Ett steg frem, Ett tilbake
Hei igjen.
Nå har jeg kommet i gang med studier og det er gøy å være student igjen, i den grad jeg har vært det. Jeg tar bare ett fag (vanlig med to fag) dette semesteret ettersom jeg gikk på kurs i London i tillegg. Baktanken var å ikke påta meg for mye i det jeg skulle “tilbake til livet”.
Jeg har og fått meg kjæreste, som bor i Oslo. Det er kjempekoselig, og jeg har det veldig fint når jeg er på besøk. Samtidig er det litt ubeleilig ettersom det har blitt litt farting mellom Oslo og Bergen. Jeg har såvidt kommet i gang, og fått bena på bakken i Bergen, før jeg reiser til Oslo, og vice versa. Det kan bli litt slitsomt, men hvor og når kjærleiken oppstår, er jo ikke alltid lett å kontrollere.
Ellers kan jeg fortelle at jeg har bestemt meg for å avvente med coaching-utdannelsen. Det viser seg at man må jobbe mye med dette både under og etter man er ferdig med kurset. Enten var det sosiologistudiet, eller coachingkurset som måtte settes på vent. Jeg måtte ta et valg, og kom frem til at jeg ville få meg en akademisk utdannelse ved Universitetet, før jeg (evt.) går tilbake til coaching senere.
En annen faktor som spilte inn i denne avgjørelsen, var min egen helse. Den må jeg ivareta, før jeg kan hjelpe andre, og ved å “ta permisjon” fra kurset i London, blir det mindre press og stress i forhold til hva jeg må prestere dette halvåret.
I det siste har det altså vært litt mye som har skjedd. Flytting til Bergen, studier og oppgaveskriving, reising til og fra Oslo, avsluttet kurs i London, og overgang fra en beskyttende boble, til kollektiv og fattig student -tilværelsen. Det meste har vært kjempe gøy, men samtidig har det tatt litt på tror jeg.
I løpet av den siste tiden har jeg merket(/gjort) noe utmattelse, verking, og hodepine. I begynnelsen ignorerte jeg dette. Det skjedde så mye, og jeg ville ikke at det skulle være sant at jeg nå begynte å få symptomer igjen. Nå som jeg endelig var i gang. Symptomene var ikke “ille nok” til at jeg gjorde så mye med det enda. Om det ble for plagsomt på morgenene gikk jeg kjapt gjennom prosessen et par ganger før jeg gikk ut.
Jeg var ikke så konsekvent. Jeg kunne gjort det oftere. Skyldfølelsen er der, og den tynger.
(Det er mange som bruker dette med skyld som et argument mot LP. Det blir helt feil. Det må jeg få sagt. Skyldfølelsen er en irriterende bifaktor som hiver seg med når vi lærer at det nå er oss selv som kan, og skal, ta ansvar for helsa vår. Ansvaret får vi, fordi vi ikke kan ha en coach med oss rundt til alle tider. Det er opp til oss selv hvor mye arbeid vi legger i det, og er vår egen coach. Dette må bli en del av The Lightning Process for at den skal kan være noen vits i å lære vekk.)
Ansvaret vi får er et stort ansvar. Det krever så mye jobb at jeg noen ganger føler for å gi opp. Men konsekvensene av å gi opp, er at jeg havner tilbake på sofaen hjemme hos mine foreldre i Kristiansand og ligger der dag ut, og dag inn. Hvor tid står stille, og den eneste kontakten jeg har med omverdenen er gjennom laptopen.
Aldri i livet om jeg vil tilbake til det.
Det er likevel ikke lett å skulle komme i gang med prosessen igjen, når man tror det hele endelig er automatisert. Samtidig som jeg er så utrolig glad for at jeg har lært LP som jeg alltid kan ha i bakhånd, og som et sikkerhetsnett, skulle jeg så inderlig ønske jeg kunne være frisk konstant, uten å gjøre noe som helst for det.
Den siste tiden har derfor ikke vært så lett, og jeg har vært frustrert og ganske nedfor. Jeg vet jeg bare må komme i gang igjen og gjøre prosessen konsekvent. Det er veldig viktig å ikke slurve unna om man vil være frisk. Det kan ta tid å automatisere. Det vet jeg så godt. Samtidig er jeg i en periode (pit) nå hvor jeg synes det er ganske tøft å jobbe med prosessen, og ta meg selv i nakken. Etter å ha gjort det noen ganger, merker jeg at påståeligheten avtar litt. Det å gjøre prosessen i rykk og napp som jeg har gjort i det siste, er nok ikke helt riktig måte å bruke den på for at den skal bli automatisert.Når jeg får samlet litt mot, og setter inn skuddet igjen, går jeg for tålmodighet og kontinuitet.
