Syk av å være for snill?
Hei hei ! 
Jeg har lest noen steder at M.E- rammede gjerne har felles og bestemte personlighetstrekk. Dette er jeg litt nysgjerrig på. LP- coachen min i London fortalte meg at deres (LP-practitioners) felles oppfatning av M.E syke, var at de var “highly intelligent”, som hun sa.
I tillegg har jeg lest at det også er andre personlighetstrekk man ofte finner hos M.E- syke. Mellommenneskelig intelligente, følsomme/varme, “sårbare”, stor empatisk evne, perfeksjonister (eks. har vanskelig for å slutte på en oppgave om den ikke er helt ferdig/bra nok), og de har som regel høy selvinnsikt.
Dette er ting jeg har lest og hørt fra ulike kilder, og “I stand corrected” som det heter.
Vegard B.Wyller, nevner dette såvidt i denne artikkelen, der han sier at forskning viser at M.E- syke gjerne har bestemte personlighetstrekk som kan være utløsende faktorer i tillegg til andre ting.
Som sagt er jeg veldig nysgjerrig på dette, og bruker derfor bloggen min i et forsøk på å høre hva dere “der ute” tror/ mener om denne sammenhengen.
Om du har hatt/har M.E - er dette personlighetstrekk som særlig gjelder for deg? Er det ikke det? Dersom du som leser ikke personlig har erfaring med M.E, men kjenner eller vet om noen med M.E - er dette trekk ved denne personen som passer?
Håper du som leser kunne tatt deg tid til å svare kort på dette. Et aldri så lite “ja” eller “nei” i kommentarfeltet er mer enn nok!
På forhånd takk
28. Mai, 2009 at 19:01
Jeg må nok si at det stemmer godt overens med mitt liv. Har alltid vært overstrukturert, arbeidsom, måtte være bra eller best, samtidig som jeg holdt alt av problemer og følelser skjult. Vil ikke vise omverden at jeg også kunne være svak.
28. Mai, 2009 at 22:39
Hei
Dette har jeg også tenkt på. Alt du beskriver passer bra for meg. Jeg fikk ME etter utbrenthet og kyssesyke.
Hilsen suerte
PS: Stå på videre med LP-jobbingen, så kommer du i mål til slutt!! Lykke til videre.
29. Mai, 2009 at 08:07
Jepp! Stemmer på en prikk. Alltid tenkt at det er en del av årsaken:)Men dette er forandret på nå, for så lenge en er bevisst på det kan det også endres mener jeg:))
Lykke til videre:))
29. Mai, 2009 at 12:58
Personlig tror jeg kanskje at de som kjenner seg mest igjen her, er de som kan ha best effekt av LP også…?
Se De Meirleirs konklusjon her ang at pasienter søker mot de behandlingsformer som er riktigst for seg: http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/19440108?ordinalpos=1&itool=EntrezSystem2.PEntrez.Pubmed.Pubmed_ResultsPanel.Pubmed_DefaultReportPanel.Pubmed_RVDocSum
29. Mai, 2009 at 13:00
Og, nei, jeg kjenner meg ikke spesielt igjen. For meg er det stor forskjell på å være flink fordi du har naturlige evner og på å ha den personlighetstypen at du må strebe etter å være flink i alt og dermed “jobber deg i hel”.
29. Mai, 2009 at 15:37
jeg tror ikke på det at personlighetstrekk utløser ME…men at det er en genetisk faktor er ganske sikkert..jeg synes det å snakke om personlighet som basis er å psykosomatisere en fysisk lidelse…men personlighet kan spille inn når man skal forsøke å mestre sykdommen…
29. Mai, 2009 at 17:01
Nei, kjenner ikke igjen personlighetstrekkene som beskrives. Dessuten er det avfeid som floskel av en del forskere. Men, det passer inn i teorier der de skal psykologisere sykdommen for å plassere kvinnesykdommer inn i psykiatrien. Det er verdt å merke seg kanskje?
De kvinnene som mest assosierer seg med “beskrivelsen” av karaktertrekk knyttet til ME, er kanskje de kvinnene som lettest tror på at deres egen psyke holder dem “nede”. Kanskje.
31. Mai, 2009 at 13:14
Heisann:)
Nei, jeg tror ikke på denne teorien.
