Skal innrømme med en gang at jeg har ikke “reist meg” helt, og startet opp med å gjøre prosessen jevnlig. Jeg har ikke noe godt svar på hvorfor, men ved å prøve å se dette i perspektiv, har jeg gjort meg opp noen tanker og teorier rundt hva som skjer.

1) Jeg er lei av, og frykter skuffelsen hver gang jeg kjenner syptomer komme tilbake, etter å ha jobbet med prosessen. Det jeg nok gjør “feil” er å gjøre den mye i perioder, og stopper opp når jeg føler meg bra. Jeg fortsetter som vanlig, uten å gjøre prosessen på en stund, og da opplever jeg til slutt “krasjperioder”.

2) Jeg er kanskje ubevisst “redd” for å være helt frisk, p.g.a de eksterne forventningene det medfører. Forventningene “slapp jeg unna” etter at legene omsider fikk stilt en diagnose, og jeg hadde bevis for at jeg var syk.

Saboterer jeg ubevisst for meg selv? Det tror jeg, og det kan godt være, men jeg klarer ikke helt å peke på hvordan.

3) Det er nå gått snart åtte måneder siden jeg var på kurs. Mye av det vi lærte rundt selve prosessen har jeg ikke like klart for meg lenger, og mye er kanskje glemt? Altså, er jeg kanskje ikke like bevisst på uheldige mønster o.l.

Til tross for at jeg ikke gjør hele prosessen jevnlig, skal det likevel sies at jeg har gjort første delen av prosessen en god del. Den er kjapp, og kan gjøres overalt og når som helst. Den krever også mindre konsentrasjon. Dette har hatt effekt der og da, og jeg merker at mer er automatisert enn jeg har trodd.

Om et par uker skal jeg ha en follow up call med coachen min, Maxine Henk igjen. Hun kan hjelpe meg å se de adferd-, og tankemønster som jeg skjønner jeg har falt litt tilbake i. Det er ikke alltid like lett å se dem selv.

Planen min er, at jeg etter å ha pratet med henne, skal hente frem kursmappe, LP- cd’er og alt jeg kan finne av suksesshistorier. Jeg har troa på at jeg skal få troa igjen

Del dette

Hei igjen.

Nå har jeg kommet i gang med studier og det er gøy å være student igjen, i den grad jeg har vært det. Jeg tar bare ett fag (vanlig med to fag) dette semesteret ettersom jeg gikk på kurs i London i tillegg. Baktanken var å ikke påta meg for mye i det jeg skulle “tilbake til livet”.

Jeg har og fått meg kjæreste, som bor i Oslo. Det er kjempekoselig, og jeg har det veldig fint når jeg er på besøk. Samtidig er det litt ubeleilig ettersom det har blitt litt farting mellom Oslo og Bergen. Jeg har såvidt kommet i gang, og fått bena på bakken i Bergen, før jeg reiser til Oslo, og vice versa. Det kan bli litt slitsomt, men hvor og når kjærleiken oppstår, er jo ikke alltid lett å kontrollere.

Ellers kan jeg fortelle at jeg har bestemt meg for å avvente med coaching-utdannelsen. Det viser seg at man må jobbe mye med dette både under og etter man er ferdig med kurset. Enten var det sosiologistudiet, eller coachingkurset som måtte settes på vent. Jeg måtte ta et valg, og kom frem til at jeg ville få meg en akademisk utdannelse ved Universitetet, før jeg (evt.) går tilbake til coaching senere.

En annen faktor som spilte inn i denne avgjørelsen, var min egen helse. Den må jeg ivareta, før jeg kan hjelpe andre, og ved å “ta permisjon” fra kurset i London, blir det mindre press og stress i forhold til hva jeg må prestere dette halvåret.

I det siste har det altså vært litt mye som har skjedd. Flytting til Bergen, studier og oppgaveskriving, reising til og fra Oslo, avsluttet kurs i London, og overgang fra en beskyttende boble, til kollektiv og fattig student -tilværelsen. Det meste har vært kjempe gøy, men samtidig har det tatt litt på tror jeg.

I løpet av den siste tiden har jeg merket(/gjort)  noe utmattelse, verking, og hodepine. I begynnelsen ignorerte jeg dette. Det skjedde så mye, og jeg ville ikke at det skulle være sant at jeg nå begynte å få symptomer igjen. Nå som jeg endelig var i gang. Symptomene var ikke “ille nok” til at jeg gjorde så mye med det enda. Om det ble for plagsomt på morgenene gikk jeg kjapt gjennom prosessen et par ganger før jeg gikk ut.

Jeg var ikke så konsekvent. Jeg kunne gjort det oftere. Skyldfølelsen er der, og den tynger.

(Det er mange som bruker dette med skyld som et argument mot LP. Det blir helt feil. Det må jeg få sagt. Skyldfølelsen er en irriterende bifaktor som hiver seg med når vi lærer at det nå er oss selv som kan, og skal, ta ansvar for helsa vår. Ansvaret får vi, fordi vi ikke kan ha en coach med oss rundt til alle tider. Det er opp til oss selv hvor mye arbeid vi legger i det, og er vår egen coach. Dette må bli en del av The Lightning Process for at den skal kan være noen vits i å lære vekk.)

Ansvaret vi får er et stort ansvar. Det krever så mye jobb at jeg noen ganger føler for å gi opp. Men konsekvensene av å gi opp, er at jeg havner tilbake på sofaen hjemme hos mine foreldre i Kristiansand og ligger der dag ut, og dag inn. Hvor tid står stille, og den eneste kontakten jeg har med omverdenen er gjennom laptopen.

Aldri i livet om jeg vil tilbake til det.

Det er likevel ikke lett å skulle komme i gang med prosessen igjen, når man tror det hele endelig er automatisert. Samtidig som jeg er så utrolig glad for at jeg har lært LP som jeg alltid kan ha i bakhånd, og som et sikkerhetsnett, skulle jeg så inderlig ønske jeg kunne være frisk konstant, uten å gjøre noe som helst for det.

Den siste tiden har derfor ikke vært så lett, og jeg har vært frustrert og ganske nedfor. Jeg vet jeg bare må komme i gang igjen og gjøre prosessen konsekvent. Det er veldig viktig å ikke slurve unna om man vil være frisk. Det kan ta tid å automatisere. Det vet jeg så godt. Samtidig er jeg i en periode (pit) nå hvor jeg synes det er ganske tøft å jobbe med prosessen, og ta meg selv i nakken. Etter å ha gjort det noen ganger, merker jeg at påståeligheten avtar litt. Det å gjøre prosessen i rykk og napp som jeg har gjort i det siste, er nok ikke helt riktig måte å bruke den på for at den skal bli automatisert.Når jeg får samlet litt mot, og setter inn skuddet igjen, går jeg for tålmodighet og kontinuitet.

Akkurat nå, velger jeg å være i dumpa en liten stund til. Jeg skal reise meg snart, bare gi meg et par dager.

Del dette