, med minst mulig anstrengelser.)

Mine ønsker ble innfridd, og vi drar lørdag morgen, kjører nord og vest, og ned til Lysebotn. Der overnatter vi på et turisthotell eller noe, og tar neste morgen (om jeg er i form til det) en 2,5 timers lang tur på sightseeingbåt over Lysefjorden, som er en av Norges vakreste fjorder. Da får vi også sett opp mot Preikestolen:

Gleder meg!

Har lovet meg selv å stå på toppen der når jeg er helt frisk.

Skal legge ut noen bilder fra turen i neste post!

Gratulerer med dagen Eirin, Finn, Jon, og Asbjørn! Junibarna

Del dette

FuN. 19%

I går var det innlyttningsfest hos Per Kristian Og Rebecca, som de også blir kalt.

Takket være søvn på boks (Imovane) var jeg i form nok til å gå.
Og boy, am I glad I did! Det var en utrolig gøy fest.
Masse flotte mennesker, god musikk, godt humør alle veier og stemning på topp.
Herlig å ta en sipp av“The Good Life” av og til.

(Meg og Rebecca)

Men..

Noen ganger føles det som å være Askepott på ball.. .

*Hun må være tilbake i hus før klokken slår tolv og magien tar slutt.

*Hun har denne kvelden.

*Hun svever over dansegulvet, og hun glemmer Stemoren og stesøstrene.

*Når klokken slår tolv, tar magien slutt, og hun må fort komme seg hjem.

*Tilbake sitter hun med skaut og forkle, men med fine minner og følelser som hun lever videre på.

*Stemoren finner ut av at Askepott var på ballet, og straffer henne ved å låse henne inne på rommet sitt.

Del dette

(skrevet igår)

FuN. 28% !!

Ett av mange symptomer M.E-syke har er søvnforstyrrelser. Denne uka har jeg blitt godt kjent med det symptomet. Det toppet seg da jeg på Onsdag/Torsdag ikke fikk sove på 27 timer.

Ringte til slutt legen, og han beordret meg til å ta sovepiller en uke ettersom jeg bare blir dårligere og dårligere av å ikke sove. Fikk resept på Imovane. Nå skulle det tvangs-soves.

Og soving var tingen! Det ga meg hvertfall et FuNivå-boost på minst 10 %. Det passet bra, for ikveld var det innflyttingsfest hos Broren og Svigersøstra

Del dette

Bonsoir

FuN. 19%

Motet er kommet seg litt igjen. Jeg har oppsøkt flere suksesshistorier om LP (les: Lightning Process), og har bl.a lest mer om hva det går ut på, osv. Er nesten det eneste jeg tenker på for tiden. My sweet exit.

…Gleder meg, men gruer meg jo litt og. Det kommer til å bli litt stressende med reising, “and all the anticipation”.
Men aller mest gleder jeg meg. Spent på å se hva som skjer med meg i lpet av de dagene, og jeg gleder meg til å lære mer om dette. Har virkelig fått øynene opp for New Age og alternative behandlingsmetoder. They are on to something.

Fant et innlegg om Lightning Process som gikk på Nrk Nett-TV (Puls), hvor det bl.a er intervju med ei bergensjente som har vært gjennom kurset, og blitt frisk.. Sånt liår vi vedu:

http://www1.nrk.no/nett-tv/distrikt/hordaland/verdi/46840

Bare så dere vet, så har jeg aldri vært en av de som har følt meg presset til å gjøre dette, som de sier i innslaget. Det er heller motsatt. Dette har jeg lenge hatt lyst til.

Ps; Dere får unnskylde mine engelske uttrykk her og der. Noen ganger er engelske ord og uttrykk mye mer omfattende, passende og presise enn de labre norske. Enten det, eller så har jeg bare fått et fattigere ordforråd på norsk, etter å ha sett ALT for mye på engelske/amerikanske TV-serier.lols.