1. Juni, 2009 at 12:08
Jeg tror at noe av grunnen til at dette ofte ble sagt for en stund siden, var at den skulle forklare personer som ikke er rammet av ME (feks media) at ME ikke har noe med latskap å gjøre. For folk som aldri har opplevd denne sykdommen, kan det være uforståelig at man kan bli så begrenset, og derfor var det viktig for mange å understreke at dette rammet også veldig dyktige og arbeidsomme personer.
At vi gjør oss selv syke ved å ha en bestemt personlighet føler jeg ikke har noe med ME å gjøre. De ME-syke er nok like gjennomsnittelig som resten av befolkningen, det er alle mulige personligheter som blir rammet.
1. Juni, 2009 at 18:13
Takk for innspill alle sammen!
Selv klarer jeg ikke tro noe enten den ene eller den andre veien, før noe er bevist ved forskning. Likevel synes jeg det var interessant, ettersom ME har vist seg å være en stress-relatert sykdom (i følge det jeg har hørt, og lest).
Det jeg selv tenkte i forhold til ME, og personlighetstrekk, var at “perfeksjonisme” i et samfunn hvor vi aldri når nokpunktet, kanskje for noen mennesketyper som gjerne har en kombinasjon av å være “for” snille, som vil oppnå “perfekthet”(eks perfekte vertinne), og samtidig er “følelsesnær”/”sårbare”, kan bidra til en hyppig(ere) utskillelse av adrenalin? Jeg vet ikke.
Samtidig er det jo, som det står i kommentaren ovenfor, alle mulige personligheter som blir rammet av ME!
Interessant også dette med at de som velger LP som velger det fordi det er riktigst for dem. Etter å ha gått på kurs, så har jeg ikke personlig troen på at det kun har effekt på noen mennesketyper, ettersom de fleste av våre hjerner er bygget opp helt likt.
Likevel ligger det kanskje noe i det at de fleste som får effekt av LP har valgt dette som passer for dem..
hmm
1. Juni, 2009 at 22:24
Hei Marianne,
jeg tror nok vi må innse at ME er blitt en sekkepost med mange ulike pasienter; alt fra lettere psykiske lidelser til alvorlig nevro-immun sykdom…og desverre er det sånn at offentlige helsevesen i hele verden behandler disse som en pasient gruppe..og heller ikke bruker en eneste krone på bio-medisinsk forskning for å korrekt diagnostisere de ulike pasientene…og gi rett pasient rett behandling…det er dette som er en tragedie for alle de som ikke blir bedre/friske av LP og andre “alternative” behandlingsformer…
2. Juni, 2009 at 14:36
“Etter å ha gått på kurs, så har jeg ikke personlig troen på at det kun har effekt på noen mennesketyper, ettersom de fleste av våre hjerner er bygget opp helt likt.”
…men for å snu på det litt… Kanskje noen mennesketypers ME-symptomer kommer på grunn av stress, mens andre har underliggende fysiske ting som hovedårsak? Da er det jo logisk at de med stress-sykdom får hjelp mens de andre ikke. Selv om hjernene er identiske…?
2. Juni, 2009 at 14:36
Har du fått med deg Kenny De Meirleirs offentliggjøring av forskning siste dagene? Se feks denne:
http://www.telegraph.co.uk/health/5407749/ME-Proof-that-it-isnt-all-in-the-mind.html
6. Juni, 2009 at 22:57
Jeg kjenner meg veldig godt igjen i karaktertrekkene du beskriver, og mener selv at de har vært betingelsene for at jeg fikk ME da jeg kom i en livssituasjon hvor jeg ble satt ekstremt på strekk. Liten kommentar: Perfeksjonisme er å strekke seg etter å gjøre en jobb godt uansett hvor “flink” man er i utgangspunktet - det går alltid an å strekke seg lenger - (en her som hørtes ut som å tolke det som å prøve å få til å være noe man ikke er). Jeg har så sterk vilje i forhold til det jeg syns er viktig her i verden og til mine visjoner - og så mye mindre evne til å respektere grensen mine. Og utpreget stor evne til sensitivitet og innlevelse og empati og å bruke energi på å leve meg inn i andre. (Det kan jo høres veldig positivt ut, men det funker jo altså ikke når dette mønsteret blir for sterkt.)
