Biology of Perception
Jeg har laget en ny “side”.
(Direkte oversatt: Biologien av oppfatning)
Det er videoopptak jeg har lyst til å vise dere. Det er opptak av et foredrag hvor Dr. Bruce Lipton (Ph.D fra Universitetet i Virginia), som først og fremst er cellebiolog, presenterer sine banebrytende oppdagelser. Han forklarer hvordan våre forestillinger/”beliefs” og vårt miljø, kan påvirke oss helt ned til cellenivå. Dette er et utrolig interessant foredrag.
Spesielt interessant er det for de av dere som gjerne skulle hatt litt grundigere forklaring på, og forståelse av hvordan det mentale påvirker vår egen kropp og helse.
(Lipton viser også i dette foredraget til hvorfor gener ikke bestemmer menneskets biologi, som vi faktisk har trodd og blitt fortalt, i årevis.)
Jeg anbefaler på det sterkeste å se hele foredraget. Lipton er entusiastisk og gøy å høre på. Han forklarer cellebiologi på en måte som alle kan forstå. Da jeg var kommet til de siste videoene, satt jeg bare og måpte. Jeg begynte da å skjønne hvor stort dette var. Det er virkelig utrolig.
Jeg foreslår at du henter deg en kopp med god varm drikke, og koser deg med disse videoene:) .
Fortsettelsen har jeg lagt ut på denne siden, som du også finner øverst i høyre hjørne under tittelen “Biology of Perception”.
12. September, 2008 at 17:36
oi, det skal jeg gjøre! eller er det sånn en ikke bør se før en skal på LP-kurs? jeg har hørt så mye om hva jeg skal og ikke skal lese og se på, at nå tør jeg ikke se på noe som helst.
12. September, 2008 at 17:56
hehe, off, nå måtte jeg le litt:) Stakkar, er ikke lett når man får råd og tips fra alle kanter.
Du må selv bestemme deg for hva du vil gjøre. Jeg synes det er veldig bra du er forsiktig med hva du leser og inntar i forkant av kurset.
Det jeg hvertfall kan si er at jeg så denne før LP kurset, og det ga meg enda mer tro på at LP ville fungere. Det fjernet det meste av det jeg hadde av mistanke og tvil i forhold til sinnet og kroppens utrolige påvirkning på hverandre. Bruce Lipton presenterer på en måte “vitenskapelig bevis” på sammenhengen der.
16. September, 2008 at 14:09
Hvis du liker slikt, så kan jeg anbefale deg å se filmen “what the bleep do we know”
finnes på Amazon og lignende.
16. September, 2008 at 17:47
Takk skal du ha for tips! Skal sjekke den ut asap:)
18. September, 2008 at 19:38
Hei Marianne! Takk for at du deler dette foredraget! Det var veldig spennende!=)
Lykke til videre med tilfriskningen! =)
Hilsen mono
20. Oktober, 2008 at 22:49
Vil ikke si at dette foredraget kommer med noe nytt, for en som har peil på biologi.
Det er feil at skolemedisinen i alle år har lagt skylden på genene for alt. Man har ALLTID sagt at sykdom og plager er en kombinasjon av “arv OG miljø”. Man har faktisk kanskje blitt mer opptatt av arve-delen de siste årene med gentesting for alle verdens ting.
Det er klart bevist at en rekke sykdommer er arvelige, og klart, med miljø-delen kan man forebygge og hindre mye, i alle fall utsette mange år. Flere ting er likevel uungåelige. Det blir galt å si at vi mennesker, fordi vi har en så velutviklet psykologisk del, kan forhindre og kvitte oss med all verdens sykdom via denne psykologiske delen, mens dyr/andre arter som ikke har denne evnen, ikke kan helbredes av den grunn. Metoder som LP legger til grunn at andre arter ikke kan få ME/CFS+++, evt at de pga dårlig utviklet psykologisk evne ikke kan bli friske. Da lurer jeg på om ikke LP retter seg inn mot sykdommer som nettopp ligger i vår velutviklete psykologiske evne, og ikke i den fysiologien vi finner hos mange arter på jorda.
Med miljø menes ting som psykologiske faktorer (tro, håp, forventninger osv), psykososiale faktorer, livsstil, kosthold, eksponering for kjemikalier og virus/bakterier, stress, traumer, skader +++
Kroppen er langt mer kompleks enn at man kan styre alt med psyken. Se på kroppen som en bil, der du kjører. Klart du har kontroll over bilen, men ryker motoren så hjelper det ikke å herje med pedalene, og stoppe og tenke på en frisk motor.
