Slag i slag
Hei igjen!
Håper dere alle har hatt en kjempe fin jul og nyttårsfeiring med masse deilig mat og god stemning, sammen med venner og familie 
Først og fremst så går det fortsatt veldig bra med meg, for de som lurer. Jeg har hatt en utrolig koselig julaften og romjul sammen med familien. Nyttårsfeiringen ble også en suksess, med god middag og fest hos storebror Per Kristian, og svigersøster Rebecca (som sitter i sofaen, midt på bildet).
Nå er det januar og personlig står jeg ved dørterskelen til et normalt liv, og en normal hverdag igjen. Planene om å flytte til Bergen og fortsette studiene nå i vår, står enda ved lag.
For å kort oppsummere hva som har skjedd siden sist, kan jeg fortelle at jeg hadde en sykdomsperiode i desember. Jeg fikk en kraftig forkjølelse/influensa, og var helt slått ut. Dette fikk jeg selvfølgelig to dager før jeg egentlig skulle reise til London på kurs, og måtte dermed bite i det sure eplet, og bli hjemme på sofaen, i Norge.
Da jeg var syk (med influensa), gjorde jeg ikke prosessen. I begynnelsen gjorde jeg den noen ganger i håp om at det skulle gjøre meg bedre til avreisedagen, men fant ut av at det ikke hjalp stort. Viruset var, og forble i kroppen.
En ukes tid senere, var jeg likevel på bena igjen.
Etter at jeg var syk i desember, dro jeg til Oslo en uke for å besøke storebror og venner. Jeg reiste tilbake til Kristiansand lille julaften. Alt har egentlig gått slag i slag, hva gjelder influensa, Oslotur, Jul, familieselskaper, vennetreff, fester, nyttårsfeiring, og nå til slutt, flytting til Bergen. Grunnen til at jeg forteller dette, er at jeg oppe i det hele har forsømt helsen, og ignorert symptomer. Symptomene var ikke enda “nok” i veien til at jeg tok meg bryet til å gjøre prosessen. De siste ukene som har gått har jeg ikke gjort prosessen flere ganger enn hva jeg kan telle på én hånd.
Denne utsettelsen førte til slutt til at jeg i de siste dager nå før jeg skulle flytte, var så sliten at jeg aller mest følte for å bli i senga, eller ligge på sofaen. Jeg skjønte at det var på tide å bruke det jeg hadde lært, for å snu rundt på den nedadgående spiralen.
Dermed er jeg igang for fullt med å gjøre prosessen igjen. KONSEKVENT. Jeg vet det hjelper, det er bare snakk om hvor mye jeg legger i det. Nå som jeg om én uke skal starte opp studier, er det viktigere enn noen gang at jeg bruker det jeg har lært.
Bare i dag har jeg gjort den flere ganger, og jeg merker allerede stor forskjell. Det overrasker meg like mye hver gang!
6. Januar, 2009 at 17:05
Når du skriver om forkjølelsesviruset som bare måtte gå sin gang, at LP ikke hadde innvirkning på det for deg (selv om det utvilsomt virker på andre områder hos deg)…
Hvordan tenker du om LP for personer som har påvist flere aktive infeksjoner i kroppen? Bør de behandle disse før de tar LP?
7. Januar, 2009 at 00:50
Det har jeg desverre ikke nok kunnskap om, til å gi deg et godt svar på. Om jeg finner ut av det skal jeg komme tilbake til deg.
Det jeg baserer meg på er en samtale jeg hadde med coachen min, Maxine Henk.
Hun sa at hun selv ble forkjølet og kunne få influensa.
Det hun derimot sa hun kunne påvirke, var immunforsvaret, og hvor fort sykdommen gikk over.
Beklager at jeg ikke kan gi deg noe mer utdypende svar enn dette.
Mvh
Marianne
7. Januar, 2009 at 14:36
Takk for svar. Det er egentlig logisk det du sier… At man jobber med det bakenforliggende, legger forholdene til rette for å hjelpe kroppen til å ordne opp selv. Ikke fokusere så mye på detaljene (i dette tilfellet virus).