Jeg mener likevel ME blir en somatisk tilstand fordi stressreaksjonene virker inn på hele fysiologien - og de somatiske symptomene blir helt reelle. Slik er det jo også med masse andre tilstander vi kaller somatiske - vi sier jo ikke at hjerte-kar problemer er en psykiatrisk lidelse!
Så tror jeg det kan være mange forskjellige ting som utløser ME - sikkert også helt fysiske ting - tenk for eksempel på dem som fikk det etter vanninfeksjonen i Bergen. (Men hvem vet om de var “på strekk” i sin livssituasjon også og derfor ekstra sårbare?) Jeg har ingen kunnskap om det er slike sammenhenger. Men jeg har en overbevisning om at kropp og sinn fungerer som ent helhetlig system.
Alt godt til dere alle fra meg
7. Juni, 2009 at 13:18
Nei, det var ikke meningen å tolke det sånn fra min side. De fleste “strebere” er veldig flinke mennesker i utgangspunktet. Men det jeg mente var at ikke nødvendigvis er slik at alle som er flinke er strebere. Det blir noe annet.
7. Juni, 2009 at 14:31
Åja. Da forstår jeg deg om dette med perfeksjonisme. Jeg tenker at siden ME er et økende fenomen i verden - og visst spesielt i Japan? - er det vanskelig å ikke sette det i noen slags sammenheng med den moderne livsstilen med bombaredementer av stimuli og krav og ekstremt tempo og skiftninger i fokus. At vi ikke har forandret oss nok siden steinalderen til å takle dette og at det gjør systemene våre stress-sårbare (og kan føre til mange slags lidelser)høres logisk ut for meg - og det er jo heller ikke noe som kan kalles psykisk eller psykiatrisk lidelse? Jeg er imponert, jeg, over alle jeg leser her og i lp-forum og menin - som virkelig forsøker å finne balanser og jeg tror vi på mange måter er en gruppe som fronter et paradigmeskifte (skifte av trossystem) i helsevesenet og synet på sammenhengen kropp-sinn. (Synd med omkostningene det har for oss personlig, selvfølgelig!)
Takk til deg, Marianne, for dette forumet.
7. Juni, 2009 at 16:11
Vi har kanskje en del mer stimuli etc i dag enn for noen tusen år siden. Men før hadde de jo annen type stress. Farer rundt seg… Tanken på om de klarte å skaffe nok mat og klær til seg og sine kjære… Kjære som var i krig eller ute på farlig jakt/fangst, som man ikke visste om ville komme hjem i god behold etc etc.
Selv om det er annerledes type stress, så tror jeg ikke mengden stresspåvirkning er så forskjellig i dag og før.
8. Juni, 2009 at 16:33
Takk for innspill igjen!
Det er spennende å lese hva dere tenker, tror og mener om dette tema.
Personlig synes jeg dette med paradigmeskifte i helsevesen er veldig interessant, og jeg tror det er viktig at vi får mer fokus på sammenhengen mellom kropp og sinn i dette moderne samfunnet som utvikler seg raskere enn vi selv gjør.
Jeg har også tenkt på dette som han/hun ovenfor nevner om at det tidligere må ha vært veldig stressende for mennesket under krig, og sult. Det er kanskje en annen form for stress? Men hvordan?
En ting jeg kan komme på som skiller disse formene, er kravet til mennesket, forventningene. Tidligere var stresset relatert til det som skjedde utad; Bekymringer for mat, familien, overlevelse. I dag er kanskje stresset relatert til forventninger rettet innad. Rettet mot en selv. Vår verste kritiker er som kjent oss selv. Det er som om vi har en kritiker som driver oss til å gjøre som er forventet. Denne selvkritikeren tror jeg er et slags redskap i overlevelsemekanikken.
Det er veldig viktig for et menneske å ha tilhørighet og oppnå aksept fra mennesker rundt seg. På mange måter er vi avhengige av andre mennesker for å overleve. En indre kritiker passer kanskje på at vi faktisk ikke gjør noe som ikke er akspetert.
For å tilhøre en mer eller mindre homogent samfunn som vesten, gjør man gjerne det som trengs for å passe inn.
I dagens vestlige samfunn, legges lista stadig høyere, og det blir et jag følge etter. Mange faller av, og mange blir deprimerte og klarer ikke å holde følge.
Dette blir kanskje litt søkt av meg, men jeg slenger bare ut litt tankespinn her.