Foredragsholderen kommer ikke med noe særlig nytt, egenetlig. Selv om han skal ha det til at han sitter på en helt unik ny kunnskap. Hvordan cellene fungerer med signalstoffer og reseptorer er ikke noe nytt i det hele tatt. Det er rett at produksjonen av flere av disse signalstoffene kan påvirkes av psyken midlertidig. Jeg kan forstå at suksess-LP-ere finner dette foredraget interessant, spesielt når han mot slutten snakker om fight-or-flight, tigre, sympatikus og adrenalin, akkurat som Parker. Fight-or-flight er en kroppslig reaksjon på noe “farlig” psyken registrerer eller er engstelig for. Klarer man å lære seg psykologiske teknikker for å hindre at psyken utløser denne kroppslige reaksjonen unødvendig (dvs at det egentlig ikke er noe fysisk å engste seg for, det være tiger eller innbilt fysiske begrensninger), så kan det bety mye for ens liv. Dette er LP til god hjelp for.
Jeg synes denne retningen/tankegangen kan være litt skummel også, da den, akkurat som LP, lett kan legge skylden for sykdom over på de syke. Når man selv har det bra er det så utrolig lett å være sikker på hvorfor andre ikke lykkes. Det vet jeg selv. Denne foredragsholderen har nok et godt liv uten noen klare fysiske sykdommer som gjør at han tar andres plager “lettvint” / lettforklarig. Det samme med de som har full suksess med LP.
Selv om noen har hatt full suksess med LP etter beinhardt arbeid, betyr ikke det at de som ikke har hatt like stor suksess ikke har jobbet like hardt. Det er lett å tro/påstå. Hilsen en som har vært på LP og kjenner til en god del personlig og gjennom venner som ikke har blitt kurert av LP.
PS: Jeg er ikke i tvil om, med min kunnskap og erfaring, at LP kan gi en enorm endring i livet for de som er i den rette målgruppen. Det er helt klart! Jeg tror LP vil være med på å vise og overraske både pasienter og fagfolk at det er forskjellige undergrupper i ME/CFS-sekken. Hadde bare Parker erkjent det.
21. Oktober, 2008 at 19:19
Gutt123:
Hei, og takk for kommentar og innspill. Jeg synes det er gøy å høre andres meninger, tanker, og til og med kritikk. Det er sunt å se på det hele med et kritisk blikk, og ytre sine meninger til etertanke for andre.
Nå vil ikke jeg begi meg ut på en diskusjon, eller kunne bidra så mye i forhold til hva som har vært tradisjoner og/eller ikke vanlig å tro innenfor biologien osv. Da er jeg ute på litt for dypt vann. Det eneste jeg vet er hva jeg selv, og folk jeg har snakket med, lenge har trodd. Det er selvsagt ikke representativt i forhold til hva “alle” har trodd, men det at gener har mye å si i forhold til sykdom tør jeg hevde er en ganske vanlig antagelse. Jeg har selv spurt om M.E har ligget i familien, hehe
Du sier det er galt å si at vi mennesker kan kvitte oss med all verdens sykdom pga vår vellykkede psykologiske del (…). Lipton har ikke på noe punkt sagt dette, men han forklarer hvordan våre persepsjoner/iakktakelser har innvirkning på vår helse.
Jeg skjønner hvordan du kan føle at LP kan “legge skylden” på den syke. Det tenkte jeg også i begynnelsen. Det jeg har blitt forklart i ettertid, er at det overhode ikke er snakk om skyld. (95% av hjernekapasiteten er ubevisst).
I LP-sammenheng klargjøres også forskjellen mellom skyld og ansvar. I siste innlegg jeg skrev (”Alice in Wonderland”) er et eksempel på hvordan jeg f.eks måtte ta ansvar og ringe coachen, trene mer osv.
Jeg forstår frustrasjonen din over hvordan det kan være lett for dem som er friske å tro at de som ikke er blitt friske, ikke har jobbet hardt nok slik at reaksjonsmønster ikke er blitt automatisert.
Jeg vil hverken påstå det ene eller det andre. Jeg vet alt for lite om det, og er glad det nå er satt i gang forskning.
Si ifra om jeg har misforstått, men det du tenker er at de som ikke blir friske av LP kanskje er i en egen kategori/undergruppe i M.E/CFS ? Og at disse har samme slags versjon av CFS/M.E og det ikke hjelper på nettopp disse/dere?
Det er en interessant teori. Håper vi en dag kan finne ut hva som er grunnen til at noen ikke oppnår de resultatene de ønsker.
Desverre er det slik med både medisiner og andre treningsformer også. Ikke alt funker på alle.