Del dette

FuN. 23%

Når man er rammet av en kronisk sykdom, er minst halvparten av kampen å holde seg oppe mentalt. For meg kan det av og til føles ut som å gå på en line, og ikke se ned.

Jeg skjønner ikke hvordan de som har M.E i mange mange år, klarer å holde motet oppe. Beundrer dem for det.

Selv merker jeg at motet mitt henger i en tynn tråd, og jeg føler jeg holder pusten frem til jeg skal til London i begynnelsen av August.

Savner sååå å ha et normalt liv nå, og forhåpentligvis er det ikke lenge til jeg får det.

M.E er jo ikke bare energisvikt, muskelsmerter, hjerteklapp, og hodepiner. Den går også utover det kognitive, og disse symptomene har forverret seg litt for min del. Kan lett falle ut av samtaler, og glemme hva jeg nettopp har sagt.
Har generelt dårlig hukommelse, og det er ikke så lett å konsentrere seg over lengre tid på en dårlig dag (under 25% FuN).

Prater for det meste om overfladiske ting, som ikke krever mye engasjement. Blir veldig tung og surrete i hodet, og av og til svimmel om jeg det blir for mye intellektuelle anstrengelser. Spesielt hvis jeg snakker selv.
.For å si det på en annen måte; Jeg er easy target for en diskusjonsmotstander.

Har merket at det er endel likheter mellom meg og de som har passert 80 år.

Noen ganger føles det som en tåke som har lagt seg over hjernen, og det er jo forsåvidt et veldig kjent M.E-symptom. Forteller dette bl.a fordi, jeg ville dere skulle vite, at det å skrive/formulere og se helheten i det jeg skriver er litt vanskelig når jeg ikke er i toppform, og derfor beklager jeg om det blir litt rotete og dårlig med ordvalg og flyt i det dere leser av og til.

Vel, klokken er halv tre på natta, og Emma (vår “slightly” overvektige labrador) ligger og snorker som et sagbruk ved siden av meg her. Tror det er på tide å komme seg ned i senga.

God Natt

Del dette

Hei hei:)
FuN. 25%

Siden sist, har jeg vært veldig godt humør. Uansett hvor dårlig jeg har vært, så har lyset i andre enden av tunellen (LP)

holdt meg oppe til sinns.

I dag har vært en stor dag. Jeg prøvde meg på en tur til byen sammen med Madeleine (bildet).

Stelte meg, hentet Madeleine, og kjørte til byen. Parkerte bilen ca 300 meter fra selve gågata (Markens), og gikk bort.

Da vi endelig nådde frem til Markens, kjente jeg trykket i hodet (uforklarlig), og ble ekstremt sliten. Men jeg SKULLE klare å gå i minst én butikk

før vi dro hjem igjen. Etter å ha vært inne i butikken i et kvarter ca, gikk vi og for å sette oss og hvile. Subbet bortover, og følte jeg ikke var langt fra å besvime. Møtte Per Kristian (storebror) og Rebecca på veien, vi og satt oss ned med dem på cafe i 20 min.

Det var himmelsk å sette seg på den stolen. Etter dette, gikk vi de hele 300 meterene (som føltes ut som 3000m, i oppoverbakke) tilbake. Endelig tilbake ved bilen, og vi kjørte hjem. Daaa kollapset jeg. Min Far måtte bare kjøre Madeleine hjem og jeg har ligget på sofaen siden.

……FOR EN DAG! Men, det var verdt det, selv om det var litt sånn da jeg kom hjem:

Ellers har jeg for det meste bare oppholdt meg på sofaen i det siste. Lite å fortelle. Blir med mine foreldre på biltur frem og tilbake til hytta vår av og til for å komme meg ut litt uten så mye anstrengelser. Gj.snitts FuN har vært 20-25%.