For noen mennesker blir kanskje denne kritikeren ekstrem, og til og med destruktiv. Den blir som en fiende i stedet for en hjelper.
Uansett, så tror jeg ME som sagt er en kombinasjon av ulike årsaker. Men kanskje vi ikke er like rustet for hverken psykiske eller fysiske påkjenninger når vi er under press og stress. Ikke vet jeg, men det er lov å undre.
22. Juni, 2009 at 13:01
Håper det er ok at jeg legger ut en link til opprop om midler til forskning på ME:
http://opprop.no/opprop.php?id=meopprop
Jo før vi finner ut av hva som er årsaken, jo raskere kan vi finne ut av hva som kan bli løsningen for hvert enkelt.
6. Juli, 2009 at 10:12
hvordan går det med deg nå, Marianne?Håper du er frisk og rask og nyter ferien!
Klem Siv
6. Juli, 2009 at 21:52
Hei Marianne,
Jeg har lest gjennom rubb og stubb av bloggen din og hatt en fin tid her inne. Stop it! ga meg også en god latter; så nå skal jeg leve lenge!
Jeg ser at du har slitt litt en periode; det ser ut som om du har en slags indre konflikt? Ønsker å gjøre Lp, men gjør det likevel ikke?
Jeg la merke til at du i et innlegg et annet sted skrev til en som slet med å gjøre prosessen ofte nok, at det kan hende var en ide å tenke “flyt og glede, med et stort smil” og ikke “må, bør, ikke flink nok, skulle ha” når det kommer til å gjøre prosessen.
Kan hende er det der du er? Driver med perfeksjonisme, som skaper stress i deg og som i siste omgang skaper en indre konflikt?
Når det kommer til “å være snill”, som dette innlegget handler om, så tror jeg mange vil kjenne seg igjen. Eller kan hende er det “flink” man er? Flink til å passe på andre, ønske om å bli sett, bli verdsatt, være perfekt? For man skal ikke bare være snill; nei man skal være VELDIG snill. Man skal være perfekt i sin snillhet og gjøre ting som kanskje ikke helt kjennes greit ut i magen
Jeg har hatt ME, gått på Lp-kurs hos Live, utdannet lege og skal nå begynne på kurs i London hos PP institute.
Jeg hadde satt svært stor pris på om jeg kunne ha stilt deg et par praktiske spørsmål på mail, om du har vil. Om du ikke vil, lever jeg fint med det også
Lykke til videre; ta ansvar for å ha det godt, på alle måter. Det fortjener du.
Det er lov til ikke å fikse alt!
7. Juli, 2009 at 17:14
Jeg har en venninne som ble “syk av å være for snill”. Overutviklede empatiske evner, mener jeg psykologen kalte det. Men hun fikk diagnosen utbrenthet, ikke ME. Og hadde ganske annerledes symptomer enn det som jeg har forstått er typisk for ME…
Poenget i historien om min venninne, er at hun ble rådet til å skifte beite jobbmessig. Og at hun da skulle styre unna alt som hadde med omsorg yrkesmessig å gjøre. Derfor er noe av det jeg undrer meg litt over med folk som har blitt bedre av LP og mener at de har vært syke pga personlighetstrekk, stress eller av å være snill/flink at de velger å selv bli Coacher med argument i at de “vil hjelpe andre”. Blir ikke dette å gå rett i en felle som understreker det personlighetstrekket som de mener de har blitt syke av i utgangspunktet?
Noen som føler seg kallet til å svare på dette?
8. Juli, 2009 at 13:52
Siv:
Hei!
Det går ganske bra, takk!:) Jeg skal skrive en oppdatering i løpet av denne uken. Så hyggelig at du enda følger med meg.
Klem
Maria:
Takk for et kjempe fint innlegg, og “pointers”. Nå har jeg somlet litt med å oppdatere på denne bloggen. I det siste ukene har jeg kommet litt igang med LP igjen. Det er nok riktig det du sier om at jeg tenkte veldig “skal, bør, må” osv, og da gjerne i forhold til hva andre forventet av meg. Jeg tok meg selv i å nesten føle jeg måtte gjøre det fordi andre forventet at jeg skulle være frisk, og at jeg var bare giddalaus om jeg ikke gjorde LP. Og ja, i tillegg så driver jeg med perfeksjonisme. Min coach har sagt jeg må bruke LP på det og, og det vil jeg, etter at jeg har fått det andre på plass.