Jeg kom på et litt morsomt sitat av Parker i denne sammenhengforhold til akkurat det. På et besøk til Norge uttalte han til pressen: “Jeg tror The Lightning Process hadde fått mer tillit med dårligere resultater”.
Det var jo selvsagt en spøk, men jeg hadde ikke vært overrasket om det hadde vært tilfellet.
Ha en videre fin dag,
Glad for at du tok deg tid til å se hele foredraget.
Igjen, takk for kommentar
Marianne
x
23. Oktober, 2008 at 17:23
Hei og takk det samme!
Du sier du er på dypt vann hvis du begynner å gå inn i biologien. Nettopp der er nok mange ute på dypt vann, også mange som har tatt LP, og mange ME-pasienter generelt. Mange uttaler seg ganske skråsikkert om ting de egentlig ikke vet noe særlig om, eller ikke ser de store sammenhengene i. Eks: Noen sier de har Epstein Barr i kroppen (e.l.), og det gir grunn til å avvise LP. Men 90% av den voksne vestlige verden har EBV i kroppen (EBV ligger i kroppen livet ut, og nesten alle blir smittet, svekket immunforsvar kan føre til reaktivering, men sjelden fører det til alvorlige symptomer). Men sånn er det. Det er viktig å være kritisk til kilder, og gjøre research før man selv videreformidler “budskapen” til uvitende. Jeg skjønner veldig godt hvordan mange blir veldig imponerte når de får tekniske forklaringer på ting de selv ikke kan. Det er imponerende. Samme med teknologi f.eks. Jeg kan veldig mye på det området, og kan imponere i omtrent alle sammenhenger, og alle tar det jeg sier for å være sant siden de ikke har peil selv. Men det ligger nesten alltid personlige meninger bak, og personlige interesser.
Det med at gener har skylden for sykdom er nok blitt en mye mer vanlig antagelse. Vi skal ikke lenger bak enn til 1960-tallet, da forskere knapt kunne si ordet kreft i fagmiljøene. Det var tabu, akkurat som ME/CFS i dag. Kreft ble da ofte sett på som en livsstilssykdom, dvs noe man hadde skylden for selv og man kunne ikke skylde på sine foreldre. Ei heller var det noe å gjøre noe med. Magesår og mange andre lidelser ble antatt å være ting som vi kunne kontrollere med psyken. Slik er det ikke i dag. I dag vet man at flere typer kreft er arvelig, selv om de “arvende” ikke er klar over det. Klart, faren for å få kreft kan øke hvis man er klar over at man er i risikosonen, fordi man blir engstelig og det stresser kroppen, MEN jeg tror nok fordelene med å vite at man er i faresonen for kreft er mye større. Men det er skummelt det som skjer nå, at vi snart kan gen-teste oss selv for alle mulige sykdommer for en billig penge. Det kan sikkert forebygge, men jeg tror jammen at det kan føre til MER sykdom også. Engstelse, bekymring, body-checking, “hypokonderi”, somatisering, nevrose osv kan blomstre.
ME/CFS ser absolutt ut til å kunne være arvelig til en viss grad, dvs det trenger ikke å være et “ME-gen”, men en rekke gener som til sammen gjør en mer utsatt for forskjellige plager. Det kan trolig også handle om fødselsprosessen, skader, fall og anatomiske konsekvenser ved det.
Mange av disse tingene man arver via genene kan påvirkes, til en viss grad. Veldig mye kan påvirkes ved å endre miljø-faktorene. Kosthold, tanke- og atferdsmønstre, stress, hvile, fysisk aktivitet osv.
Jeg er nok på den gyldne middelvei. Vi kan ikke skylde alt på genene, men jeg tror ikke vi er i nærheten av å ha kontroll over alle de kroppslige prosessene som er bygd opp av genene. Lipton snakker om hvordan vi kan styre ved å hindre at sympatikus og fight-or-flight reaksjoner utløses unødvendig i kroppen, uten reell fysisk fare. Joda, det kan påvirke, klart det, men ikke styre alt.
Du sier at 95% av hjernen er ubevisst. Har du kilder på det? Hvilken definisjon bruker du da på ubevisst? Klart at siden hjernen prosesserer enorme mender informasjon hele tiden så har vi ikke kontroll over alt til enhver tid. Jeg tror det er vanskelig å komme med eksakte tall. Det kan nok variere mye fra person til person, fra alder til alder osv. Og ved å “lete” i ubevisstheten, gjennom å identifisere automatiske tanker og automatisk atferd som kommer i bestemte situasjoner, ved bestemte lukter og smaker osv, så kan man vel gjøre mer ting mer bevisst. Psykologer, LP-coacher o.l. jobber mye med å lære folk å identifisere sine mønstre. Det kan gi en helt annen mestring av ens egen kropp og liv.