Vet ikke om det blir riktig, men da tenker jeg at LP egentlig er mulig å kombinere med andre behandlingsmetoder. At man kan bruke LP til å legge forholdene til rette mens man bruker feks skolemedisin til å rette opp i de ting man finner på blodprøver.
7. Januar, 2009 at 22:24
Det vi ble fortalt på kurs, er at vi overhodet ikke skal slutte å gå til legen om vi merker noe ikke er som det skal være, eller la være å gå til tannlegen om man har tannpine.
LP var først og fremst designet for å hjelpe folk som slet med angst, depresjoner, avhengigheter, sorg, osv. “Tilfeldigvis” hjalp det også for dem som hadde kronisk utmattelse, og/eller M.E. Jeg vet at mange practiotioners nå “prøver seg” på å hjelpe folk med M.S og Parkinson. Jeg vet ikke i hvilken grad LP kan hjelpe på ulike sykdommer. Time will show.
Jeg vil definitivt tro og mene at LP kan kombineres med ulike medisiner og behandlingsmetoder ja. For eksempel, vet jeg at klienter som har vært veldig depressive, har fortsatt å bruke anti-depressiva samtidig som de har praktisert LP. Etterhvert er det mange av dem som da velger å trappe ned, og til slutt kutte dem helt ut.
Håper dette var til hjelp.
Mvh
Marianne
7. Januar, 2009 at 23:41
Hei igjen! Så bra at du er klar for å studere igjen! Det er jo superpositivt! Men synd du gikk glipp av en kurshelg da..håper du får tatt det igjen på en eller annen måte!:-)
Jeg har (som vanlig) noen spørsmål ang. LP, vet ikke om du kan svare, men prøver nå likevel:
-Jeg leser rundt om at det kommer fram flere og flere historier fra mennesker som har vært på LP og har følt seg mye bedre, eller til og med har erklært seg friske.
Men etter en tid går de rett i dørken igjen, og blir like M.E-syke eller enda dårligere enn før, pga. en forkjølelse eller kanskje også uten noen åpenbar årsak.
Hva skjer da egentlig? Man er jo ikke frisk hvis man får M.E symptomer av sånt noe…?
-Lurer også i den forbindelse på hvor lenge man må ha vært bedre/symptomfri før det er trygt å stole på at dette virkelig varer?
(Kjipt å erklære seg frisk for så å få tilbakefall noen måneder etter, f.eks)!
-Er det vanlig/eller å anbefale at man har med seg noen (venninne e.l) på LP kurset? Tenker mest på ettertiden, at det gjerne er OK å ha hatt med noen som man kan få hjelp videre av når man kommer hjem?
Ser bare for meg at det ikke kan være så lett å få med seg alt når man er på kurset!? Vet ikke hva som er vanlig?
Beklager hvis mine spørsmål er helt håpløse! Merker bare at jeg går litt rundt meg selv for tiden med tanke på LP eller ikke LP! Blir så veldig glad og lysten på å prøve når man leser solskinnshistorier, men samtidig blir jeg litt trist og veldig tvilende når man hører om dem som desverre ikke lykkes.
Hvis alternativene var at enten blir du bedre, ellers blir du søm før, hadde valget vært lettere føler jeg.
Tenker at det må være en fryktelig følelse å ha følt seg bedre, begynne å “leve livet”, for så å bli syk/sykere igjen, om du forstår…
…(Eller kanskje jeg skulle slutte å gruble så mye og bare hoppe i det og håpe det beste!)…
Du må uansett ha lykke til med studiene videre! Håper du oppdaterer siden din innimellom, er så spennende å høre hvordan det går med deg!:-)
Klem!
8. Januar, 2009 at 18:23
Hei igjen SH:)
Takk for kommentar. Jeg skal bli flinkere til å oppdatere siden min. Det var faktisk takket være din oppfordring i forrige kommentar, jeg skrev dette innlegget.
Jeg synes det var kjempe fine spørsmål du kom med. Virkelig. Det var noe av det samme jeg tenkte mye på, og som mange lurer på.
Jeg skal svare så godt jeg kan, og i tur og orden etter rekkefølgen på spørsmålene dine.
