Hei igjen.

For noen dager siden hadde jeg en lang samtale med Maxine. Jeg var faktisk litt usikker på hva jeg skulle si var grunnen til at jeg ringte. Jeg følte det ble litt meningsløst å ringe henne bare for fortelle at jeg var i Pit’en. Jeg vet jo hva jeg skal gjøre da, og det var det hun mest sannsynligvis kom til å si jeg måtte gjøre.

Jeg gikk noen runder med meg selv for å finne ut av hva det var jeg ville be henne hjelpe meg med. Hvor det var det stoppet opp?Jeg kom frem til at det hele trolig lå på mine “beliefs”. Etter å ha gjort prosessen mye i et halvt år, begynte jeg å bli lei av at jeg enda måtte gjøre den, og at jeg enda opplevde symptomer. Det er ganske vanlig å tro noe er en sannhet etter å ha erfart at noe gjentar seg gang på gang. Jeg har/hadde nok mistet litt troen på at jeg faktisk var fullstendig frisk. Min nye (begrensende) “belief”, var at ettersom jeg måtte jobbe for å være frisk, var jeg ikke “ekte frisk”. Når jeg ikke er “ekte” frisk, tør jeg ikke begi meg ut på livets mange utfordringer, eller eksponere meg for en deltidsjobb, fulltidstudie, sosiale forpliktelser ..ansvar for livet mitt. Lp var som et sikkerhetsnett, men nå var jeg så lei av å hele tiden bruke dette sikkerhetsnettet. Jeg ville være frisk, konstant, og ikke falle ned i pit’en, for så å bruke sikkerhetsnettet, nok en gang.

Dette ble jeg frustrert over.Da jeg ringte Maxine, visste jeg at jeg skulle si at jeg hadde vanskeligheter for å tro det jeg burde tro, ettersom erfaringen min tilsa noe annet. Jeg visste at det jeg nå var overbevist om, hvertfall ikke gjorde meg, eller situasjonen noe bedre. Dette går igjen på Placebo-effekten. Når jeg ikke tror effekten av Lp kommer vil vare lenge, og at jeg snart må gjøre den mye igjen for å holde meg noenlunde frisk, så er det nettopp det som vil skje. Jeg vet om en som hadde M.E, og nå, ett år senere, er frisk og trener håndball hver dag. Jeg spurte han hvordan han hadde det, og han sa han var frisk, og hadde noen dårligere dager. Jeg er mer på den andre siden, desverre. Min “belief” er at jeg har en underliggende kronisk sykdom, men har ofte gode dager.Desverre kan en ikke tvinge seg selv til å tro noe som helst. Det jeg derfor trengte hjelp av Maxine til, var dette med å forandre tro/”belief”,  og få med hele seg selv på det.Hun minnet meg på mye av det vi hadde snakket om på kurset i forhold til nettopp dette. Hun minnet meg også på at jeg hadde vært helt frisk etter kurset og en stund etter. Hun minnet meg også på hvor lett det er å forandre belief. Barn gjør det på et sekund, når de f.eks oppdager at julenissen ikke finnes.

En “belief” som er veldig vanlig, er at det ikke er lett å forandre på “beliefen” 

Den stod hvertfall jeg inne for da jeg ringte henne. Maxine fikk løsnet litt på det, og hjalp meg til å tro at jeg er, og kan være like frisk som den neste. Friske folk anstrenger seg da ikke for å være friske? Det trenger ikke jeg heller å gjøre..

I samtalen oppdaget vi også et perfeksjonistmønster hos meg. Det jeg gjør blir aldri bra nok, det kan alltid være bedre. Jeg gjør aldri prosessen bra nok, osv. Dette i seg selv er slitsomt å leve med  -i alle settinger, og kanskje fører det til og med til at jeg gir opp å gjøre prosessen. Kanskje det også bidrar til at jeg aldri føler jeg er frisk nok? Maxine påpekte hvertfall at det nå var viktig for meg å bruke prosessen på nettopp dette også. Jeg må lære meg å være fornøyd og tilfreds.

Alt i alt er jeg glad jeg tok denne samtalen, selv om jeg ble påminnet mye jeg allerede visste veldig godt. Jeg føler det har løsnet litt for meg nå, og det er jeg glad for

Nå er det eksamensinnspurt! Wish me luck!

Del dette