Def:
ubevisst, psyk., bet. på tanker og følelser som personen ikke har bevisst kontakt med, men som er til stede i form av ikke bevisste minner og opplevelser. Det skilles gjerne mellom det forbevisste, som er potensielt fullt tilgjengelig for bevisstheten, og det helt ubevisste, som personen har motstand mot å bringe til bevissthet. I psykoanalytisk teori står det ubevisste sentralt; konfliktstoff fortrenges til det ubevisste og kommer til uttrykk gjennom symptomer (angst, tvangstanker, kroppslige symptomer mv.). Det ubevisste tanke- og følelsesinnhold kan også komme til uttrykk gjennom forsnakkelser, drømmer osv. Ordene ubevisst og underbevisst brukes ofte med samme betydning.
Ang. skyldspørsmålet: LP handler om at pasienten må ta ansvar. Det er viktig, og handler ikke om å skylde på pasienten. MEN, det kan ende opp med at pasienten får skylda for å ikke ta “nok ansvar”. Hvis en person ikke gjør det han får beskjed om, ikke trener godt nok, ikke gjør de endringene som må til for å oppnå noe, så er det pasientens skyld, i alle treningsprogram. Spørsmålet er da, ved LP, hva er å gjøre det man får beskjed om? Hva er å trene godt nok? Hva er å trene konsekvent nok? Phil Parker sier at du skal spørre deg selv: “do you have a life you love?”. Hvis svaret er nei, så må du gjøre prosessen. Jeg tror ikke mange coacher er villige til å si til en pasient eller til media at du har gjort alt du kunne, og LP virker ikke for deg. Trenere må ha evnen til å kunne avgjøre og si ifra når noen ikke har effekt av en type trening, ellers så vil det bli en konstant trenings-loop til ingen nytte. Så, så lenge pasientene ikke får høre fra sin coach at de har gjort alt de kunne, så VIL de få skyldfølelse når de da gir opp og slutter å bruke LP som et forsøk på kurering, men kanskje bruker det til bedre mestring, eller gir opp helt. Ingen av de jeg kjenner har gitt opp LP helt, de bruker det, men tror ikke på kurering. Sorry altså, men LP er designet med tanke på å ikke kunne kritiseres, både teorier og i praksis. Det mener jeg.
Phil Parker skriver i sin bok svart på hvitt at til nå er de som ikke har blitt friske de som har misforstått prosessen, ikke har gjort prosessen rett, konsekvent nok, eller ikke har gjort det de har fått beskjed om. Jeg kan ikke se at dette ikke er å legge skylden på disse. Det blir for enkelt å påstå det. Av de fleste jeg kjenner personlig som har tatt LP har ingen blitt kurert av det, men jeg nekter å tro at alle disse tilfeldigvis er i det fåtallet som ikke har effekt fordi de ikke har jobbet rett/nok. At ME/CFS er en heterogen med undergrupper er ikke en teori, som du skriver, men fakta. Med dagens forskning og resultater fra forskjellige behandlingsmetoder er det klart at det er en sekkediagnose med flere undergrupper. Jeg vil tippe rundt 3 hoved-undergrupper. LP kan kanskje kurere 30-40% (som er relativt veldig veldig bra! husk at de som tar LP bare er en liten andel av selekterte pasienter), og kan trolig hjelpe resten i mer eller mindre grad. Dette er det Nyland sier, og han har mye erfaring også med folk som har vært på LP. Det finnes ingen forskere eller leger som mener at ME/CFS er en homogen gruppe. Tvert imot mener de fleste at mange diagnoser overlapper med ME/CFS-diagnose, noe som gir forskjellige diagnoser som kan være en og samme sykdom, og flere forskjellige sykdommer. Det mener forøvrig Parker også. Ingen behandling vil kunne kurere alle. Der er Parker en ensom ulv. Men jeg tror det er viktig for coachene å fortsette å holde på at LP er løsningen for alle, for å opprettholde de enorme forventningene, som kan være svært viktige, tror jeg.