Jeg har nk også hatt en indre konflikt ja. Jeg har lurt på hva det er som har holdt meg igjen. Det var noe av grunnen til at jeg ringte coachen min i London. Jeg ble ikke så veldig mye klokere på akkurat det punktet.
Det ligger kanskje i at jeg etter å ha jobbet et halvt år med LP har erfart symptomer om jeg ikke gjør det nok, og at det endret litt på min “belief” om at jeg var frisk-frisk. Jeg var frisk når jeg gjorde LP, men uten å gjøre det kom symptomene snikende. Vi lærte på kurset at det for noen tar lengre tid enn for andre. Jeg sluttet vel litt med LP uten å “dra ut røttene på buskaset”, slik at stiene/veiene jeg hadde laget grodde igjen raskt.
Uansett, dette tror jeg igjen har gjort meg redd for å gå ut og si jeg er frisk og komme fullt tilbake til livet med ansvar, forpliktelser, og forventninger ettersom jeg enda må jobbe med LP. Den dagen jeg føler alt er automatisert, og at jeg er frisk uten å måtte jobbe med LP hver dag, DA vil jeg få meg deltidsjobb og og gå tilbake til fulltidstudie
Skal fortelle mer om hvordan det har gått etter at jeg har gjort LP igjen i neste oppdatering
Ellers er jeg mer enn glad for å svare på spørsmål på mail. Bare glad jeg kan være til hjelp!
Mailaddressen min finner du på Me, Myself and Why -siden.
Takk igjen for fint innlegg.
Marianne
Anonym:
Hei, og takk for innlegg.
Veldig interessant tema du tar opp.
Mitt svar til dette er at man på det tredagers LP-kurset lærer en teknikk som først og fremst skal hjelpe deg å bli kvitt M.E (om det er derfor man tar kurset). LP-teknikken kan også hjelpe deg mestre andre situasjoner, og begrensninger/hindringer som gjør at man ikke er det beste man kan være.
Det som er viktig er at de som har tatt kurset jobber med seg selv først og fremst. Når og om de føler seg klare og trygge på at de er fullstendig friske og kan mestre livet igjen har de kapasitet til å være en utmerket coach. Dette er både fordi de har erfaring og vet at det de lærer bort funker, men også fordi de har et redskap som kan hjelpe dem med de perfeksjonistmønster, den (over)empatien, og annen adferd som er unyttig for dem i et slikt yrke.
I tillegg vil man på utdanningskurset hos Phil Parkers Traaining Institute lære enda flere teknikker som hjelper deg som coach å tilegne deg de sinnstilstandene og dermed den adferden som er best for både deg selv og klienten.
En coach skal være profesjonell, og ikke bli for knyttet til klienten. Det er også det som er best for begge parter.
Jeg tror det er en viss forskjell på sykepleiere f.eks og (livs-/LP)coacher. Sykepleiere flest er omsorgsfulle, empatiske og engasjerte når de hjelper mennesker. I Norge er det også veldig mange pasienter pr. pasient, og sykepleieren blir overveldet med arbeid og omsorg hun/han skal gi.
I tillegg kjenner sykepleiere flest ikke til teknikkene og utdanningen man får for å bli coach ved PPTI. Disse teknikkene hjelper deg å beholde roen, gleden og engasjementet ved å være coach, uten at det tærer på deg som “omsorgsmenneske”.
9. Juli, 2009 at 14:29
Jeg har nettopp lest en bok om hvordan toppidrettsfolk tenker om mental trening. De råder vel over noe av den ypperste fagkunnskapen på dette feltet. Jeg opplever det de sier om nødvendigheten av kontinuerlig mental trening som relevant kunnskap for meg. De sier at “Negative tanker kommer på brede motorveier. Vi må selv lære å lete etter positive tanker på små stier i skogen. Men det en trener på blir en bedre til - trening hjelper.” Så blir de små stiene mer oppgått og lettere tilgjengelige. Jeg tror at det ikke er så enkelt for oss alle å opprette nye nervebaner som helt overstyrer de gamle. Det er så mange betingelser som også trigger de gamle.