P.S: Bildene er ikke tatt i dag

Del dette

Good morning,
FuN. 20%

Hvilken gledens dag! Jeg ble endelig oppringt av en practitioner fra Lightning Process. Hun spurte meg en del spørsmål som gikk ut på hvorvidt jeg var klar for dette treningsopplegget, og tydeligvis var jeg klar, og ble “accepted on to the course” som hun sa. Yeeey!

Dette er min practitioner/trainer:
Maxine Henk

Kurset begynner i London 6. august, og varer som sagt 3 dager.
Hun fortalte meg blant annet at jeg måtte være forberedt på det kunne være litt som en “Boot Camp“.
Hun spurte meg også om jeg var klar for å forandre meg, og mine forhold til andre. Kanskje kommer jeg hjem sterkere enn jeg noen gang har vært:) Håper det.

Gleder meg til å bli frisk!

Del dette

FuN. 13% Word! ;) 

Del dette

Orker ikke skrive i dag, så bare pastet inn noe som kunne snakke for meg, selv om det ikke er det fineste bildet jeg ha sett
Eneste jeg fant på den tiden jeg orket å sitte oppreist. Lenge siden jeg har vært så langt nede på skalaen.

Del dette

FuN. 25%

Tror jeg var litt for kjapp med å juble over forrige opptur, og kanskje ble det for mye denne helgen.Jeg vet at “payback time”, kan komme to-tre dager etter en evt. har gjort mer enn en skulle, så jeg regner med det er det jeg opplever nå.

So here I am, back on the couch.

Heldigvis har jeg Frustrerte Fruer som underholder meg, inkludert en frustrert Fru. Stoveland.

Del dette

Velkommen tilbake!

FuN. 35% (!)
(30%+ = Jeg orker å gå ut av huset litt. Kan f.eks. ta en liten tur på butikken, kjøre litt bil o.l.)

De siste dagene har vært bedre enn på mange uker. 17 mai ble en full dag, med familielunsj, en titt på borgertoget, grilling, og attpåtil en tur til byen på kvelden. Jeg klarte til og med å danse litt!

Dagen etter var jeg selvføgelig utslitt, men har kommet meg litt igjen

.Det er overraskende hvordan jeg orket alt dette i helga, og at FuN. har kommet over 30% de siste dagene.
Lurte på hva som var grunnen, og tror vi har funnet et svar :

I forrige post skrev jeg at jeg hadde fått dvd i posten fra Lightning Process. Den så jeg, og jeg ble som sagt optimistisk. Min mor gjorde meg i dag oppmerksom på at jeg har blitt bedre etter at jeg så den LP-dvden. Jeg vet det høres veldig rart ut, at jeg liksom skal bli bedre etter å ha sett et foredrag om selve treningsprammet/prosessen, men nå skal jeg sitere noe Phil Parker har skrevet i boken om LP, som jeg synes var litt litt sprøtt da jeg leste det.. ;

“In my work I’ve seen quite a high number of cases where by just reading about the success with the process, and talking to me about what is possible as a result of using it, this alone has created a spontaneous change in a person. Sometimes the change was so extreme as them getting out of the wheelchair and walking. I would imagine that for quite a few of you, just reading this book, or seeing my presentation of the process on dvd, has already got that snowball rolling, so much so, that change will happen by itself..”

Har enda ikke helt greie på hvorfor det skjer, og hvilke mekanismer som ligger bak, men jeg vet bare at det faktisk har skjedd en liten forandring allerede.. Snøballen har allerede begynt å rulle.. FuN. 100%, here I come!

