Hei alle sammen

Nå er høsten her med all dens karakter og budskap. Regn, blader, fine farger og forkjølelser alle veier.

For første gang på veldig lenge har jeg selv blitt forkjøla. Hele forrige snørr-sesong var jeg bare inne og godt skjermet, men denne gangen har jeg utsatt meg selv for både hosting, nysing og andre former for dråpesmitte der ute i det fri.

Grunnen til at jeg synes en aldri så simpel forkjølelse er noe å fortelle om, er jo fordi jeg merker litt hvordan det er å være sliten i kroppen igjen, og generelt noen hakk lenger ned på funksjonsnivået. Er rart, og jeg merker at jeg er litt oppmerksom på hvordan jeg føler meg til en hver tid.

Hva som var “normalt sliten” og hva som var “ME-slitenhet”, var litt vanskelig å skille i begynnelsen. Vi lærte om dette på kurset, hvor vi ble fortalt at vi ganske raskt ville lære oss forskjellen.

Parker forklarer på oppfølgings-cd’en hvordan vi ved å trene/bruke prosessen konsekvent, vil oppleve at den etterhvert skjer automatisk. Det kan sammenlignes litt med å lære å sykle. Vi kan føle vi mestrer det bra, men likevel vil det komme humper, og svinger, hvor vi må skjerpe konsentrasjonen , og lære hvordan vi skal takle. Forkjølelsen er en liten hump, hvor jeg må holde hendene godt festet på styret. 

ME-syke har en tendens til å følge veldig med på seg selv i forhold til symptomer har jeg lært (og merket). Da vi var på kurset husker jeg Maxine snakket om nettopp dette og forberedte oss på at det var helt normalt å bli syk av og til. De som tidligere har hatt ME, kan finne på å bli litt engstelige, da bl.a noe av den slitenheten som kan komme med forkjølelse, vil minne om ME.

Jeg er glad vi snakket om dette på kurset, for hvis ikke hadde jeg kanskje gått i den fellen av å tro at noe var gæli. Nå tar jeg det med knusende ro, og vet at det går over like raskt for meg som for alle andre.

Det er faktisk litt gøy å være “helt vanlig syk”

Del dette