1)
Når det gjelder dette med de som har blitt friske av LP, og får “tilbakefall”, eller blir syke igjen,vil jeg ut ifra det jeg har lært, og min egen erfaring, tro at dette går på at hjernen faller tilbake i gamle spor.
Tidligere på bloggen ar jeg skrevet et metafor på hvordan dette med LP fungererer.
Når man f.eks har en “vane”, som f.eks at man alltid slår av lyset når man går ut av et rom (ubevisst), er dette et slags inngrodd “spor” i hjernen. Hver gang du går ut en dør, vil hjernen fortelle deg “dør/går ut av rom = slå av lys”.
Når man har M.E, depresjon, angst, osv.. er dette også tilfeller hvor hjernen har spor, og sender signaler om hvordan du skal reagere i de ulike tilfellene, selv om det i de fleste tilfeller av angst f.eks, er helt urimelig!
Noen kan få angst av f.eks å se en sykebil, selv om den overhodet ikke kan gjøre deg noen skade der den kjører forbi på andre siden av veien.
Det som i et slikt tilfelle trolig har skjedd er at vedkommende har vært i en traumatisk situasjon der en sykebil var en del av hele bildet. Dette lagrer seg, og etterhvert vil han/hun assorsiere den sykebilen med det minnet det forferdelige minnet. Dette vil gjerne da frembringe de vonde følelsene. Hjernen vår er ikke alltid helt logisk, og vil da begynne å tenke sykebil=vonde minner/følelser/smerte= farlig.
For hver gang vedkommende nå ser en sykebil, vil dette mønsteret gjenta seg, og sporet blir mer og mer “inngrodd”.
Det LP går ut på er å stoppe slike spør, og endre kroppens reaksjonsmønster over til noe som er mye bedre og til nytte for en selv.
Med metaforen jeg nevnte ovenfor, sammenligner jeg dette med å gå opp en sti. Vi kan sammenligne hjernebaner, og reasksjonsmønster med det å gå opp en sti i skauen. For hver gang noen går på den stien, blir den bredere, og lettere og gå på. Til slutt er den blitt så tydelig, tilgjengelig, og bred at det er helt naturlig for turgåere å velge å gå på denne stien, fremfor å slåss seg gjennom masse buskas.
På samme måte danner det seg spor i hjernen. Jo mer den bruker sporet, desto mer tilgjengelig blir det for nervesignalene. Ved å bruke LP vil man gå opp ny stier og lære hjernen å reagere anderledes, og på en måte som er mye bedre for deg selv.
Poenget med at jeg forklarer i det vide og det brede om dette, er at det jeg tror skjer når man får M.E symptomer igjen, er at hjernen faller tilbake i gamle spor. Ubevisst. Når det har gått en stund (måneder) siden kursdagene, blir hele prosessen og alt man har lært, litt fjernt. Jeg merket selv at det å gjøre prosessen igjen nå, føles litt mer rart enn det gjorde da jeg akkurat hadde kommet hjem fra kurs og var “gira”.
Om en merker M.E symptomer igjen etter å ha vært frisk lenge, er det etter hva jeg har lært, og mine erfaringer, viktig å være bevisst på hva som skjer, og bruke det en har lært. Det er kanskje ikke like motiverende å gjøre dette når man har vært frisk lenge.
Ut i fra mine erfaringer igjen, er ikke motivasjonen like sterk som den var da jeg nettopp hadde kommet hjem fra London. Likevel VET jeg at det hjelper.. jeg har trossalt vært frisk og rask over lengre tid. Nettopp det gir meg den “boosten” jeg trenger for å stå på
Utover det jeg har sagt tør ikke gi deg noe veldig konkret svar på hva som skjer her, da dette er et sensitivt tema med tanke på skyldfølelse, o.l. Likevel er det jeg insinuerer her at det er viktig å “trøkke opp” stien jevnlig, og være konsekvent. Buskaset må ikke få lov til å gro, slik at stien (som etterhvert skal bli en vei) forsvinner.
Jeg anser meg selv som frisk, men at jeg av og til får/gjør M.E symptomer, som jeg stopper ved å bruke LP. Jo mer konsekvent jeg er, og stopper disse hver gang jeg merker noe til dem, desto sjeldnere vil de komme tilbake.
