Nytt år, nye utfordringer
Da var jeg omsider kommet meg tilbake til Bergen etter en lang og uproduktiv ferie. De siste to ukene har jeg vært i Oslo på besøk hos mine brødre. Jeg har og en del venner i Oslo og har vært sosial og truffet venner ofte.
Gjør enda litt LP når det trengs, men formen er som regel akkurat god nok til at jeg kommer meg ut en liten tur. Dermed blir det ikke alltid LP når jeg bør, men jeg må si jeg har reflektert noen ganger over hvor bra det er at jeg faktisk kan bevege meg rundt en del uten at jeg trenger å gjøre LP eller bli helt slått ut. Det skaper optimisme for fremtiden.
Kroppen min har også gjennomgått to påkjenninger den siste tiden; mitt første allergiutbrudd noengang (mot støv/kattehår), samt omgangsyka. Lå rett ut, men har kommet meg kjapt etter begge delene. Skal likevel innrømme noen små bekymringstanker ift. M.E snek seg inn i blant.
På alle områder bortsett fra (å ha en tipptopp) helse, behandler livet meg veldig bra. Gleder meg både til det ene og det andre, og jeg er overbevist om at dette har en effekt på helsa. 
Både takket være LP som sikkerhetsnett og en del sykdomserfaring har jeg nå blitt litt mindre pysete ift. hva jeg begir meg ut på av diverse utfordringer. Før unngikk jeg f.eks for å si ja til å bli med innom en ekstra butikk på vei hjem, eller gå i trapper når det ikke var heis. Nå har jeg skjønt at jeg tåler mer, og er ikke redd for å strekke grensa litt.
Jeg vil ooog være med og leke i snøen, og har bestemt meg for å hive meg ut på min største fysiske utfordring siden jeg fikk diagnosen; nemlig en dag på snowboard! 
Planen er å kjøre på med LP, og NLP-teknikkene “brain rehearsal” og “futurepacing” både før og etter jeg skal i bakken.
Både ho mor og han far var sjokkert/glade da jeg ringte hjem og spurte om de kunne ta med seg snowboard og støvler til meg. Om ikke dette er en slags milepæl så vet ikke jeg
Tut og kjør!
4. Februar, 2010 at 15:38
Hei Marianne
Det har vært en sann glede å lese gjennom bloggen din fra du var på LP kurs..Jeg kjenner meg så godt igjen i så mye
selv om jeg har valgt å ikke skrive eller snakke om det, fordi jeg ikke vil ha fokus på ME/sykdom. Er jeg jo som deg i pitten, jeg gjør tvil og jeg sliter
selv om jeg også vet at jeg kan, og vet at LP gjør meg bedre. Så hvorfor driver vi å plager oss selv med denne manglende troen på det…vi er rare..gleder meg stort å lese at du gjør det så fantastiks nå…du vil kanskje tenke “fantastisk” ??? ja jo jeg er jo bedre , men ??? eller er du kommet over det :-)) bare kjenner igjen tankegangen..og håper du trekker på smilebånde og gjenkjenner deg i noe av det jeg skriver..:-) Gleder meg med deg…nå må jeg løpe, har en jobb å gjøre…den heter LP .:-)
Klem Gry
15. Februar, 2010 at 16:53
Hei Gry:)
Takk for kjempehyggelig kommentar! Jeg er veldig glad for å høre at du likte å lese bloggen. Jeg deler mine erfaringer rundt dette blant annet fordi det er så lite stoff å finne på nettet om hvordan det går med de som har tatt kurset i ettertid. Og jeg tror det er viktig at vi tillater oss å ikke “gjøre perfekt” hele tiden, men likevel jobber mot en bedre tilværelse. Det er en “reise” med flere opp- og nedturer. Det å vite at andre sliter litt i blant også, tror jeg kan bidra til å holde motivasjoenen oppe
Men den er fantastisk i forhold til før!
Jeg kjente meg igjen i det du skrev ja. Det er vel perfeksjonistmønsteret som slår inn når man tenker at “fantastisk” ikke akkurat beskriver min funksjonsmessige tilværelse.
Lykke til videre med treningen, Gry! Du går også riktig vei
Klem, Marianne