Akkurat nå, velger jeg å være i dumpa en liten stund til. Jeg skal reise meg snart, bare gi meg et par dager.
5. Mars, 2009 at 22:32
Hei Marianne.
Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Ønsker deg masse lykke til videre, du vet hva som skal til for å leve det livet du elsker:)Stå på, jeg følger deg via bloggen din.
klem.
8. Mars, 2009 at 21:39
Hei hei:)
Jeg og kjenner igjen det meste her:) Stå på videre du! Det gjør eg og, og det hjelper;) Jeg kikker innom bloggen din av og til. Jeg har også tatt opp igjen studier nå. Klem
11. Mars, 2009 at 15:02
Hei,
Jeg har vært ME syk i mange år og også vært på LP. Veldig mye positivt med prosessen, men du må ikke blame deg selv for tilbakefall.jeg tror personlig ikke at det er noe du gjør…ønsker deg alt godt!
16. Mars, 2009 at 00:02
Kjære Marianne
Det er et stort skritt du har gjort med å gå tilbake til studiene - ut av den beskyttende bobla - som du selv skriver. Det er så lett å ville for mye - helst alt på en gang. Nå vil du være frisk. Men du har rett i at en må være konsekvent med LP: jeg var selv i England på LP-lurs i juni i fjor, og jeg er visst et litt konsekvent menneske (:-)) for jeg gjør fremdeles prosessen hver morgen grundig (gjerne i senga før jeg står opp). Der går jeg igjennom dagen som ligger foran, alle situasjonene som venter (forbereder hjernen). Dette har jeg gjort hele tiden, og jeg trenger det fremdeles. Men siden jeg er så konsekvent så har jeg ikke hatt noen “tilbakefall” i form av utmattelse. Det går ikke så superfort, men gradvis blir jeg bedre og bedre. Jeg er enda ikke tilbake i jobb, men siden jeg tross alt har vært ute av jobb i 5-6 år, så velger jeg å ta tiden til hjelp og bruker mest tida på å trene kroppen opp igjen og møte de utfordringer livet bringer. Vi lærer jo på kurset at LP er hard jobb etterpå. Kanskje nettopp dette med å være konsekvent nok er noe av den harde jobben. Ikke gi seg! Tidligere måtte jeg gjøre LP flere ganger om dagen selv om jeg gjorde den “grundig” hver morra. Nå kan jeg klare meg hele dagen uten flere øvelser til kvelden kommer og jeg bruker LP på å få sove avslappet og godt 
Hadde jeg ikke vært så konsekvent hadde jeg nok fort kjent de gamle symptomene på ME, men jeg sier til meg selv at jeg vil heller gjøre LP hver dag resten av livet og føle meg frisk, enn å ha det slik jeg hadde det før.
Ville bare skrive noen ord til deg, jeg har følgt med på sida di lenge (var selv på LP-kurs sist sommer). Først av alt; Gratulerer med kjæreste! Nyt tida og kos deg som forelsket! Vet selv at det kan være frustrerende med denne avstanden, men prøv likevel å ikke dra fram og tilbake altfor ofte… Eller sørg for å få en god del besøk til Bergen
Vet ikke om dette var til noen hjelp, men jeg håper du kommer deg opp av pit’en snart Det er ikke noe blivende sted! You are a powerful genious! Lykke til:-)
16. Mars, 2009 at 09:36
Hei:)
Godt å lese om andre som må øve videre med lp… jeg legger det helt vekk i perioder jeg, og blir egentlig skuffet når jeg må begynne på an igjen.. vil alt på en gang;) Kanskje jeg må bli mer konsekvent og. Masse lykke til videre alle sammen!!
16. Mars, 2009 at 14:16
Hei alle sammen. Tusen hjertelig takk for forståelse og kommentarer. Det letter litt når jeg leser at andre opplever det samme, selv om jeg skulle ønske det ikke var slik.
Lp-girl; Så gøy at du følger bloggen. Jeg vet hva som skal til ja, og jeg er så glad for at jeg vet det og
Katrine; Det høres ut som vi så og si er i samme båt, med oppstart av studier og dette med at vi begge legger vekk LP’en for en liten stund, til vi må begynne å gjøre den. Vi vil så gjerne at vi skal være fix ferdig friske, og klare til å leve livet for fullt, og da er det nedtur når symptomene sniker seg innpå igjen.Det er kanskje litt mer jobb og besluttsomhet som skal til, enn vi hadde trodd
Men dette skal vi klare! Masse lykke til videre!:)
Lars ; Hei Lars, og takk for kommentar, og forståelse. Det hjelper at du sier det. Jeg tror heller ikke at det er noe man gjør, sånn sett. Men det jeg tror dem mener, er at det er kroppen/hjernen din som gjør dette, og det er deg, ingen andre. I tillegg er dette med at man “gjør” noe en språkbruk, som endrer på en vanlig “belief” om at det er noe som har skjedd med oss, som vi ikke kan noe for, og som vi ikke kan gjøre noe med. Med en gang vi tenker at vi gjør noe selv, kan vi jo stoppe det og, som de sier.