For min egen del tenker jeg at det er naturlig at jeg må fortsette å gjøre LP, at det ikke blir så automatisert at det ikke trenger vedlikehold. Når Ole Einar Bjørndalen må drive mental trening hver dag og hele tiden, så er det vel ikke så rart om dette gjelder for andre også. I alle fall gjelder det tydeligvis for meg! Det betyr ikke at jeg ikke regner med å bli stadig bedre og til og med forhåpentlig symptomfri.
Fortsatt god sommer til Marianne og andre som leser.
14. Juli, 2009 at 14:32
Tusen takk for dette! Det er så viktig å vedlikeholde positive mønster når de negative og unyttige tankemønstrene kommer på brede motorveier.
Jeg ble inspirert, og har som intensjon å stoppe meg selv oftere når jeg merker jeg er på motorveien!
Ha en kjempe fin sommer du og, og takk for innlegg
27. August, 2009 at 02:10
Hei:) Jeg har ME og er akuratt slik som du beskriver, bortsett fra at jeg føler meg ikke høyt innteligent. Ellers stemmer alt!! Ble utrolig rørt nå!:)
9. September, 2009 at 13:24
Dette med å være snill, helst altfor snill og alltid sette andre før seg selv kan gjøre at man ikke tar hensyn til egne behov og grensesetting, noe som igjen kan svekke immunforsvaret og føre til sykdom. Jeg tror ikke alene “naiv snillisme” fører til sykdom, men blir man først syk, så tar man seg sammen og presser seg i stedet for å sette ned foten og få den avlastningen man trenger.
Kan forresten nevne at amalgamforgiftning og flåttinfeksjon i salig blanding er hovedproblemene mine og min hovedårsak til ME.
Kjenner meg igjen i beskrivelsen din, men jeg har blitt flink til å sette grenser og tenke at “jeg bestemmer” og at “jeg er kapteinen på min skute”
LYKKE TIL!
9. September, 2009 at 19:09
Ja, jeg har vært både snill og flink.. Kan nok være at det har vært en medvirkende årsak. Men tror også det er andre ting som er like medvirkende (som jeg ikke trenger å gå innpå her)
1. November, 2009 at 10:21
Datteren min har me og dette er en beskrivelse av hennes personlighet. Jeg orket ikke lese alle kommentarene over:-) Jeg tror ikke personlighetstrekkene er årsaken til at datteren min ble syk, men desverre er personligheten hennes med på å gjøre enkelte dager vanskeligere. Forventninger og press utenfra gjør at den snille, flinke og intelligente jenta trekker i strikken sin og blir dårligere i sykdommen. For meg som pårørende har dette vært viktig! Det er snakk om å skåne mot alle forventningene, både de som er ekte og de vi “føler” er der. Selv om man er fysisk syk,(noe jeg ikke er i tvil om et sekund) betyr ikke det at man kan legge alle psykiske faktorer på hyllen. Vi er hele mennesker!
4. Desember, 2009 at 20:22
Du har så rett. Vi er hele mennesker, og flere faktorer spiller inn på vår tilværelse.
Disse forventningene jeg har til meg selv og de jeg opplever utenfra har jeg lært å takle på en helt annen måte enn hva jeg gjorde før jeg ble syk. Det er faktisk en lærdom jeg ikke ville vært foruten, selv om jeg lærte den “the hard way”. Jeg jobber med det, og lærer enda.
Håper datteren din og etterhvert vil finne en balansegang, og være snill mot seg selv ved å slakke litt på forventningene, og skille mellom nyttige og unyttige krav til seg selv.
Ønsker deg og datteren din alt godt videre.
Marianne
1. Januar, 2010 at 19:24
Her har ME og fikk det av vaksinen, så det er ikke min personlighet som har gjort meg sjuk. Men jeg tror likevel at min iver til å duge til noe, på tross av at jeg er sjuk, gjør at jeg alltid strekker meg lenger enn jeg burde.
3. Januar, 2010 at 05:09
Hei Nina Lise
Takk for innspill. Kan jeg få lov til å spørre hvilken vaksine det var du tok, som gjorde deg syk?
Det å strekke seg for langt er jo ikke bra om man skal bli kvitt denne sykdommen til syvende og sist. Det sa legen min til meg. Jeg vet veldig godt hvor irriterende det er å måtte begrense seg og dermed føle at man ikke gjør noen nytte for seg.
Ønsker deg alt godt videre, og lykke til med begrensnings-disiplinen