Hovedkonseptene i The Lightning Process:
1. Du har en ekstrem innflytelse overfor ditt liv, og din helse
2. Våre tankemønster kan påvirke våre liv og vår helse
3. Våre tankemønster er ofte ubevisst
4. Sinnet og kroppen kan ha innflytelse på hverandre
5. Vi kan lære å forandre på disse tankemønsterene

Treningskurset i London varer bare 3 dager, og mange påstår at M.E kun må være psykisk ettersom man blir frisk så fort, etter å ha hatt en sykdom over 5 år f.eks. Til dette svarer P. Parker at dersom du har omgansyken i et par dager, eller en hodepine, men blir frisk igjen dagen etter, vil ikke det bety at det bare var psykisk. Kvalmen og smertene var like ekte, og tilstedeværende, selv om du ble kvitt dem over natten.

Takk for at du tok deg tid til å lese, og legg gjerne igjen en liten kommentar:)

Del dette

Hei igjen

FuN. 27%

Forrige helg var veldig hyggelig, ikke uventet. Dro en tur til Frk.Larsen i byen etter det hele, og der var det heldigvis gode sofaer å sitte i. Etterhvert ble jeg ganske sliten likevel. Både Per Kristian og Eirin kommenterte at jeg så veldig trøtt ut, så tydeligvis gikk det ann å se det denne gangen;) Da jeg kom hjem,var jeg så gåen at jeg var overbevist om at jeg ikke ville se “the light of day” på minst to uker. Våknet 2 timer etter at jeg la meg med masse verking i kroppen og eeelendig i formen. Klokka var 05:30. Jeg tok en paralgin forte (som jeg hadde igjen etter tannlegebesøk) og la meg igjen. Dermed sov jeg til kl 15:30 neste dag, og følte meg ganske så fin i formen:) Det er lenge siden jeg har sovet så godt og lenge. Det ironiske med kronisk utamattelse, er at man har søvnproblemer. Vanskelig for å få sove, og jeg sover sjelden veldig tungt i motsetning til før.

Point beeing, denne uka har jeg vært bedre enn forventet, og det er jeg veldig glad for. Gj.snitt FuN. har vært på 25-30%.

Ellers, har jeg endelig hørt fra LP. Hurra! Jeg blir oppringt i løpet av neste uke ble jeg fortalt. Var visst veldig stor pågang. Mange søkere. Fikk også en LP-dvd i dag, som jeg bestillte i forrige uke. Nå skjønner jeg mye mer hva det går ut på, og jeg ble enda mer optimistisk. Skal fortelle litt mer om det en annen gang. Orker ikke skrive mer nå:)

Ha en kjempe fin 17. mai alle sammen!

På forskudd; GRATULERER MED DAGEN

Hipp hipp!

Del dette

Hei!

Fun. 25%

Nå var det en stund siden sist jeg skrev. Dere kan sikkert tenke dere til hvorfor.. Har ikke vært helt i form i det siste, og når jeg først har hatt litt overskudd så har jeg brukt det på litt andre aktiviteter, som bl.a spille spill, slikket litt sol på verandaen, besøk av bestevennina Madeleine, vært hos frisør, og sist men ikke minst er jeg veldig fornøyd med min kveld med venner forrige lørdag. Det var to uker siden sist jeg hadde kommet meg ut. Tok litt tid å lade opp etter min forrige sosiale kveld. Uansett, så hadde en veldig veldig hyggelig kveld. Var i bursdag og møtte mange kjente fjes:) Og utover kvelden følte jeg meg ikke mye syk. God stemning, musikk, og godt humør kan gjøre underverker med energinivået der og da.

Dagene etterpå har jeg “fått igjen” som vanlig. Men igjen, var det verdt det synes jeg da. Hele denne uka har jeg for det meste tilbrakt på sofaen eller liggende på kontorstolen.

Nå ligger jeg på sofaen og lader opp med Frustrerte fruer og rødvin. I morgen er intensjonen å være sammen med storebror og venner, grille og spille Nintendo Wii *.

Jeg prøver å komme meg ut og møte venner og kjente minst én gang i uka. Om jeg har nok energi til å gå og stå en helg, så vil jeg som regel prøve å komme meg ut. For meg føles det som om det gir meg energi i lengden. I alle fall godt humør og pågangsmot.