Likevel er det lett å blame seg selv for at man “gjør” seg syk, og det gir jo en kjip skyldfølelse som slenger seg med som denne plagsome bifaktoren.
Tone; Tusen takk for kommentar, og fine ord. Nå skal jeg snart på skolen, og så jeg hadde dårlig tid. Jeg svarer deg når jeg kommer hjem
16. Mars, 2009 at 21:31
hei Marianne,
Jeg håper du ikke presser deg mere enn du klarer…fantastisk at du er tilbake og studerer… kommer til å følge deg videre..ønsker deg alt godt og nyt kjærligheten..
18. Mars, 2009 at 15:29
Tone: Igjen, tusen takk for forståelse og oppmuntring.:)
Og Ttkk for gratulasjon. Neste uke drar jeg faktisk tilbake til Oslo igjen, og blir der litt, før jeg drar hjem til Kr.sand for påske. Jeg vet godt at jeg ikke burde farte så mye over fjell og daler (bokstavelig talt). Det som er tilfellet er at kjæresten jobber fulltid, og jeg tar deltids-studie. Dermed er det aller mest gunstig om jeg kommer til Oslo, har vi funnet ut. Det er rart hvordan akkurat dette med reising er en påkjenning, men lysten bærer langt. Jeg gleder meg til å komme tilbake til Oslo
Det er nok veldig riktig at det er nettopp det å være konsekvent over lang tid, som er den harde jobben med LP. Jeg må innrømme at jeg enda er i “the pit”, og finner ikke helt motivasjonen, men jeg har avtalt en “follow-up-call” med coachen min, og jeg avventer litt til jeg får snakket med henne. Vi skrev et par mailer frem og tilbake, og hun sa hun kunne forstå at jeg var ganske fed up med å gjøre prosessen innen nå. Hun mente den skulle vært automatisert. Det som nok er tilfellet er at jeg saboterer for meg selv, på en eller annen måte. Kanskje jeg ubevisst ikke tør å slippe helt løs, og være frisk? Ikke vet jeg, men vi finner kanskje ut av det på neste samtale
SÅ bra at du klarer å være så konsekvent. Jeg beundrer deg
Du gjør også brain-rehearsals skjønner jeg. Det er stilig hvordan det hele fungerer 
Planen min er å gå gjennom bøker og hefter, og alt for å komme meg på bena igjen etter at jeg har snakket med coachen min.
Lykke til videre med prosessen, og fortsett som du gjør!
18. Mars, 2009 at 20:10
Hei igjen
Håper du finner ut av det sammen med coachen din. Har du prøvd brain rehearsal selv? Jeg føler at det fungerer godt og jeg må ikke gjøre prosessen så mange ganger da, da kan jeg putte inn “alt” i en prosess. I følge det vi lærte så skulle en vel ikke behøve å gjøre LP så lenge etterpå kurset (som hun coachen din påpeker), men jeg tenker heller på hva som er viktig og rett for meg. Og gjør heller LP enn å la være og bli dårligere. Vi hører jo om flere som blir dårligere etter LP etter først ha vært helt friske - kanskje det ikke hadde vært slik om de hadde lært mer å være konsekvente? Jeg vet ikke…kanskje andre vil si det bare er tull. Jeg vet bare hva som funker for meg…
Du finner nok veien ut av pit’en på din måte - Lykke til!
Og kos deg med kjæresten, forstår det er lettest at du drar dit siden han jobber. Og det er jo viktig med positiv input, så ha det fint i Oslo
30. Desember, 2009 at 23:26
Så ålreit å lese! Jeg er i samme situasjon. Hatt ME, eller “gjort” ME, og vært på LP-kurs. Er frisk og går på folkehøyskole nå:) Jeg trenger en påminnelse kjenner jeg. Glemmer litt å bruke LP, og er redd jeg begynner å “produsere” symptomer hver gang jeg er litt sliten.. Jeg synes det er en stor trøst å høre at det er flere i samme situasjon. Kommer til å lese mer fra deg! Kjempe fint at du deler:)
3. Januar, 2010 at 05:15
Hei Sissel!
Takk for kjempehyggelig kommentar! Jeg blir så glad for å høre at bloggen min er til nytte. Det er blant annet for alle i samme situasjon jeg skriver. I en slik treningsprosess som vi er i, hjelper det å høre at det er andre som har det som oss selv. I tillegg kan vi inspirere og oppmuntre hverandre når det trengs!
Kjempegøy å høre at du har blitt frisk og er tilbake på skolebenken! Stå på videre!