Woho - lørdag stod jeg på snowboard!

Gledet meg lenge til dette, og jeg har vært spent på om jeg ville klare det. Men jeg skulle klare det - det var det jeg tenkte. Om jeg så skulle ligge rett ut i to uker etterpå.

Snowboardkjøring er en aktivitet jeg virkelig elsker. Gjennom vintermånedene de siste tre årene har jeg virkelig savnet å ha muligheten til stå på brett og være med på hytteturer. Så nå tok jeg sjansen. Kjøpte et tretimers-kort for ikke å ta meg vann over hodet -  det holdt for en “first-timer”

I tillegg til pur fornøyelse, anså jeg også dette som en liten test for å se hvor langt jeg kan strekke meg, og hvor frisk jeg egentlig er nå i forhold til før.

Dagen etterpå (søndag) var jeg veldig sliten. Men jeg var også sliten på en frisk måte. Deilig sliten. Og deilig trøtt. Jeg var ordentlig søvning for første gang på leenge, og sovnet relativt tidlig. Det samme gjorde jeg natt til i dag (mandag). Sovnet tidlig, og har nå sovet i 12 timer. Det har blitt mye soving.

Formen i dag er ikke på topp, men den er langt ifra på bunn! Og jeg har foreløpig ikke gjort noe LP i dag..

Om ikke formen forverrer seg kraftig de neste dagene, kan jeg la meg selv bli utrolig glad for at jeg tåler såpass mye, og at jeg har muligheten til å gjøre denne typen aktiviteter igjen!

Steg for steg beveger jeg meg i riktig retning, på riktig spor.

En dag for optimisme

Del dette

Da var jeg omsider kommet meg tilbake til Bergen etter en lang og uproduktiv ferie. De siste to ukene har jeg vært i Oslo på besøk hos mine brødre. Jeg har og en del venner i Oslo og har vært sosial og truffet venner ofte.

Gjør enda litt LP når det trengs, men formen er som regel akkurat god nok til at jeg kommer meg ut en liten tur. Dermed blir det ikke alltid LP når jeg bør, men jeg må si jeg har reflektert noen ganger over hvor bra det er at jeg faktisk kan bevege meg rundt en del uten at jeg trenger å gjøre LP eller bli helt slått ut. Det skaper optimisme for fremtiden.

Kroppen min har også gjennomgått to påkjenninger den siste tiden; mitt første allergiutbrudd noengang (mot støv/kattehår), samt omgangsyka. Lå rett ut, men har kommet meg kjapt etter begge delene. Skal likevel innrømme noen små bekymringstanker ift. M.E snek seg inn i blant.

På alle områder bortsett fra (å ha en tipptopp) helse, behandler livet meg veldig bra. Gleder meg både til det ene og det andre, og jeg er overbevist om at dette har en effekt på helsa. 

Både takket være LP som sikkerhetsnett og en del sykdomserfaring har jeg nå blitt litt mindre pysete ift. hva jeg begir meg ut på av diverse utfordringer. Før unngikk jeg f.eks for å si ja til å bli med innom en ekstra butikk på vei hjem, eller gå i trapper når det ikke var heis. Nå har jeg skjønt at jeg tåler mer, og er ikke redd for å strekke grensa litt.

Jeg vil ooog være med og leke i snøen, og har bestemt meg for å hive meg ut på min største fysiske utfordring siden jeg fikk diagnosen; nemlig en dag på snowboard!

Planen er å kjøre på med LP, og NLP-teknikkene “brain rehearsal” og “futurepacing” både før og etter jeg skal i bakken.

Både ho mor og han far var sjokkert/glade da jeg ringte hjem og spurte om de kunne ta med seg snowboard og støvler til meg. Om ikke dette er en slags milepæl så vet ikke jeg

Tut og kjør!

Del dette