Så (omsider) videre til neste spørsmål.
2)
Jeg lurer på om jeg faktisk svarte litt på dette spørsmålet ovenfor her.
Det jeg vet, er at jeg ble frisk av å jobbe med prosessen. Jeg anser meg selv som frisk, men kan oppleve symptomer nå og da. Disse symptomene stopper jeg ved å bruke LP. LP er som et sikkerhetsnett for meg. Jeg vet at det å være frisk vil vare for meg, fordi jeg kan bruke LP dersom jeg skulle merke noe til “ulumskheter”
3)
Jeg vil i aller sterkeste grad anbefale deg å ha med deg noen på kurset ja! En du kjenner godt og er fortrolig med.
Jeg snakket med en som ikke hadde med seg noen, og han sa han angret på dette i ettertid, fordi han stod litt alene med alt det han hadde lært, og kunne ikke prate med noen om det etter at han hadde kommet hjem. (Det er en grunn til at det tar 3 dager å lære alt, så det å begynne å forklare det til en kamerat/venninne etterpå, er nesten umulig)
Jeg hadde med min mor, og hun har vært veldig god å ha til å prate med i tiden etter. Jeg hadde ikke så mye problemer med å få med meg noe på kurset. Delvis fordi det var så utrolig interessant og spennende, og delvis fordi jeg merket forskjell allerede i løpet av første dagen.
Det er hvertfall min erfaring, jeg vet ikke om andre har opplevd det anderledes.
Til syvende å sist vil jeg bare anbefale deg å ta kurset! Det har hjulpet meg så mye, og da kan jeg ikke gjøre annet enn å anbefale det til deg og andre!
Uansett så lærer du veldig mye om deg selv, og det er kunnskap som vil være til nytte for deg hele livet. 
EN utrolig god investering, synes jeg, hvertfall!:)
8. Januar, 2009 at 21:56
Heisann!
Jeg vil først og fremst takke for at du har tatt deg tid til å dele dine erfaringer med oss andre. Jeg har selv vært på LP-kurs i London i sommer. Jeg ble litt stressa av å gjøre prosessen hele tiden, så jeg endte opp med å gjøre det sånn halvveis. (jeg manglet nok den virkelig virkelige motivasjonen for å gjøre den innsatsen som krevdes). Og det fungerte ok. Jeg har hatt min beste høst på årevis. Har gått i fjellet, svømt mange tusen meter, jeg har pusset opp et kjøkken. Det har vært flott. Men utover høsten ble jeg slappere og sløvere i forhold til symptomer… tenkte at det ikke var så farlig.. at jeg kunne gjøre noe med det senere. Og før jeg visste ordet av det var jeg tilbake i det gamle sporet. Det var pussig, fordi jeg hele tiden var klar over at jeg gled tilbake, men jeg gjorde ikke noe med det. Og rundt juletider var jeg på det laveste. Mitt funksjonsnivå var fortsatt greit nok, men motivasjonen min var heeelt borte, og jeg mistet liksom troen på meg selv. Det var så rart å oppleve denne kontrasten mellom det å være så rolig og fri, til å være tilbake til stress og begrensninger. Jeg gravde meg ned i hull. I jula leste jeg flere bøker som forandret dette. Jeg er veldig interesert i kosthold og ernæring, og disse bøkene var akkurat det jeg trengte for å få troen tilbake. I dag kjente jeg at jeg er klar til å begynne med LP igjen. Skal begynne på mandagen.. og har sagt fra til et par venner at de må følge meg opp og pusher meg litt. Men nå er jeg virkelig motivert, fordi jeg har sett begge sidene av livet før og etter ME i løpet av så kort tid. Og jeg vil IKKE være nede i det hullet. Jeg vil være frisk og fri. Så de neste dagene skal jeg bruke til å “gire meg litt opp” i forhold til å gjøre prosessen.. slik som jeg gjorde før kruset i england, og så hopper jeg i det. Og denne gangen skal jeg gjøre det 100%!!! Uansett hvordan det blir, og hvor mange ganger jeg må gjøre det. Nå har jeg bestemt meg, så da blir det slik! Og det å lese denne bloggen din, har hjulpet meg veldig. Det var godt å lese. Det er godt å høre noe som ikke bare er hurra hurra det er så lett. Men at du ærlig forteller om det som har vært vanskelig også. Så tusen takk skal du ha!
