Hei alle sammen

Nå er høsten her med all dens karakter og budskap. Regn, blader, fine farger og forkjølelser alle veier.

For første gang på veldig lenge har jeg selv blitt forkjøla. Hele forrige snørr-sesong var jeg bare inne og godt skjermet, men denne gangen har jeg utsatt meg selv for både hosting, nysing og andre former for dråpesmitte der ute i det fri.

Grunnen til at jeg synes en aldri så simpel forkjølelse er noe å fortelle om, er jo fordi jeg merker litt hvordan det er å være sliten i kroppen igjen, og generelt noen hakk lenger ned på funksjonsnivået. Er rart, og jeg merker at jeg er litt oppmerksom på hvordan jeg føler meg til en hver tid.

Hva som var “normalt sliten” og hva som var “ME-slitenhet”, var litt vanskelig å skille i begynnelsen. Vi lærte om dette på kurset, hvor vi ble fortalt at vi ganske raskt ville lære oss forskjellen.

Parker forklarer på oppfølgings-cd’en hvordan vi ved å trene/bruke prosessen konsekvent, vil oppleve at den etterhvert skjer automatisk. Det kan sammenlignes litt med å lære å sykle. Vi kan føle vi mestrer det bra, men likevel vil det komme humper, og svinger, hvor vi må skjerpe konsentrasjonen , og lære hvordan vi skal takle. Forkjølelsen er en liten hump, hvor jeg må holde hendene godt festet på styret. 

ME-syke har en tendens til å følge veldig med på seg selv i forhold til symptomer har jeg lært (og merket). Da vi var på kurset husker jeg Maxine snakket om nettopp dette og forberedte oss på at det var helt normalt å bli syk av og til. De som tidligere har hatt ME, kan finne på å bli litt engstelige, da bl.a noe av den slitenheten som kan komme med forkjølelse, vil minne om ME.

Jeg er glad vi snakket om dette på kurset, for hvis ikke hadde jeg kanskje gått i den fellen av å tro at noe var gæli. Nå tar jeg det med knusende ro, og vet at det går over like raskt for meg som for alle andre.

Det er faktisk litt gøy å være “helt vanlig syk”

Del dette

Nå er det gått hele 2 måneder siden jeg var på kurset! Det er utrolig. Denne gangen føles det ut som det er lenge siden jeg var der, utenfor inngangen til klinikken. Nervøs, utmattet og full av forventninger.

2 måneder etter kurset er jeg er fortsatt frisk og har gjort masse den siste måneden.

Jeg har reist både til Oslo, og til London hvor jeg har gått på kurs. Hjemme har jeg vært mye på skolen/Universitetet, og vært masse sammen med venner og familie, både på kino, caféer, fest, middager og diverse koselige “aktiviteter” . Jeg er veldig fornøyd med den nye tilværelsen. Eller rettere sagt; jeg er fornøyd med å være tilbake til livet som jeg kjente det. 

Likevel har ikke alt vært som en dans på roser.. Jeg har hatt dager jeg følte meg helt frisk, og dager jeg ikke var helt i toppform. Dagene som var litt tyngre, var selvfølgelig dagene jeg aller helst burde gjøre prosessen. Flere ganger tenkte jeg at det ikke gjorde noe om jeg var “litt sliten”, eller litt svimmel den dagen. Jeg hadde det “greit nok”, og fant på andre ting istedet for å gjøre prosessen. Er nesten litt som å utsette joggeturen

Det gikk flere dager hvor jeg ikke gjorde den, og de siste dagene merket jeg at jeg ikke var der jeg skulle være. Jeg var både giddalaus, slapp og hadde ingen motivasjon.

Jeg begynte etterhvert å tenke på det vi lærte om å ta ansvar for oss selv, og at det faktisk er vi selv som sitter i “førersetet”. Mitt liv er mitt ansvar, og det er kun jeg som kan ta de valgene jeg tar.

Et passende lite sitat:

One day Alice came to a fork in the road and saw a Chehsire cat in a tree.

“Which road do I take?” she asked.

“Where do you want to go?” was his response.

“I don’t know,” Alice answered.

“Then”, said the cat, “It doesn’t matter”..

It does matter! Jeg vil være frisk

Som dere skjønner, stod jeg litt fast, og trengte en liten Chehsirekatt å snakke med selv. Dermed tok jeg kontakt med coachen min fra kurset, Maxine Henk.

I går hadde jeg en lang prat med henne, og jeg er nå utrolig glad for at jeg ringte. Hun stilte meg noen spørsmål, som jeg ikke så komme, og hun fikk meg til å tenke over både det ene og det andre. Jeg måtte virkelig gå inn i meg selv. Hun tok meg også gjennom prosessen, og forklarte meg det jeg lurte på.

Alt i alt var det en motivarende samtale, og skal ikke nøle med å ringe henne igjen om jeg trenger det.

Grunnen til at jeg forteller om dette, er for å gi et balansert bilde av “livet etter” The Lightning Process. Det krever jobb, og pågangsmot. Man må ha et sterkt ønske om å bli frisk, og noen ganger er det lett å falle tilbake i gamle spor som lenge har vært dominerende.

Jeg tar et aktivt valg atter en gang. Prosessen gjør jeg hver gang jeg trenger det, og gir meg ikke før hjernen min kun vet hva det vil si å være frisk!

Nå skal jeg lage pizza og se på film

Ha en videre fantastisk uke!

Del dette