Parker sier at LP hadde blitt tatt mer seriøst hvis resultatene hadde vært dårligere. Så sant, så sant. Jeg tror at resultatene er dårligere også, men han velger tydligvis å ønske å holde på det litt useriøse bildet av LP. Faktum er at resultatene er basert på spørreskjemaer uten vitenskaplig verdi. Siste dagen skulle vi svare JA/NEI på om vi hadde ME/CFS når vi kom og om vi fortsatt hadde det. Og da hadde vi lært i løpet av de 3 dagene at det å si eller tenke at du er syk motvirker prosessen. Do the math. Jeg så at flere av de på mitt kurs krysset av for NEI (ikke syk lengre), uten at det virket sånn i løpet av kurset eller når jeg snakket med dem etterpå, at de var kvitt sin sykdom. Dessverre kan ikke slike spørreskjemaer brukes til å publisere resultater i Donald Duck engang. For det første, ved en lanvarig kronisk sykdom kan man ikke svare JA/NEI på slike sentrale spørsmål etter 3 dager. Ingen vitenskaplig verdi. For det andre, JA/NEI spørsmål har ingen verdi, fordi det gir lite rom. Man må bruker skalaer, fra 1-10, ikke bare på hele sykdommen, men på symptomer, i alle fall de vanligste. Mange av spørsmålene gir ikke rom, og legger ofte opp til at du skal ha suksess (eks: Hva vil dine venner synes om de store endringer du har oppnådd?). En annen ting er at alt skal redigeres “cleanly” og skrives med “clear positives” for å ikke motvirke prosessen. Da snakker man ikke om det negative, man bruker ikke ord som “litt” og “kanskje”. Pasientene får med andre ord en sterkt anbefaling om å både skrive og snakke i clear positives, både til seg selv og andre. Det kan ikke brukes i vitenskaplige “case reports”! Pasienten vil med andre ord ikke kunne være med på å utfylle og godkjenne en “case report” fordi den kan ikke bare skrives i “clear positives”. Vi har hørt mye om at det er forskning på gang. For over 1,5 år siden uttalte en Dr. Findley at de hadde en studie på gang der de forløpige resultater viste at 1/3 ble “friske” på 3 dager, 1/3 trengte lengre tid, og 1/3 hadde ingen effekt. Dette var pasienter som var håndplukket av Gerri de Vries (coach) for å få de beste kandidatene. Likevel ble resultatene dårligere enn de 85% Parker sier at blir kvitt sin sykdom i løpet av de 3 dagene (her ble det ca. 33%, som fortsatt er meget gode resultater som alle burde applaudere!). Så muligens har Parker ikke ønsket at resultatene skulle bli publisert (Findley sa nemlig at de håpte å ha data å publisere om noen få måneder. Vi har enda ikke sett noen publikasjon, 1,5 år etter) Så lenge Parker tviholder på sin statistikk vil vi nok ikke få se noen “LP-sponset” uavhengig statistikk-publikasjon i MEDLINE, der studier havner hvis de oppfyller visse vitenskaplige krav.
Jeg ser at du skal bli LP-coach
Håper du kan ta med deg litt fra sånne som meg også. Det blir vel kamp om markedet med alle disse coachene? Penger er vel ikke ditt argument uansett 
Du må bare gå etter magefølelsen og satse alt på LP hvis du føler det kan være den endelige løsningen, og gjøre det beste du klarer. Skulle du falle tilbake dit du var før du tok LP så vet du nå hvordan du kan komme deg opp igjen.
Lykke til videre
Hilsen en som må ha arvet noen gener som gjør at jeg bare må være skeptisk og negativ av og til
Har selv tatt LP-kurs, men har hatt suksess med en helt annen type behandling. Der kommer undergruppene inn vettu
23. Oktober, 2008 at 20:50
Forresten, hvis du vil se en annen veldig interessant dokumentar på YouTube, så anbefaler jeg denne:
http://ca.youtube.com/watch?v=Qc5MPhOfW6M
En seriøs og faktabasert dokumentar på 7 episoder om legemiddelindustrien. Virkelig oppsiktsvekkende.
24. Oktober, 2008 at 16:34
Kjære gutt123:
Igjen, takk for lange og utfyllende kommentarer og redegjørelser. Du viser at du har lest, og kan mye. Jeg skal ta med meg det du sier videre.
Det er mye jeg vil svare deg på, men da jeg satt meg ned for å lese gjennom alt du har skrevet del for del for å kommentere, merket jeg at fikk dårlig følelse (ME-prat), og tror jeg velger å ikke forsvare LP til deg, eller prøve å overbevise deg om/klargjøre noe som helst. Jeg tror nok du har gjort opp din(e) mening(er), og hva du tror, og jeg har det samme.
Beklager dersom jeg skuffer, men jeg velger foreløpig å ikke engasjere meg i ME-diskusjoner og lignende. Håper du forstår det (som du nok gjør, siden du selv har vært på kurs).
Ønsker deg alt godt videre, og håper du finner en god diskusjonspartner i nærmeste fremtid
P.s Takk for link. Har allerede sett den. Er virkelig oppsiktsvekkende ja. Og skummelt:/