Dagene i mellom kan man nesten se på som “oppladningstid” til neste gang jeg kan komme meg ut. Derfor er lørdager selvfølgelig beste dagen, ettersom det er ukas sosial-dag:)

E llers, venter jeg enda på telefon fra Lightning Process. Nå har det gått halvannen uke over tiden, så jeg begynner å bli litt bekymret. Har prøvd å kontakte de, men det er ikke bare bare med spesielle åpningstider for telefon-henvendelser, og en epostadresse som ikke er oppegående.

Jeg orker desverre ikke skrive mer for denne gang.

Legg gjerne igjen kommentarer forresten! Begynner å lure på om jeg bare snakker til meg selv her;) For dere som lurte litt på hvordan man gjorde det, så ser du i orange skrift, rett under dette innlegget f.eks, hvor det står “kommentarer”. Der kan du klikke deg inn og komme inn på kommenerene som er skrevet. Når du er inne på dette, ser du nederst på siden en lite vindu hvor du kan skrive en kommentar. Håper på å høre fra dere, kjente og ukjente! Gøy med tilbekemeldinger, enten det er spørsmål eller svar:)

Du får tilgi skrivefeil. Orker ikke lese i gjennom:P

Ha en kjempe fin helg, og nyt sola:)

Del dette

Velkommen tilbake:)

FuN. 20%

Som dere ser så har jeg droppet noen prosent i F.un. (for å si det på godt norsk). Derfor har jeg heller ikke orket å skrive på en stund, og orker nok ikke å skrive så mye i dag heller. Har for det meste slappet av på sofaen hos min bror og orket lite. Beklager til dere jeg sa jeg kunne finne på noe med i løpet av uka. Gamblet litt på at jeg skulle være bedre, men har blitt en smule dårligere. Dere hører fra meg så fort jeg har litt overskudd

Tenkte jeg denne gangen bare kunne legge inn et par linker og en youtube -snutt som er veldig fine for å få en kjapp innsikt i hva Myalgisk Encefalopati er.

Denne youtube- videoen er veldig grei, og sier egentlig det meste av hva en trenger å vite, med få setninger. Jeg så selv på denne da jeg akkurat hadde fått diagnosen, og ble helt overrasket over hvor godt den presenterte hvordan det er å være kronisk utmattet, men særlig da når man ligger mellom 1-25% på FuN-skalaen.

Veldig grei å vise når man ikke orker å forklare selv

Videre vil jeg gjerne henvise til en veldig fin og enkel oversikt Karine, som selv har M.E, har skrevet. Den sier mye med få ord:
www.titanica.no/ME

Vel, nå kan du jo anse deg selv som en ekte M.E-ekspert, og hive deg ut i hvilke som helst diskusjoner hva gjelder kronisk utmattelse. Good luck, my student.

Ha en videre fin vårdag!

Del dette

God Morgen
FuN. 28%
Siden sist jeg skrev, så har jeg vært hos border’n, Per Kristian, i hans nye rekkehus her i Kristiansand. Så jeg har fått en ny sofa å ligge på .

And say hello to my little friend:

Dette er Sofus, min nevø. Det har stort sett vært meg og han de siste dagene. Han er veldig pratsom, så jeg føler meg aldri alene. Jeg har han, og han har meg. Her koser vi oss med Battlestar Galactica ;). Soph says maeow!

Ellers, har nettopp stavret meg ned trappa. Er enda sliten etter en sosial helg. Hadde det veldig gøy, så det var verdt det. Er veldig koselig å se venner igjen når det har gått lang tid siden sist. FuN. var på litt over 30%, så jeg tok sjansen. Ble litt vinsmaking her i stua sammen med bror, gulljentene, og Nikolai, før vi tok taxi inn til Charlies i by’n.

Når jeg først skal bruke energien min på noe, så er det veldig bra å gjøre noe som er gøy. Det er litt som om lysten i seg selv gir meg en ekstra energiboost som jeg kan leve litt på samme kvelden.