Og lykke til med studiene!
Hilsen Inga Lill
12. Januar, 2009 at 15:59
Kjære Inga Lill
Tusen takk for kommentar fra deg. Jeg forstår deg så godt, og det er så utroolig BRA at du har bestemt deg for å være motivert og ta tilbake livet ditt igjen. Det er som de sier, DU som sitter i førersetet i ditt eget liv. Ingen andre kan gjøre LP for deg, og ingen andre kan bestemme hvordan du har det, enn deg selv
Det kan være litt skremmende , men det er også en helt fantastisk 
Bare ved å lese det du skrev, ser jeg hvor utrolig store kontrastene mellom det å være i “the Pit”, og det å være frisk er. Jeg har enda ikke gått i noen fjell, men i påska skal jeg søren meg stå på snowboard igjen! Gleder meg!
I de siste dagene har jeg fått gjort en del LP, jeg merker det hjelper masse. Det er da lett å slutte å gjøre LP igjen, når det det går en dag jeg føler meg helt i fin. Men så fort jeg merker noe, må jeg reise meg opp og gjøre den. Selv om det er kjipern å måtte begynne igjen, etter å ha vært så mye god, så er jeg nå såå glad jeg har LP, og at ved å jobbe med den nå, så er jeg tilbake dit jeg var “in no time”.
Jeg kan gi deg et par tips? (som jeg selv merket at har hjulpet på motivasjonen/viljen til å gjøre LP);
Når du gjør LP, smil. Smil “til deg selv”. Jeg vet det kanskje høres litt teit ut, men det funker. Det gjør det faktisk morsommere å gjøre prosessen, og dermed mindre “ork/kjedelig” å gjøre neste gang.
Prosessen /være coach for seg selv, kan man nesten se som litt komisk, og/eller man kan smile fordi man er fornøyd med at man faktisk har sagt stopp.
(Lenge var jeg mer “alvorlig” da jeg gjorde prosessen. Sa “stopp” litt strengt til meg selv osv. Det tror jeg gjorde at jeg ikke akkurat gledet meg til å gjøre den hver gang. Fikk tips fra Maxine Henk om å gjøre det med et smil, og det hjalp!)
Tips 2:
LP skal ikke være en “chore” som de sier på engelsk.
Eller en plikt. Det er LP som gir oss nøkkelen til det å være rolig og fri, som du selv sa du var da du hadde brukt den.
Vi (inkludert megselv) tror jeg har lett for å begynne å assosiere LP med noe negativt. Tiltak. Noe vi “må” gjøre, og som gir oss dårlig selvfølelse når vi ikke har gjort den nok, eller er i toppform. Vi “burde” gjøre LP, men utsetter det.
Det kan hende jeg bare snakker for meg selv her, men jeg glemte noen ganger hvor utrolig heldig jeg er som har lært LP, og som har dette som en “medisin”, eller måte å bli kvitt M.E på. Jeg ble fortalt av min(e) leger at jeg måtte regne med å være syk leeenge. I flere år. Kaaanskje ville jeg bli frisk om 6-7 år, sa de.
Takket være LP, har jeg fått tilbake livet mitt, etter å ha vært syk i “bare” 2-3 år. Om jeg hadde visst om LP tidligere, ville jeg sannsynlivis være kvitt M.E enda før.
Poenget med at jeg forteller dette, er at jeg prøver å oppmuntre deg til å se på LP som noe moro, noe du har lyst til å gjøre, og som vi kan sette pris på at vi har lært!
Ellers, er jeg kjempe glad for å høre at bloggen min har hjulpet deg.. Virkelig. Du skal vite at du og oppmuntrer meg til å fortsette å dele erfaringene mine med andre, samt gjøre prosess!
Lykke til videre Inga Lill.
Jeg heier på deg