Dagen derpå derimot, var jeg ganske gåen. Lå og akket og oiet meg hele dagen. Ikke bare var jeg “m.e-sliten” men jeg har jo ikke mye muskler i kroppen etter å ha vært innendørs i 6 måneder, så jeg var like stiv og støl som dagen etter jeg hadde vært på Ulrikken i Bergen uten å tøye ut :P.

F.uN var på under 20% for første gang på flere måneder. Jeg synes jo litt synd på meg selv, så fikk Per Kristian til å kjøre bort på Pizzabakeren og kjøpe en stor tacopizza. Det hjalp litt

Ellers sitter jeg nå inne og soner straffen for denne utagerende oppførselen, så holder meg nå for det meste i sofaen med laptopen på fanget. Har i tillegg mobilen ved siden av meg hele tiden i tilfelle jeg blir oppringt fra Lightning Process i London. Håper det ikke er så lenge til. Jeg er spent på om de tar meg med i programmet.

Ellers, denne kommende helgen, hadde jeg egentlig gått inn for at jeg skulle bli med min far i bursdag til min onkel Vigleik. Få en Bergen-tur. Er synd jeg ikke kunne bli med. Har desverre ikke ikke krefter. Savner virkelig Bergen og alle kjente der. Håper dere får en kjempe fin dag. Ingenting slår Bergen om våren. Er idyllisk.

Vel, jeg lovte å holde det kort, så avslutter med det for i dag.
Takk for at du leste.

Ha en videre fin morgen,
and in case I dont see ya, good afternoon, good evening and good night;)

Del dette

Hei verden! (Eller alle norsktalende i verden!)

Jeg har M.E som jeg tror kommer tydelig frem av bloggtittelen. Jeg har bodd hjemme hos mine foreldre i snart et helt år, og holder nå på å gå på veggene. Derfor måtte jeg komme på nye nytt jeg kunne gjøre og bryne meg litt på mens jeg venter på min prøveløslatelse. Jeg tenkte også at dette var en fin måte for venner og familie å kunne få et innblikk i hvordan min tilværelse med M.E egentlig er og evt. for dere som bare lurer på hvordan det går . Er jo og en veldig fin måte for meg å bare prate om meg selv på. Pleie egoet litt.

I denne bloggen vil jeg hovedsaklig skrive om hvordan hverdagen med Myalgisk Encefalopati er for meg, og hva som skjer med meg videre. Derfor har jeg kalt den Mariannes M.E. En annen grunn til at jeg starter en blogg nå, er fordi jeg har sendt en søknad til et kurs som holdes i London, og heter Lightning Process (http://www.lightningprocess.com), hvor flere har blitt friske av M.E. Er også mange nordmenn som har vært der, og kommet hjem friske, så jeg håper dette er noe som kan hjelpe for meg og.

Evt. kan de som ønsker da følge min progresjon mot en forhåpentligvis bedre og M.E -fri tilværelse (Må være optimist.)

For hvert blogginnlegg skal jeg også sette et %-tall fra 1-100, som indikerer et slags energinivå. Det har hvertfall vært en veldig grei måte for meg å si hvordan jeg har det når folk lurer på hvilken vei det går. Jeg kaller dette “funksjonsnivået” mitt (FuN). 3% = sengeliggende, lys/lyd -sky, totalt utmattet,orker ikke snakke med noen. 100% = Helt frisk, masse energi, er i jobb/skole, trener, er sosial, osv. For eksempel i dag, er FuN. på ca 27% (orker lage egen mat, og se på tv, men ikke så mye mer enn det).

Vel, det var første innlegg. Orker ikke skrive mer i dag. Legg veldig gjerne igjen kommentarer . Gøy å se hvem som er innom

Takk for at du tok deg tid til å lese,

Nighty night

Del dette